Menneskeparadokset

C. J. Cherryhs Foreigner serie er en av de beste som behandler «first contact».

Jeg har mange ideer til romaner og noveller jeg vil skrive innen fantasy og science fiction, som er ganske overraskende når jeg tenker tilbake på oppveksten. Jeg slet nemlig med både lesing og skriving gjennom hele skolegangen, og jeg var utvilsomt en motvillig leser i mange år. Det var science fiction som forandret på det, og jeg er like fascinert som jeg var for 40 år siden. Jeg fokuserer på fantasy (low fantasy/magical realism) i min egen skriving for tiden, og det vil nok ikke forandre seg de neste årene, men jeg tror jeg har et par science fiction bøker i meg også.

Jeg har også hatt en fascinasjon for UFOer siden barndommen, men de mest interessante historiene handler ikke om onde aliens som kommer hit for å studere de reproduktive organene våre, onde aliens som reiser mange lysår for å plyndre Jorda (som åpenbart har et langt større forråd av naturressurser enn disse mer avanserte sivilisasjonene), jordboere som ikke forstå de fremmede i det hele tatt mens de har en fullkommen forståelser av oss, kornsirker, reptiler i Det hvite hus, Tic Tac UFOer, bortførelser, alternative univers etc. Jeg er, i alle fall når det UFO-fenomenet, mer fascinert av det faktum at rapporter om UFOer har utviklet seg parallelt med kjent teknologi. Det var dermed en tid da UFOer ble drevet av damp, mens dagens UFOer bruker teknologier som er teoretisk mulige. Det er med andre ord ikke snakk om noe vi aldri har tenkt eller sett tidligere.

Science fiction handler for det meste om oss, også når historien er om aliens. Karakterer i Star Trek liker å snakke om hvor moralsk gode mennesker de har utviklet seg til å bli, selv om de gjerne bryter sine egne direktiver når det passer dem. «First contact» ville ikke ha vært som det er i Star Trek, og det hadde vært en interessant historie å skrive.

Hvorfor har vi ikke hørt fra de romvesenene vi regner med er der ute? Det er et av de store spørsmålene innen astronomi, og kalles gjerne Fermis paradoks. Forklaringen kan være så enkel som stor avstand. Jeg tror på en Skaper, og denne var sannsynligvis vis nok å forstå hvordan det ville ha gått om vi kunne ha kontakt med hverandre på et tidlig tidspunkt. Vitenskapsfolk liker det når universet gir mening. De ser etter mønstre, og de mener at dette mønsteret gjelder for hele universet. Jeg tror antakelsen er at vitenskapsfolk kan skrive konklusjonen med begrenset eller ingen observasjon, for det som er er sant her må være sant hvor som helt i universet. Det er dårlig nytt hvis alien atferd er den samme som menneskelig atferd.

Situasjonen i dag er at vi har nesten fullstendig kontroll over den planeten vi bor på. Vi har domestisert planter og dyr i uminnelige tider, og utryddet arter. Vi er likevel avhengige av andre arter for å overleve, så det bør absolutt være i vår interesse at de blomstrer. Jeg er glad for det moderne livet jeg har, med teknologi, strøm, kjøtt og annen mat fra hele verden, men en kan spørre seg hvor logisk det er med det enorme overforbruket vi ser i dag. Det er kanskje ikke det mest sannsynlige scenarioet, men vi kan ikke utelukke en selvforskyldt utryddelse av menneskene. Vi kan i det minste se en betydelig reduksjon i verdens befolkning de neste århundrene, og det vil neppe være fordi aliens fra en annen planet angrep oss. Det er flere mulige scenarioer, alt fra katastrofe/kollaps til noe intensjonalt, som atomkrig eller en ekstrem befolkningskontroll.

Vi har et stort problem fordi vi liker kontroll. Tenk på de store selskapene som styrer livene våre i dag, og tenk deg om de forsvant over natta. Det er nesten like skremmende for mange som det opprinnelig var å gi dem kontrollen over livene våre. Det virker som at vi godtar denne avhengigheten eller slaveriet, i alle fall hvis de bruker underholdning som lokkemat.

Science fiction er nyttig som et redskap for å spekulere og simulere. Vi kan prøve ut mulige framtidsscenarioer, eller spørre oss selv, hvordan kan vi forandre på utfallet? Det er ingen tvil om at vi er på et annet sted enn vi var for et par århundrer siden. Vi har beveget oss mot noe som kan bli et nytt steg i den menneskelige evolusjonen, posthumanisme. Denne utviklingen har pågått i lang tid, og vi befinner oss i dag et sted utenfor den naturlige verden. Det er neppe noen som kan forutsi hvor dette vil ende eller hvor raskt det vil gå. Hvor vil vi f.eks. være på den andre siden av pandemien?

Vi har en tendens til å lage historier om mektige aliens, men hva om vi blir mindre menneskelige selv? Spørsmålet er hva det vil si å være et menneske. Det er kanskje ikke et rettferdig spørsmål, for mennesker har prøvd å finne svaret i tusenvis av år, sannsynligvis uten å finne et de fleste kan godta. Forskjellige mennesker har gitt forskjellige svar, og noen gir farlig vage definisjoner, som at vi kan selv bestemme hva et menneske er. Det er ingen tvil om at noen av definisjonene lett kan brukes til å definere andre som inhumane, og det har blitt gjort mange ganger gjennom historien også. Hva med frihet og individualitet? Er de menenskelige trekk?

Jeg tror det er trygt å si at teknologi og slaveri har redusert mange av oss til semi eller delvise mennesker. Det kan få mange til å spørre seg selv om hva de kan gjøre for å bli mer menneske, eller om vi er de siste menneskene som er fullt og helt menneske. Mange tror at maskinene er framtida vår. Tanken er at AI vil gjøre mer og mer av arbeidet, som i teorien vil gi oss mer tid til å nyte livet.

Problemet er at arbeid er en del av hva vi er. Jeg er opptatt med andre ting nå og har ikke tenkt noe særlig på en framtidig science fiction roman, men en klassisk kamp for menneskeheten kunne vært interessant, og jeg har en idé om hvem fienden vil være.

Glasset mitt er aldri tomt

Humans often thought the glass was empty when there was still more in there. I guess if you reached deep enough, you could find something, even when there seemed to be nothing left.

I always did. – Jacqueline Simon Gunn

Vi har en tendens til å gjenta formuleringer vi har hørt en del ganger, selv om vi er totalt uenige. Det er en så vanlig formulering at jeg kanskje tenker den selv noen ganger, men jeg får en ubehagelig følelse når jeg hører noen spørre om glasset er halvtomt eller halvfullt. Den ene betyr at du er pessimistisk og den andre at du er optimistisk, og implikasjonen er naturligvis at det siste er å foretrekke. Jeg tror bildet er mer nyansert, for du kan forandre syn på en bestemt sak flere ganger i løpet av livet, og den rette responsen er noen ganger pessimisme. Det betyr ikke at du er pessimistisk hele tida, og det betyr ikke at du har et urealistisk syn på verden rundt deg. Det kan noen ganger bety at du ser verden som  den er.

Alle opplever sorg, skuffelser, frykt, tungsinn etc. Disse følelsene kan komme fra ulike kilder, som sykdom, vanskelige livssituasjoner (samlivsbrudd, miste jobben, ikke nå målene sine, ikke minst hvis du begynner å bli gammel uten at du har oppnådd det du ville), eller hvis du blir mobbet/diskriminert. Alle opplever negative ting, og kommentarer som «ting vil nok gå seg til hvis du bare tenker positivt» eller «du kan skape din egen virkelighet» (evt. sannhet) er ikke nødvendigvis så nyttige. Det positive er at dårlige perioder er nettopp det, perioder. De er ikke permanente, men jeg tror på håp som en arbeidsprosess. Jeg går for tiden gjennom en svært lang prosess, en som har sine krevende perioder, men jeg også opplever noen gyldne øyeblikk på veien. Jeg tenker på bokutgivelse, og som de fleste forfattere vet, er det den vanskeligste delen av jobben. Noen av de største kommersielle suksessene ble refundert en rekke ganger før de lyktes, og vi snakker om en del år. Jeg tror ikke de var optimistiske og lykkelige mennesker hele tida.

Jeg er på et ganske bra sted nå. Jeg venter på tilbakemelding fra forlaget, så teknisk sett er det ikke noe som har forandret seg. Det er ikke en spesiell grunn til at jeg er optimistisk. Jeg tror bare jeg har gode utsikter. Jeg antar at det kan sammenliknes med skjeteorien (spoon theory), en metafor som Christine Miserandino formulerte for noen år siden da hun ville forklare hvordan det var å leve med lupus (en kronisk sykdom som innebærer at immunsystemet angriper kroppens vev og organer). Hun våkner med en viss mengde energi (eller skjeer) om morgenen, og dette avgjør hvor mye hun kan gjøre den dagen. Hver avgjørelse, hver aktivitet koster noe, og hun må prøve å fordele skjeene utover dagen. Hun våkner kanskje med et dusin skjeer på morgenen, og hun vil sannsynligis bruke de fire første på å komme seg ut av senga, vaske seg, kle på seg og lage frokost. Hun vil da ha brukt opp en tredjedel av skjeene før hun i det hele tatt kommer seg ut døra. Da blir det en utfordring å komme seg gjennom dagen.

Det er en stor forskjell på skjeen og glasset, for samme hvor lite det er igjen i glasset, kan de fleste andre gi seg selv påfyll. De har aktiviteter som gir dem mer energi. Det er Thanksgiving om et par uker, som er en viktig dag for oss som en norsk/amerikansk famile. Det faktum at vi har noe i glasset, at vi faktisk har et glass, og at bekymringene våre er midlertidige (eller at de i alle fall blander seg med glede undeveis), er noe vi kan være takknemlige for. Jeg kan ikke nekte for at jeg er litt stolt også, av det jeg og betaleseren min har oppnådd så langt. Det er noe av det som gir meg påfyll.

Prisen for et liv

Fra en av mange fine turer langs Hjellevannet.

Jeg hadde løyet hvis jeg hevdet at penger ikke betydde noe for meg. Det hadde bare være sant hvis jeg hadde så mye at jeg kunne bruke dem uten bekymringer. Den virkeligheten de fleste av oss lever i betyr at hver avgjørelse har konsekvenser, som f.eks. jul. Vi liker å gjøre høytiden spesiell, men de neste månedene kan bli stramme.

Jeg er som de fleste andre, som innebærer et ganske smertefullt forhold til penger. Samme hvordan forholdet er mellom oss selv og pengene våre, vil det påvirke hvordan vi betrakter penger. De fleste av oss blir fortalt i oppveksten at vi må ta en utdannelse, og helst en lang en. Det blir ikke nødvendiigvis kommunisert direkte, men det er i alle fall en sterk forventning alle har, inkludert oss selv. Det er bortimot et krav for å bli tatt opp i samfunnet. Det betyr at vi må flytte hjemmefra, med mindre du er blant de heldige som kan utdanne seg i hjembyen sin. Utdannelse er mer eller mindre gratis i Norge, men det er bare i teorien. Jo visst, semesteravgiftene er små, men du må likevel betale for bøker, en leilighet, og alt det andre du trenger. Norge er ikke et lavkostnad-land, og selv en student som lever ganske nøkternt må nok budsjettere med 12 000 kroner per måned.

Det er altså ikke gratis med en utdannelse i Norge, og den dagen du blir en arbeidssøker får du regninger fra Lånekassen og eventuelle private banker, med renter og gebyrer inkludert. Det er ikke lett å overtale bankene til å låne deg penger til et huslån, for med et betydelig studentlån, og kanskje et billån i tillegg, ser de på deg som en risiko. Situasjonen i de fleste byene er at alt under 1,5 millioner er en stor risiko for kjøperen, enten fordi det er et renoveringsobjekt eller fordi eiendommen inkluderer høye fellesutgifter (som aldri forsvinner fordi borettslaget tar opp nye lån). Det er faktisk dyrt å være fattig, for en betaler som regel mer. Det gjelder forholdet mellom å leie og eie også. Resultatet er at penger faktisk betyr mye for de fleste, og at de sannsynligvis vil ha et ganske anstrengt forhod til penger i mange år. Det er ikke rart at mange ser etter en vei ut.

Det er en stemning som minner meg om en episode fra den originale Star Trek-serien. Dette er fra en samtale mellom Spock og Kirk der de diskuterer ei gruppe idealister de har arrestert.

Kirk: But they’ve rejected all that and all that this technology provides. And they seek the primitive.
Spock: There are many who are uncomfortable with what we have created. It is almost a biological rebellion. A profound revulsion against the planned communities, the programming, the sterilised, artfully balanced atmosphere. They hunger for an Eden where spring comes.
Kirk: All do. The cave is deep in our memory.

Jeg har nok fantasert om å være en fri sjel selv, og denne følelsen ble i unge år oppmuntret av forfattere som Jack Kerouac, Henry David Thoreau, J. R. R. Tolkien, Jack London, Mark Twain og ikke minst de mange science fiction romanene og novellene jeg leste. Jeg har drømt om mye av det samme som voksen, men også om et økonomisk uavhengig liv, som et tiny home (mikrohus) kunne ha gitt meg. Pengene er en ting, men det er andre ting som gjør det livet urealistisk også. En må takle en rekke etater, både når det gjelder byggeforskrifter og familieforhold. Det har vist seg at det ikke er noe lettere med en båt heller. Systemet er gansle enkelt for rigid, og tillater ofte ikke alternativer.

Det er noen som hevder at penger ikke har noe med saken å gjøre i det hele tatt. De mener at det viktige er å føle en annen type sikkerhet eller beskyttelse. De ønsker en beskyttelse mot angst, depresjon, bekymringer, påtrengende (intrusive) tanker og andre utfordringer som livet har en tendens til å skape, enten vi bor i byen eller på en avsidesliggende husmannsplass. Det er lett å si at penger ikke løser de virkelige problemene, eller at de ikke er viktige, men det er mange som ikke føler det på den måten. Penger betyr mye når du vil være en del av det samfunnet du lever i, og når det føles som at du blir avvist.

Hippiene i Star Trek-episoden The Way to Eden fant ikke det de lette etter, en mytologisk planet som angivelig var et paradis. Den viste seg å være et giftig helvete som drepte dem. Vi lever i en verden som langsomt gjør det samme, som er grunnen til at mange drømmer om noe bedre. Jeg er en drømmer selv, men er samtidig realistisk, og jobber mot noe bedre. Det er det håp er. Det er arbeid, og ikke nødvendigvis behagelig. Jeg har noen tanker om hvordan jeg skal komme fram, og siden jeg ikke leter etter Eden, tror jeg det er realistisk.

Jeg startet dette innlegget med et bilde fra Ibsens fødeby, der jeg bor for tiden. Det er et bra sted, men det har ikke det jeg ønsker meg mest. Det er derfor jeg håper det er et steg mot målet.

Den livgivende høsten

Høst betyr modenhet, forandring og velvære.

Jeg elsker sommeren med sin behagelige temperatur og tilbakelente atmosfære, men jeg liker også den sesongen vi er inne i nå. Høstens fantastiske farger, turer i by og naturparker, innhøstningsfesten Halloween, og Thanksgiving er viktige ingredienser i min høst. De gjør livet mer interessant. Det var derfor jeg valgte å illustrere dette innlegget med høstløv. Høsten har noen interessante symbolske betydninger, som forandring, mysterier, beskyttelse, bevaring, og overflod. Det er litt som en glasset er halvfullt eller halvtomt-tankegang. Høsten er sannsynligvis ganske dyster hvis en hovedsakelig fokuserer på det en mister. Vi kan kanskje forlenge sommerfølelsen til slutten av august, men selv om september har noen varme dager, kommer den også med noen påminnelser om det vi har i vente, og den første frosten kommer ofte en av de første dagene i oktober. Jeg liker å se på det mer som en periode der jeg trapper ned og fokuserer på andre ting. Det er det naturen gjør. Den dør ikke, men forbereder seg på neste års vekst. En av de tingene jeg liker å gjøre når dagene er litt kjøligere er å gå på turer i skogen, og siden det generelle bålforbudet opphørte i midten av september, er det lov å grille pølser og marshmallows nå. Det er en perfekt familieaktivitet.

Jeg er i en periode med venting på flere måter. Jeg er ferdig med det første manuskriptet i bokserien min, og godt i gang med det andre. Jeg måtte, som alle andre, lære meg å takle refusjon. Det var egentlig ikke vanskelig, for selv om jeg har skrevet en roman jeg mener fortjener utgivelse, har jeg aldri hatt urealistiske forventninger. Det er mange store forfattere som har hatt vansker med å passere de første portvaktene. Ursula Le Guin hadde f.eks. vansker med å bli godtatt hos mainstream forlag, men hun ble raskt en av de store innen science fiction.

Jeg kan ikke si at jeg tar avvisning personlig. Det er mer at jeg er utålmodig etter å komme i gang. Jeg har mange ideer i hodet, både til den serien jeg jobber med nå, og andre bøker jeg vil skrive, men jeg kan ikke gå videre med dem. Jeg vil fokusere på å klargjøre den første boka nå, men bruker litt tid på nummer to mens jeg venter på forlagene. Når det gjelder avslag betyr det dessuten ikke at forlaget ikke likte manuskriptet. Det kan noen ganger være tidspunktet som er feil, altså at strømingnene i markedet ikke er de rette. J. K. Rowling er kanskje det mest kjente eksempelet de siste årene. Hun ble avvist av 12 forlag før Bloomsbury sa seg villig til å gi ut boka, og det var nok sånn de tenkte. De var villige til å gi ut boka, men de var også tydelige på at Harry Potter ikke ville selge nok til at Rowling kunne regne med å leve av dette.

Høsten er på en måte en tid for arbeid, samtidig som en roer seg litt. Jeg er i ventemodus nå, og det er nok en del av forfatteres liv. Vi trenger utholdenhet og tro på oss selv når ting tar lenger tid enn vi ønsker. Norske forlag liker å ha ekslusiv rett til manuskriptet. De vil ikke konkurrere med andre forlag, der den som gir det beste tilbudet, vinner. En må med andre ord vente på tilbakemelding fra ett forlag før en eventuelt kan sende manuskriptet til et annet. Dette er en lang prosess, men jeg fokuserer på det positive, og det er at jeg er stolt av det arbeidet jeg har lagt ned, og resultatet av dette arbeidet. Det er det jeg minner meg selv på når tvilen prøver å fortelle meg noe annet.

Det er interessant at symbolikken i høsten kan strekkes videre. Bladene har ikke utspilt sin rolle når de dør og faller til jorden. De gir jorda næring, og høsten er på en måte livgivende. Trærne gir noe tilbake, som både de selv og andre planter har nytte av. Jeg liker dette positive aspektet.

 

Et nytt kapittel

Overgangen til høsten starter et nytt kapittel.

Jeg så en overskrift i forbifarten som sa at den nye normalen var bortimot identisk med den gamle normalen. Artikkelen i Bloomberg konkluderte med at pandemien ikke forandret den menneskelige naturen, og selv om noen ting vil forandre seg på kort sikt, går vi kanskje tilbake til den vi alltid har vært. Vi kan jo håpe, men det har vært et hardere klima i det siste. Det har alltid vært troll på nettet, men dette har blitt vanlig atferd blant de fleste nå. Jeg har sett folk på begge sider i vaksinespørsmålet som har sagt at de håper alle på motsatt side dør av viruset, og at det ikke blir en rask og smertefri død. Jeg har aldri sett store grupper være så fanatiske før, og det er åpenbart mange som mener at dette er god oppførsel. Dette har kanskje med frykt å gjøre.

Det er mye psykologi knyttet til hvordan vi handler. Tenk deg at du får det samme budskapet dag etter dag, uke etter uke og måned etter måned. Et av budskapene kan være at andre mennesker er en trussel mot deg. Det var en periode da mange foreldre trodde det var farlig å sende barna sine til skolen, og det var sikkert en god del barn som var ekstra engstelige for å starte det nye skoleåret også. De hadde jo hørt hvor farlig det var å være sammen med andre. Det var sågar noen som hevdet at vi måtte fortsette med maske også etter at vi var vaksinerte. Vi ble bombadert med nyheter om mutasjoner, restriksjoner, lang-covid, lav respiratorkapasitet, og som om det ikke var nok, vedtok politikerne i Haugesund en lov som kunne gi to års fengsel for klem eller håndhilsning.

Jeg kom også over en artikkel på forskning.no der journalisten hadde stilt en forsker følgende spørsmål: Kan vi styrke immunforsvaret mot konronaviruset? Det korte svaret var et absolutt nei, men forskeren modererte seg noe, for det hjelper med et sunt kosthold, fysisk aktivitet og ikke minst å kutte ut røyken. Hovedbudskapet var likevel at det ikke var noe vi kunne gjøre. Vi må altså håpe på at vaksinen gjør jobben, og dette bidrar til å skape frykt, for det er usikkert hvor lenge den gir en sterk nok beskyttelse. Jeg mener det er et håpløst og uansvarlig svar. Det hjelper selvsagt å ta ansvar for egen helse, og det er mye vi kan gjøre for å gi kroppen en sjanse.

Det mest overraskende av alt som har skjedd etter nedstengningen av Norge i fjor vår var kanskje hvor dårlig de unge taklet isolasjon. En kan få inntrykk av at mange stort sett kommuniserer via skjermer i ulike størrelser. Jeg har selv hatt møter og diverse avtaler på telefon, Zoom, Teams, og jeg hører til stadighet facetime bli brukt som et verb. Nå skal vi plutselig facetime på den gammeldagse måten, og det er ikke bare behagelig.

Jeg tok nylig Haukeliekspressen fra Haugesund til Skien (skiftet til Telemarksekspressen i Seljord) og fikk en ubehagelig passasjer bak meg på Seljestad, der det var korrespondanse med bussen fra Odda. Han må ha vært fyll, for han var høylytt og snakket i ett sett om de mest latterlige tingene. Sjåføren burde ha kastet han av, men jeg var glad jeg fikk en nesten tom buss fra Seljord. Da var det faktisk ganske behagelig å være nesten alene igjen.

Livet går likevel videre, og pandemien vil forhåpentligvis bli et fjernt minne en dag, som Tokke, Meløy eller Vindafjord ble det for min del. Jeg bodde i disse tre kommunene i tilsammen ti år, og savner en av dem, Vindafjord. Det er vel rettere å si at det er den perioden av livet jeg savner, for det hadde neppe blitt det samme å flytte tilbake. Jeg trivdes i bygda Vikebygd i Ålfjorden (sidefjord til Bjoafjorden og Hardangerfjorden), og de fire årene der var sannsynligvis de beste jeg har hatt.

Det ene kapittelet etter det andre har passert i årene etterpå. De har ikke alle vært bra, men jeg er kanskje på vei mot noe noe bra igjen nå. Det normale livet har vært suspendert i 1,5 år, og det er ikke godt å si hva vi får denne vinteren. Det blir et nytt kapittel. Såpass er klart. Jeg jobber med å overbevise forlagene om å satse på manuskriptet mitt. Det er ikke lett, og lista over kjente forfattere som slet med det i starten er lang. En klassiker i science fiction for barn, A Wrinkle in Time av Madeleine L’Engle ble f.eks. avvist 27 ganger før den ble antatt. Hun vant Newberry-medaljen for den, og boka blir fremdeles solgt nesten 60 år etter debuten. Det samme skjedde med en annen science fiction klassiker, The Left Hand of Darkness av Ursula Le Guin.

Det er ingen tvil om at høsten er her. Jeg vet ikke hva den bringer, men det kan bli noe bra.

 

Drømmer forbedrer livet

Tenk deg et sted som var så perfekt at virkelighetsflukt (ofte kalt escapism etter engelsk) ikke var nødvendig. Jeg er ikke sikker på om jeg kunne gjort det, for ville det ikke vært en fare for at det hadde vært litt kjedelig? Jeg tror Gud og det guddommelige rådet hans har tenkt på det, for det hadde vært en skikkelig nedtur hvis en blei av himmelen, og begynte å drømme om et mindre perfekt liv. Jeg har mine tanker om en paradistilstand som ikke er perfekt, men det får bli et annet innlegg.

Jeg har personlig behov for å trekke meg tilbake av og til, men det handler ikke bare om å komme unna en verden som kan være kjedelig og sågar farlig. Det hadde vært farlig å hele tida være på flukt fra livet, men det er noen fordeler knyttet til det å gi seg selv en pause. Det virker som at det å sone ut eller dagdrømme er vanlig for hjernen når den er arbeidsløs, som kanskje ikke betyr noe annet at den ikke vil tillate seg å være arbeidsløs. Jeg synes personlig at kunst gir meg muligheten til å se livet på en annen måte. Det er som å iaktta virkeligheten fra en annen vinkel, og det gir meg en bredere synsvinkel.

En sommefugl fløy inn i stua.

Løvetannfrø på blad

Solsikke seint i sesongen.

Drømmer er en del av livene våre. De kommer til oss hver natt, og hvis du er heldig, kan du t.o.m. huske dem. Det er noen som ikke ønsker å huske sine, fordi de er så ubehagelige. Livet påvirker det som skjer i drømmene, så hvis du lever med mye angst og frykt, er det nok en stor sjanse for at dette dukker opp i drømmene dine. Det betyr kanskje at du har noe du bør jobbe med.

Det er ikke overraskende at stress, angst og depresjon er økende i et samfunn der mange er mer eller mindre online fra de våkner til de legger seg. En sunn dose virkelighetsflukt (escapism) kan være en måte å takle det på, å gi seg selv en viss stabilitet. Det er på en måte det jeg har gjort med det første manuskriptet mitt. Jeg jobber med en verden der norrøne guder, troll og havfolk (f.eks. selkie fra skotsk mytologi) er en naturlig del av livet. De er på en måte en av livet mitt også, selv om jeg er klar over at de bare viser hvor fantasifulle mennesker langt tilbake kunne være, men jeg trives med disse skapningene i livet mitt. Det er ikke noe problem at jeg lar kunst berike livet mitt så lenge jeg er nok til stede i livet.

Det er likevel mulig å gå for langt. Jeg kom over noen You tube-videoer da jeg gjorde research for et par år siden. Jeg vet ikke hvor alvorlig de egentlig tok det, men det var folk som virket å mene alvor da de snakket om at de kontaktet den norrøne gudinna Frøya eller havfolk, og tanken bak kanalen var å vise andre hvordan de kunne opprette denne kontakten. Jeg holder meg vekke fra det, for det er ikke bra i det hele tatt hvis en faktisk får svar. En ting er sikkert, dette svaret ville ikke ha vært fra Frøya eller fra en fysisk  overnaturlig skapning.

Men jeg liker en mer uskyldig form for drømming, og når jeg går gjennom en skog, liker jeg å tenke på feer, alver og nisser.

Bildene representerer forresten noe positivt i min tankegang. Både sommerfugler og løvetannfrø minner meg om noe av det beste fra barndommen, men de minner meg også om feer. Solsikkeblomsten har også mye positiv symbolikk, og den er bl.a. knyttet til vannymfen Klytie og solguden Helios i gresk mytologi.

Mot et enklere liv

The moment you doubt whether or not you can fly, you cease for ever to be able to do it. – J. M. Barrie, Peter Pan

Har du noensinne hatt et Peter Pan-øyeblikk? Mange fokuserer på gutten som ikke ville bli voksen, men det er ikke hele historien. De bortkomne guttene (the lost boys) bestemte seg for å bli med Wendy tilbake til virkelighetens verden, men angret snart på valget. De ble bundet fast til sengene sine for at de ikke skulle dra tilbake til Neverland i drømmene sine, og de glemte etter hvert Neverland.

Den største faren for de fleste av oss er ikke ønsket om å utsette voksenlivet eller å være barn for alltid. Det er en følelse jeg kan forstå, men det er andre ting som kan komme i veien for det livet vi ønsker oss, eller hemme fantasien vår, eller drepe drømmen om et annerledes liv. Det er ikke lett å holde på dette når det er regninger som må betales, konflikter som må løses, og du virkelig ønsker å gi familien det best mulige livet du kan makte, samtidig som du har mål du vil oppnå selv. Familielivet lar seg godt forenes med forfatterlivet, men begge kommer med en del slag som må kjempes, og de blir litt ekstra utfordrende når en skal gjøre det med lav inntekt. Det er ikke lett når du virkelig trenger litt flaks, for det er noen ganger det som kreves for å bli lagt merke til. Jeg er først og fremst en far og ektemann, men jeg har tid til å skrive også. Det arbeidet omfatter egentlig hele livet mitt. Jeg skriver fordi det er ingenting jeg liker bedre enn å skape historier. Det er også en viss terapeutisk effekt i å skrive, og det er nok et element av at jeg vil vise hva jeg kan også.

Den ultimate drømmen min hadde nok vært å eie et småbruk eller en eiendom med en betydelig hage, og det er en perfekt eiendom til salgs utenfor hjembyen min for tiden. Den har det jeg ønsker meg. Den kommer t.o.m. med en praktfull utsikt over fjorden, og det er bare ti minutter utenfor byen. Det ville gitt meg det beste av begge verdener, men det er en hake. Det er til salgs nå, og jeg vil ikke være klar til å kjøpe før tidligst til neste sommer. Jeg er likevel ikke uten håp, for det er alltid noe til salgs. Det er mange i dag som foretrekker en ny, minimalistisk leilighet, så det er ikke utenkelig at jeg finner en annen eiendom som passer nesten like godt inn i drømmen min.

Jeg bodde i dette oppussingsobjektet, men måtte selge for 13 år siden.

Huset på bildet var en sjanse til det livet jeg ville ha. Jeg ble arbeidsledig noen måneder etter at jeg kjøpte dette renoveringsobjektet, og jobbet lenge for å beholde det, men måtte gi det opp da jeg takket ja til en jobb i en annen landsdel. Det ville ha blitt et fantastisk hus etter oppussing, og det smerter meg å se huset i dag. Den nye eieren gjorde ikke noe med huset, og det har forfalt så mye at det er nok ikke mulig å redde det i dag. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det jeg ikke kan gjøre noe med, men det hender jeg tenker på det livet vi hadde i dette huset. Det viste seg å være noen fordeler med å flytte også, så det var tross alt bra at vi gjorde det.

Jeg tror på håp. Det er det jeg skaper i skrivingen min, og det er det jeg prøver å oppnå i mitt eget liv også. Håp er vanskelig, fordi det krever mye av oss. Det er snakk om et valg, og alternativet er ofte negative følelser som pessimisme, motløshet og fortvilelse. Det er derfor håp krever mye av oss. Det er rett og slett arbeid, men hva er alternativet? Det er ikke alltid denne positive følelsen kommer til oss, selv om vi legger ned mye arbeid, men jeg gjør mitt beste for at det skal skje.

Så hvor befinner jeg meg på veien mot publikasjon? Det har vært en lang ferd, både i England og Norge. Jeg hadde opprinnelig ikke så mye tro på utgivelse i Norge, så jeg oversatte manuskriptet til engelsk, men jeg redigerte videre på det norske manuskriptet denne sommeren, og venter for tiden på tilbakemelding fra et par forlag. Drømmen er nærmere virkeligheten enn noensinne, og jeg kommer ikke til å gi opp.

Jeg liker ikke vampyrer

.Jeg fokuserer på positive krefter, også på Halloween. Foto: Pexels

Jeg vet hvor vanskelig det er å skrive en bok, og ikke minst hvor vanskelig det er å få den utgitt. Jeg liker derfor ikke å kritisere andre som har klart det, men det hender jeg ønsker at de hadde tatt andre valg enn de gjorde.

Jeg hadde en kort periode i tenårene da jeg hadde en viss interesse for vampyrer, men det hadde mer med mytologi og antropologi å gjøre enn fiktive figurer og underholdende historier. Dette forandret seg ikke i voksen alder, og det faktum at disse gjenopplivede likene (noen ganger gjengangere) trengte blod for å kunne eksistere gjorde det ikke noe bedre. Jeg så fremdeles ikke på dem som noe jeg burde beundre.

Jeg forventet meg derfor ikke så mye da jeg nylig leste Marked av P. C. og Kristen Cast. Dette er den første boka i House of Night-series, som handler om Zoey Montgomery Redbird, en 16 år gammel jente som blir valgt til å gå gjennom en fireårig lærlingeperioden hos vampyrene. De som ikke klarer det, fordi kroppene deres avviser denne transformasjonen, dør. Det tok meg ikke lang tid før jeg fikk lyst til å legge vekk boka, men jeg ville se om det var noe jeg kunne anbefale, og jeg håpet derfor det ble noen formildende omstendigheter etter hvert. Ja, boka var skrevet for unge jenter, og det er ting ved boka de sannsynligvis vil like, men jeg ble ganske paff da jeg ble klar over at boka har blitt markedsført for jenter ned til 12 år. Jeg så t.o.m. en kommentar på Common Sense Media som anbefalte Marked for barn ned til 9 år.

Jeg synes det er problematisk. Vi har som voksne utviklet ferdigheter som logisk og kritisk tenkning, og emosjonell forståelse, men de er åpenbart ikke like godt utviklet hos alle. Dette er en psykologisk utvikling som starter i tidlig barndom, men jeg tror de fleste er klar over at den ikke er fullført i det vi starter på tenårene. Poenget mitt er at det er noen temmelig voksne elementer i boka, som sex (blow job), anti-kristne holdninger (samtidig som hovedpersonen dyrker ei gudinne fra gresk mytologi), og forestillingen om vandøde skapninger som drikker blod fra levende mennesker. Vi kan spørre oss selv om det er greit å forherlige drap på mennesker uten noen annen begrunnelse enn å redde seg selv.

Vampirisme har et fortjent dårlig rykte, og forfatterne av denne boka følte åpenbart et behov for å bevege seg vekk fra de mørke sidene av mytologien. Noen av figurene i boka hevder flere ganger at vampyrverdenen ikke er ond, og at det bare er noe de kristne vil at du skal tro. Hovedpersonen, Zoey, har en kristen stefar som hun hater intenst. Kristne er fundamentalister i denne verden, både i beskrivelse og navn (People of Faith). Religionen i vampyrverdenen representerer visdom, beskyttelse og perfeksjon. Den er kort fortalt alt som er bra. Dette er definisjonen på satanisme, det gode blir fremstilt som noe ondt, og det onde som godt. Det er her kritisk tenkning kommer inn, og når en bruker det, blir det rask klart at en anti-kristen holdning, og sågar det mange kaller ateisme, ikke nødvendigvis tåler en filtrering gjennom rasjonell tenkning.

Jeg prøvde å finne en viss balanse, og jeg kan ikke se bort fra at det kommer seinere i serien, men det var ikke mye av det i den første boka. De få gangene hovedpersonen tenkte på familien sin, var det stort sett den overreligiøse stefaren sin hun fokuserte på, sammen med menighete hans, The People of Faith. Navnet på kirka er sannsynligvis ikke valgt tilfeldig, for det er nesten som at stefaren og denne kirka representerer alle kristne i verden. Det er bare én type kristen, en arketype, og det er ingen individer innen denne som kan representere noe bra.

Boka gjør det klart at det er både gode og onde vampyrer, og den er dermed litt mer balansert når det gjelder vampyrene, men historien gjør et poeng av at de onde er unntaket. Det bare forsterker inntrykket av at det onde er godt og det gode ondt. Det er ikke realistisk med et helt sanfunn som er hundre prosent det ene eller andre. Boka gir likevel et falskt bilde, for i motsetning til den religionen Zoeys stefar praktiserer har vampyrenes religion alle de rette svarene, uten noen falske innslag. Det er en god del forkynnelse og indoktrinering her.

Boka ga meg tidlig en ganske ubehagelig følelse. Zoey Montgomery er en 16 år gammel elev på en videregående skole. Hun ble merket av en «sporer», en voksen vampyr som søker ut barn/ungdom som er gode kandidater til å kunne klare overgangen til å bli vampyr. Hun treffer seinere ypperstepprestinnen Neferet, som mer eller mindre sørget for at Zoey ble værende hos vampyrene. Det som overbeviste Zoey var respekten Neferet hadde for bestemoren hennes, den personen som betydde mest for henne. Vi snakker altså om voksne som søker ut sårbare ungdommer, og de finner deretter ut hvordan de kan vinne tilliten deres, i den hensikt å fange dem. Budskapet ser ut til å være at det er disse vampyrene barna kan stole på, ikke foreldrene. Høres ikke det foruroligende ut?

Det jeg synes er mest betenkelig med denne type bøker er at det ser ut som at budskapet til de unge er at mørket, og det som foregår der, ikke er negativt i det hele tatt. Boka er anbefalt for barn ned til 12 år, samtidig som utgiveren har følgende advarsel på omslaget: Not suitable for younger readers». Det er ikke det at jeg vil advare mot denne boka, men det er ikke noe barn bør lese, og jeg anbefaler alltid at voksne snakker med barna sine om bøkene de leser. Det er definitivt tanker i denne boka som bør utfordres. Er det f.eks. greit å generalisere og plassere folk i båser? Hvis det ikke er greit at andre gjør det med oss bør ikke vi gjøre det heller. 

Jeg har forøvrig ingen innvendinger mot å bruke onde vesener i mine egne bøker, men de må på et tidspunkt velge side, og hvis de velger å kjempe for det onde, kan jeg ikke se på dem som helter..

Jeg brukte en Jack O’ lantern som en illustrasjon, siden det er et slags tema for høsten. Jeg prøver å fokusere på det positive, også under Halloween. Den opprinnelige festivalen, inkludert tradisjonen med å skjære ut groteske ansikter i grønnsaker (eller frukt i dette tilfellet), dreide seg om å jage vekk onde ånder. Det er det min type helter gjør også, for de omfavner ikke ondskap i det hele tatt. 

 

Bøker starter samtaler

De beste bøkene underholder, men de får oss til å snakke også.

Jeg liker bøker som starter samtaler. Noen av de beste samtalene jeg har med tenåringsdattera mi dreier seg om bøker. Vi kjøpte bokserien Divergent til henne som en julegave for noen år siden. Det var en stor hit, og jeg tror disse bøkene har startet flere samtaler enn noen andre bøker. Samfunnet i denne historien er delt inn i fraksjoner, og de fascinerte oss fra starten, for vi ser ganske mye av oss selv i Prior-familien. Vi snakker mye om hvilken fraksjon vi ville ha vært i, og hva det ville ha betydd for livet utenfor bøkene. Vi er enige om at bøkene var bedre, men vi så filmene igjen nylig, og det utløste en ny samtale.

Handlingen er satt til et post-apokalyptisk Chicago der samfunnet har blitt delt inn i fem fraksjoner. Dette ga mening i starten, for disse fraksjonene arbeidet en gang sammen til samfunnets beste. Abnegation (uselviske) fokuserte på å hjelpe andre, men den fullstendig altruistiske holdningen deres var å dra det litt for langt. De arbeidet for det offentlige. Erudites (de lærde) er skoleflinke og fokuserer på læring, i den tro at kunnskap kan løse en hvilken som helst konflikt. De arbeider som lærere, advokater og vitenskapsfolk. Dauntless (de fryktløse) er modige og kan ta en hvilken som helst jobb knyttet til sikkerhet, som f.eks. vakter langs gjerdet rundt byen, politi, våpenmaker. Amity (de fredsommelige) er fredelige og det er forventet at de er lykkelige hele tida. De arbeider som bønder, sykepleiere, kokker og artister. Candor (de sannferdige) verdsetter ærlighet, selv når det betyr at de havner i trøbbel. De arbeider som advokater, fordi de er alltid ærlige.

Problemet er at systemet ikke virker. Det er ødelagt, og fraksjonene har utviklet seg til å bli fullstendig egennyttige grupper. Ta f.eks. Dauntless, ei gruppe som kanskje høres veldig spennende ut for tenåringer. Beatrice Prior (Tris) var fascinert i begynnelsen, men det gikk opp for henne etter hvert at dette var ei gruppe mennesker uten noe mening eller retning i livet, og det høres bare deprimeende ut. Tapperhet hadde blitt noe uforsiktig, der medlemmer gjorde farlige stunt utelukkende fordi de fikk litt glede ut av det, fullstendig uten å tenke på medmenneskene sine. Andre mennesker, og spesielt mennesker fra andre fraksjoner, er bare potensiele hindringer som står i veien for den gleden de vil oppnå. Hva har dette å gjøre med med å holde byen trygg? Absolutt ingenting!

Jeg tror poenget er at vi har behov for å føle noe. Det er viktig for mennesker, men vi trenger også en balanse mellom positive og negative følelser. Tenk på motsetninger som medlidenhet og forrakt, kjærlighet og hat, altruisme og egoisme. Jeg er av den oppfatning at vi trenger begge. Ja, det er tider vi t.o.m. trenger nedstemthet, sinne og aggresjon, men jeg tror de fleste er enige om at de negative ytterlighetene er ødeleggende når de får lov til å dominere. Problemet med Dauntless var at de hadde fått ansvaret for å beskytte mennesker de forraktet. De hadde ingenting til felles med noen av de andre fraksjonene, men de foraktet Abnegation og de fraksjonsløse mest av alt. De hadde blitt trent opp til å se på alle andre som fiender.

Tenk deg et samfunn der politiet ikke har noen medfølelse, og da mener ingen i det hele tatt for de menneskene de treffer på gata. Jeg tenker også på de som har det, som en politimann i Tennessee jeg leste om en gang. Han var en såkalt School Resource Officer, og jobbet altså med å beskytte denne skolen. Det var i dette tilfelet en 11 år gammel autistisk gutt som sleit med å tilpasse seg et nytt miljø på første skoledag, men denne politimannen gikk ned på knærne for å trøste gutten.

Det har også vært en del saker i media der politimenn overreagerte mot barn og/eller mennesker med funksjonsnedsettelser, og en politimannen som kaster et barn i bakken/golvet, setter på håndjern, og kaster barnet inn i ei fengselscelle har dessverre blitt en klassiker. Dette er en fullstendig mangel på medfølelse. Jeg synes absolutt medfølelse bør være med på lista over kvaliteter en politimann bør ha.

Når det gjelder hvilken fraksjon jeg er i, liker jeg ikke noen av dem. Det er fordi jeg er litt av alt. Dette er delvis relatert til diagnosen min, Nonverbale lærevansker (NLD), som har overlappende symptomer med ADHD og autismespektertilstander (ASD). Norske fagfolk kaller det en ujevn evneprofil (pockets of strength på engelsk), mens det folkelige begrepet er nevrodiversitet. Det betyr at vi kan ha betydelige mangler eller underskudd på noen områder, samtidig som vi kan overraske mange på andre områder. Det gjelder personlighet også. Vi kan være en blanding av ulike fraksjoner, men for individuelle til å trives i noen av dem.

Jeg tror det er positivt, for vi kan tilby noe samfunnet trenger. Problemet er at samfunnet ser ut til å frykte de som ikke finner seg til rette i virkelighetens fraksjoner. Bøkene handler dermed om oss, som mye av den beste science fiction og fantasy-litteraturen gjør. Forfatterne studerer historie og overfører en del av menneskenes bedrifter eller storhet, såvel som svakheter til gode historier, og prøver å beregne hva de logiske konklusjonene av disse handlingene vil bli.

Det overrasker meg ikke at dystopisk litteratur har vært et populært element av YA-litteratur i lang tid, for verden er ganske dystopisk. Den er faktisk mer dystopisk enn mange er klar over. Jeg kommer kanskje tilbake til noen tanker jeg har om det.

Litteratur er langt mer enn underholdning

Det er mange som mener at skjønnlitteratur har kun én oppgave, å underholde. Motpolen er vel at bøker ikke har noen annen oppgave enn å undervise. Jeg er begeistret for bøker som gjør litt av begge deler, men foretrekker bøker som for det meste er underholdende. Det er grunnen til at de fleste leser, og underholdning bør derfor være en motivasjonsfaktor for forfatteren. Det er i alle fall et lurt utgangspunkt hvis målet er kommersiell suksess. Det er det lesere ser etter når de kjøper ei bok, men underholdning alene er ikke nok.

Det er et ubrukelig skriveråd jeg av og til ser ser på Twitter, skriv det du vet. Jeg vil også skrive det jeg ønsker å vite. Det å skrive handler ikke bare om det vi vet. Det er ikke bare et speilbilde av livet, eller en kommentar til det livet vi allerede kjenner til. Bøker kan også være en forbindelse til det ukjente. Jeg synes det er en styrke ved fantasy og science fiction at de ofte utfordrer de aksepterte standpunktene, de sannhetene vi gjerne lærer gjennom media, og som vi gjentar igjen og igjen. Science fiction-forfattere spekulerer og prøver å beskrive scenarioer som kan skje. De spør også etiske spørsmål som bør vi, har vi rett til, hva vil konsekvensene bli, skal vi dele teknologi med fattige mennesker, og hvis vi ikke gjør det, hva vil skje med dem? Hva vil skje etter pandemien? Hvor mye vil vi få tilbake? (f.eks. økonomi og borgerrettigheter), og hvorfor var verden så delt lenge før Covid-19? Nærmer vi oss et nytt kapittel i menneskehetens historie? Dette er spørsmål vi bør stille oss før de skjer.

Science fiction er også et verktøy vi kan bruke til å utforske alternative måter å leve på Jorda. Noen forfattere har f.eks. utforsket hvordan en kan takle overbefolkning, noe Isaac Asimov gjorde på 1950-tallet og Kurt Vonnegut på 1960-tallet. Science fiction-forfattere trekker de naturlige konsekvensene av menneskelige handlinger. Det er sikkert noen som ikke liker f.eks. C. J. Cherryh (Foreigner universet) og Octavia Butler (Parable of the Sower), for bøkene deres handler faktisk om oss. Det kan være en situasjon der vi ser oss selv i speilet, og vi liker ikke det vi ser.

Ray Bradbury sa dette om temaet:

Science fiction is the most important literature in the history of the world, because it’s the history of ideas, the history of our civizliation birthing itself.

Det handler om overlevelse også, og ingenting er viktigere enn det. En manglende interesse for læring kan godt bli undergangen vår. Så ja, jeg ville absolutt ha inkludert noen av de tingene jeg vil at leserne bør fokusere på. Hva med sex? Er det et absolutt tabu i YA? Jeg kommer kanskje tilbake til det i et annet innlegg, for jeg mener vi bør ha en mening om det også.