Om å skape sine egne muligheter

Everything you’ve ever wanted is on the other side of fear. George Addair

Den vanskelige etappen ligger foran meg. Jeg har sittet ved skrivebordet mitt i flere år for å utvikle den historien jeg håper fører til en bokutgivelse. Det har vært en spennende reise sammen med de figurene jeg har skapt, men det er min tur nå. Jeg har på en måte tvunget disse figurene til å konfrontere frykten sin, og jeg må gjøre det samme. Jeg håper jeg må det, for det betyr at jeg har lykkes.

En som trives best foran skrivebordet vil naturlig nok være litt mer på bortebane når det er tid for å promotere boka. Jeg fokuserer på sitatet, og spør meg selv: Hva er det beste som kan skje? Jeg liker de svarene jeg får. Dette er tiden for å konfrontere frykten, det ukjente.

Det er vanskelig å ta spranget. Det er mange, innen alle kunstformer, som har jobbet ved siden av. De var realistiske nok til å vite at de færreste kan leve som forfattere, musikere, skuespillere etc. Det vil i alle fall være et yrkesvalg med usikker inntekt. Jeg vet ikke om det er hele grunnen, men det er en rekke eksempler på kunstnere som gjorde det bra ganske lenge før de ble kunstnere på heltid. Det kan godt hende at de likte jobben som f.eks. lærer så godt at de ikke ville slutte, men jeg tror det har mer å gjøre med at de ville ha en stabil inntekt.

Jeg vil vite hva som befinner seg på den andre sida av frykt. Det er ingen garantier for at det blir inntekter ut av det, men det er gode muligheter for at jeg får drive med det jeg liker best, og det er en belønning i mine øyne.

Isolasjonsmaterialet mitt

Månen og Venus
Månen og Venus (delvis skjult av treet).

Det har kanskje vært et av de vanligste emnene for journalister, podcastere og bloggere de siste månedene. Hvordan være produktiv når en har ubegrenset tid til rådighet? Det høres i utgangspunktet ut som en drøm, men det har vist seg å være utfordrende for mange.

Det mangler ikke på gode råd, men de fungerer som regel ikke for meg. Det var ei tid da jeg ble stresset av manglende fremgang, og da tenker jeg ikke på dette virusutbruddet. Jeg har noen utfordringer med å holde fokus, og det skal ikke mye til for at jeg mister det. Jeg kan f.eks. ikke ha noen stemmer rundt meg mens jeg skriver. Det må være helt stille. Jeg kan derfor ikke skrive på en kafé, som noen forfattere hevder å gjøre. Det er et sted å observere mennesker, men jeg må altså gjøre arbeidet hjemme.

Jeg er enig i at forfatteryrket har et element av disiplin. Det er visse ting en må gjøre, men jeg har erfaring med at ordene kommer når de mener tiden er inne. De er hverken tidlig eller seint ute. Jeg liker å tenke på det som rytmen i naturen. Høsten kan virke mørk og trist, og det hjelper kanskje ikke å fokusere på at alt dør i naturen, men hvis en tenker at naturen bruker vinteren som en forberedelse til ny vekst, blir fokuset litt mer optimistisk. Det er det jeg tenker om denne tida. Det er ikke det at jeg ikke har skrevet i det hele tatt. Jeg har fått gjort en del, men merker at jeg ikke har fått den fornyelsen jeg ofte får om våren. Det går litt seinere, men det er samtidig en tid for refleksjon.

Jeg har vært litt nostalgisk i det siste, og har tenkt på både gode og dårlige minner. Vi lever alltid mellom fortid og fremtid, men vi føler det kanskje litt ekstra akkurat nå. Jeg tenker på uttrykket «life as we know it.» Livet er ikke over, men det livet vi kjente er kanskje det. Vi vet ikke hvordan den nye hverdagen blir. Vi vet ikke hvilket virus vi skal sammenlikne Covid-19 med. Det vil være stor forskjell på å sammenlikne det med influensa og HIV, altså et virus som er så vanskelig at vi må endre atferd. Vi befinner oss mellom livet som det var, og livet som det kommer til å bli.

Det er ikke lett å konsentrere seg i denne situasjonen. Det interessante er at selv om jeg kanskje ikke opplever like mange nye ting under denne koronakrisen, kan jeg gjenoppleve gamle minner. Noen av dem er smertefulle og noen er behagelige. Jeg kan hente dem ut fra arkivet, se nye sider ved det jeg opplevde, og bruke minnene på nye områder. Nå skal det sies at karantene ikke bare har vært isolasjon uten inntrykk. Jeg har hatt fine naturopplevelser, positive dager sammen med familien, men også observert en del mindre sympatisk atferd på bussen, i hutikken, og i sosiale medier. Det kan bli litteratur ut av dette.

Til slutt noen tanker om bildet øverst. Jeg liker å se opp mot nattehimmelen, og filosofere litt. Jeg har følt en viss nærhet til alt der ute siden barndommen. Jeg hadde tidlig et sterkt ønske om å reise ut dit. Det var på mange måter det som var hjemme for meg. Det var stien jeg ville følge, og jeg gjorde på en måte det. Jeg har lest science fiction siden barndommen, og tenker at de atomene som finnes i meg, finnes overalt i universet. Det der ute er dermed ikke fremmed eller alien. Det er noe å tenke på før «first contact.»

Jeg føler likevel ikke lenger at jeg ikke hører hjemme her. De negative opplevelsene var noen ganger et resultat av at jeg var annerledes, men det betydde ikke at jeg ikke hørte hjemme her. Science fiction og fantasy er blant de tingene jeg liker best med denne planeten. Det får meg til å føle at jeg er en del av en terrabasert kultur. Jeg føler med andre ord ikke at jeg er isolert. Jeg sitter ikke på en stein som flyr alene gjennom rommet, uten noe kontakt med resten av universet. Det kan like gjerne være at dette er forskjellen på de engelske ordene insulation og isolation. Vi bruker isolasjon for begge på norsk, men insulation handler om å beskytte seg mot de skadelige effektene av miljøet.

Jeg kan leve godt her fordi jeg har et solid isolasjonsmateriale, og de rette menneskene i livet mitt. Det gir god beskyttelse.

Mot til å skrive

Notabok og penn på en piknikkbord. Jeg liker kontoret mitt, men finner gjerne et usjenert uteområde for å ta notater.
Jeg liker kontoret mitt, men tar notater hvor som helst.

Det har vært mange eksempler på forfattere som sleit med å overbevise forlagene. Det betyr ikke at manuskriptet var en dårlig idé eller at det ikke hadde potensiale til å bli noe bra. Det er ingen i dag som vil hevde at Bloomsbury gjorde en feilvurdering da de ga ut J. K. Rowlings Harry Potter and the Philosopher’s Stone i 1997, eller Ariel Books da de ga ut Madeleine L’Engles A Wrinkle in Time. Sistnevnte er en klassiker innen science fiction for barn, og blir fremdeles lest, men den skal ha blitt avvist 27 ganger før den ble utgitt i 1962. Det ble forøvrig laget en film basert på boka for to år siden.

Jeg er endelig klar til å presentere manuskriptet mitt etter å ha vært i redigeringsmodus i lang tid, men er usikker på hvem jeg skal sende det til. Jeg har skrevet en fantastisk historie om en tenåringsgutt som sliter med å passe inn, men som etter hvert finner sin egen vei. Det mest praktiske hadde vært å gi boka ut i Norge, men det faktum at jeg skrev den på engelsk er et signal om hvor jeg mener den har størst sjanse for å bli lagt merke til. Det er dessverre fremdeles noen fordommer mot fantasy i Norge, og det er nok mange som ikke ser på engelsk som en fordel heller.

De fleste som leser fantasy og science fiction i Norge leser engelsk fordi det blir gitt ut for lite på norsk, og det er ingen tvil om at den engelskspråklige delen av verden har vært flinkere enn resten til å puste nytt liv i gamle tradisjoner. Her er noen eksempler:

A Christmas Carol (1843), Charles Dickens
Alice’s Adventures in Wonderland (1865), Lewis Carroll
Peter Pan (1904), J. M. Barrie
The Wonderful Wizard of Oz (1900), Frank Baum

Vi fikk C. S. Lewis og J. R. R. Tolkien etter 2. verdenskrig, og det var på mange måter ondskapen i den virkelige verden som skapte det som egentlig har definert fantasy siden, men dette er en tradisjon som går langt tilbake i mytologien.

Det hadde derfor vært mulig, i teorien i alle fall, å gi ut engelskspråklige bøker på norske forlag, samtidig som en solgte dem direkte til et større marked internasjonalt. Jeg skrev på engelsk fordi jeg i utgangspunktet ville gå direkte til det internasjonale fantasymarkedet, men det er fristende å prøve et norsk forlag. Flere av dem presiserer på hjemmesidene sine at de ikke leser noe annet enn norsk, men jeg skal sende noen mailer før jeg tar en avgjørelse. Det var forøvrig en diskusjon for 13 år siden som forfatteren Øystein Hauge startet på forfatterbloggen.no, og den norsk-amerikanske forfatteren John Erik Riley mente det bare var et spørsmål om tid før en norsk forfatter skrev på engelsk.

Det har tydeligvis ikke skjedd, men jeg synes det gir mening. Jeg har lest noen engelske oversettelser av norske bøker, og omvendt, og det er ikke den samme boka. Det er ikke det at oversettelser ikke har en verdi, men det er ikke helt det samme.

Spørsmålet mitt er altså, hvor er det størst sjanse for at forlaget ser potensialet i den historien jeg har skrevet? Nå skal det sies at det er ikke lett å overbevise de rette folkene, samme hvilket land en sender manuskriptet til. Jeg tror J. K. Rowling måtte kjempe for Harry Potter i sju år, og hun fikk bl.a. høre at boka var for lang. Bøkene ble bare mer og mer populære utover i serien, og den siste boka var på nesten 200 000 ord, så det stemmer ikke at barn ikke er motivert til å lese lange bøker. Jeg kan tenke meg at en del forlag undret seg over hvordan de kunne ha feiltolket markedet så kraftig som de åpenbart gjorde.

Jeg er altså klar over at veien fram kan være lang, men jeg har ingen planer å gi meg. Det er bare modige mennesker som skriver, og jeg er modig nok. Vi plasserer egentlig oss selv i en sårbar situasjon, og sjansen er stor for kritikk eller nederlag, samme hvem en er. Jeg vil tro at selv de største forfatterne har følt det ubehagelige «bedragersyndromet» i perioder. Vi legger rett og slett hodet på blokka, og venter på en eventuell bøddel. Vi gjør ikke dette fordi vi liker smerte, men fordi vi har noe av det motet og den viljen heltene vi skriver om har.

Jeg har tvunget karakterene mine gjennom ganske brutale opplevelser, men det er min tur til å kjempe for dem nå, og det skal jeg gjøre.

Ei bok å leve i

Netflix fungerer som Star Trek-kanalen min. De har en imponerende stor samling av filmer og serier jeg ikke liker, men de har enn så lenge de Star Trek-seriene det er verdt å se. Jeg har sett alle mange ganger, men den originale fra 1960-tallet er fremdeles den beste. Jeg så episoden A Piece of the Action for noen kvelder siden, og den er en av de morsomste.

Romskipet Enterprise fra Føderasjonen ble beordret til planeten Sigma lotia II, 100 år etter at romskipet Horizon forsvant i det samme området. Det viste seg at mannskapet på Horizon hadde lagt igjen Chicago Mobs of the Twenties, ei bok om mafiaen i Chicago på 1920-tallet, og dette samfunnet ble sterkt påvirket av boka. Kirk, Spock og McCoy befant seg dermed plutselig i en mafiakrig, noe som innebar aggressiv kommmunikasjon med betydelige innslag av mafiarelatete  slanguttrykk og låneord fra denne tidsepoken. Mannskapet på Enterprise måtte prøve å snakke det samme språket, og det ble naturligvis mange latterlige situasjoner ut av dette.

Det fikk meg til å tenke på hvilken roman jeg har lyst til å leve i. Jeg kan tenke på så mange at det er vanskelig å velge. Nettstedet Goodreads har stilt det spørsmålet flere ganger, og laget lister over de mest populære bøkene lesere drømmer om å leve i. De fleste foreslår nok de bøkene de liker å lese, og det blir derfor mye Harry Potter, Percy Jackson, Hunger Games, og Divergent. Noen svarer Pride & Prejudice av Jane Austen, som kanskje gir litt mer mening, men det var nok ikke en spesielt behagelig verden å leve i det heller. Det var ikke det for kvinner uansett sosial klasse, og det var absolutt ikke det for tjenerne. Det var også en verden som aksepterte overgrep mot kvinner og barn, så  enten en snakker om Georgiansk, Viktoriansk eller noen annen tid, var det ikke nødvendigvis mindre dystopisk enn de andre bøkene jeg nevnte.

En skulle på den ene side tro at en dystopisk roman var det siste stedet en ville leve i,  santidig som det gir en viss mening. Dette er historier om tenåringer i en håpløs situasjon. De ble født inn i et liv de ikke hadde noe kontroll over, men de fant mot til å gjøre noe med det. De tok de rette valgene, og resultatet ble at de forandret seg selv, og verden. Det er det alle ønsker, og enten leseren blir inspirert til å gjøre noe med sitt eget liv eller ikke, er det logisk å ønske heltens liv. Det er bedre enn å føle seg fanget i en håpløs situasjon.

Det er mange bøker jeg kunne tenkt meg å leve i, inkludert de jeg har nevnt. Jeg er fascinert av de verdenene Ursula Le Guin, Sheri Tepper, Isaac Asimov, Robert Heinlein, Madeleine L’Engle, C. S. Lewis, Joan Vinge, Piers Anthony, J. R. R. Tolkien og mange har skapt.

Bildene er fra hjembyen min, Haugesund. Jeg vokste opp på et sted med historie, men mye av den er dessverre godt skjult. Det er, når det gjelder bebyggelse, noen fantastisk fine strøk med hus fra perioden 1900-1930, men det er ikke mye som er eldre enn det. Sundet mellom Haugesund og Karmøy, Karmsundet (Norðvegr), er også opprinnelsen til navnet Norge. Det var mange viking-konger langs leia, og Harald Hårfagre ble sannsynligvis gravlagt i bydelen Hauge (men ikke der riksmonumentet er). Moren min vokste opp i dette området med viking-inspirerte gatenavn. Hun bodde i Kong Sverres gate og skolen vi begge gikk på var i Dronning Gydas gate. Jeg er i ferd med å utvikle en karakter som bodde i det samme området under krigen, og ser for meg at han kan ha løpt gjennom det som kanskje er restene av en gammel gate, eller hatt et soverom liknende det som er på museet. Jeg ønsker på ingen måte å oppleve krigen, samtidig som jeg liker tanken på å påvirke historien, også min egen. 

Jeg utforsker verden

Har du lagt merke til hvor nyttig bakrusen kan være? Nei, jeg sikter ikke til den forferdelige, men høyst naturlige konsekvensen av å drikke gift (alkohol). Jeg snakker om den følelsen du sitter igjen med etter å ha lest ei bok du likte, «book hangover» på engelsk. Jeg har vansker med å gå direkte over til en ny bok, for jeg henger litt igjen i den verdenenen jeg nettopp forlot. Jeg tenker på karakterene og det universet historien foregikk i, og jeg er samtidig glad for det jeg fikk være med på, og trist for at det er over.

Denne koronakrisen startet med at jeg leste boka The Girl Who Drank the Moon. Det var en fantastisk historie, den typen du ikke vil skal ende. Jeg leste den på originalspråket engelsk, og forfatteren brukte et av de flotte ordene engelsk har lånt fra andre språk, wanderlust. Det uttrykker et sterkt ønske om eller driv til å vandre/utforske verden. Jeg har skrevet om et annet tysk ord tidligere som blir brukt på engelsk, sehnsucht (lengsel), og det blir ofte brukt om den smerten vi føler når det er noe vi ikke fikk fullføre eller ikke fikk gjøre.

Det høres kanskje litt rart ut, men jeg setter pris på bøker som treffer et ømt punkt, og The Girl Who Drank the Moon er i den kategorien. Forfatteren, Kelly Barnhill, svarte på et spørsmål på nettstedet Goodreads, og sa bl.a. at hun skrev boka med en femteklassing i tankene, men den virker åpenbart like bra for en mann i 50-årene. Det er styrken til den beste fantasy-litteraturen; du blir aldri for gammel. Jeg tror sehnsuct er like relevant som wanderlust denne gangen. Jeg tror mange av oss føler en viss smerte når vi tenker tilbake. Det var kanskje et spesifikt øyeblikk da vi forstod at at det var over, da det gikk opp for oss at det livet vi hadde hatt, var over. Vi har kanskje et ønske om å dra tilbake resten av livet. 

Det kan være positivt, men hvis du føler at du må tilbake for å fikse på noe som gikk galt, noe som ikke utviklet seg helt som du ønsket, kan minnene dine torturere deg. Jeg har ikke blitt spart helt, for jeg har gått nedover flere stier jeg virkelig likte, men de tok slutt så altfor tidlig. Ting jeg ikke hadde kontroll over blokkerte stien, og jeg måtte derfor prøve å finne en ny en. Det fører gjerne til sorg, som er den dystopiske delen av Barnhills bok. Sister Ignatius er en «sorrow eater». Hun er en slags Voldemort, Death Eater og Dementor i en (dette er skikkelser fra Harry Potter universet). Det er med andre ord ganske redselsfullt, men det er som alltid håp i disse historiene når mennesker har mot til å handle.

Jeg har en forkjærlighet for «coming of age» historier. Jeg tenker tilbake på egne barne og ungdomsår, og heier på hovedpersonen i boka. Bøker er viktige for barn og ungdom, for livet kan være forvirrende, halvveis mellom de tidlige årene der en ikke har noen ting å bekymre seg over, og voksenlivet da alt blir alvorlig. Det er nyttig å se hvordan andre har navigert gjennom en merkelig verden, selv om de er fiktive skikkelser med fiktive liv. Jeg er ikke sikker på hvorfor, men jeg liker denne type bøker som en aldrende mann også. Det er kanskje et visst element av nostalgi, og jeg prøver kanskje å gå tilbake for å rette opp i noe som gikk galt. Det er naturligvis ikke mulig, men jeg tror likevel det er noe disse unge heltene kan lære meg.

Det er mye wanderlust i lesingen min også. Jeg liker å reise gjennom de ulike universene innen fantasi, og da mener jeg ikke bare sjangeren fantasi, for all fiksjon er på en måte fantasi. Jeg leser mye YA-litteratur for tiden, siden det tross alt er det jeg skriver selv, og den neste boka blir en annen type fantasi. Det er mye reality i Homecoming av Cynthia Voigt.

Et spørsmål jeg vil utforske

What we’re after is the appreciation of where our Earth fits in in the grand context of our universe, and we’d love to be able to find other earths. Geoff Marcy, UC Berkely

Spørsmål vi ikke vet svarene på er de mest interessante. Et av de store i denne kategorien er hvorvidt Gud finnes eller ikke, men fra mitt ståsted virker agnostisisme å være en mer anvendbar løsning enn ateisme. Den lar deg stille ærlige spørsmål, også når du vet at det kanskje ikke finnes noen svar. Det blir noe annet enn å si at vi ikke kommer til å forandre mening, samme hva som måtte skje i framtida. Én ting er klart, du kan ikke gjemme deg bak vitenskapen hvis det er utgangspunktet ditt.

Sitatet stammer fra en dokumentar på History Channel. Ja, jeg vet. Det er ikke et godt sted å starte hvis du leter etter fakta, men de har faktisk gjort en ganske god jobb med å gjøre astronomi mer tilgjegelig for folk flest. Jeg kunne likevel tenkt meg at kanalen fokuserte mindre på Bigfoot, dekkhistorier for UFO-fenomemenet, og jakten på den hellige gral. Jeg skriver fantasy, men tror det er minst én science fiction roman i meg. Jeg har vært fascinert av astronomi og science fiction siden pre-tenårene, og denne interessen ble påvirket av forfattere som H. G. Wells, John Wyndham, Robert Heinlein, Carl Sagan, Gene Roddenberry, George Lucas og det kom etter hvert mange flere til.

Det er mange spørsmål jeg vil utforske, som hvorfor er vi alene? Spørsmålet har plaget mange vitenskapsfolk, og mange synes teoriene er skumle. En av dem sier at vi ikke er alene, men at det er et filter som dreper liv. Grunnen til at vi ikke har funnet liv andre steder kan være at andre sivilisasjoner aldri passerte dette filteret, og fordi vi ikke har nådd fram til denne milepælen selv ennå. Det kan med andre ord være trøbbel i vente. Mange finner alternativet like skremmende, at vi faktisk er alene.

Jeg er ikke typen som trives med å være alene hele tida, men jeg trenger en del tid alene. Det overrasker meg derfor at noen synes avstand er et problem. Tenk på det som skjedde på vår egen planet da europeeerne oppdaget andre kontinenter. Urbefolkningen i Afrika, Asia og Amerika kunne sikkert ha levd veldig godt med et scenario der de ikke ble oppdaget så tidlig. Det første spørsmålet vi ofte stiller i møte med nye kulturer er hvordan vi kan drepe eller slavebinde disse menneskene, og ikke minst ta landet. Det er ikke så annerledes når vi i science fiction litteraturen beskriver aliens som onde vesener som bare kom hit for å høste inn, altså drepe oss og/eller ta de ressursene vi har på denne planeten. Det er godt mulig at avstand er en fordel for begge parter, og jeg liker et scenario der en allianse av aliens langt ute i verdensrommet har satt oss i karantere til vi er klar for det vi vil møte der ute. Det vil være som at urbefolkningen holdt europeerne på avstand til vi var klar for det samholdet vi hevder å ha.

Vi er mange hundre år unna Starfleet teknologi (Star Trek), men jeg synes vi er ganske unike likevel, enten vi er alene eller ikke, og det er noe vi kan verdsette. Jeg minnes ei ung sør-afrikansk jente, Tyffany, som skrev to brev til Albert Einstein i 1946, og hun beklaget bl.a. det faktum at hun var ei jente, fordi hun ikke likte de tingene samfunnet forventet av jenter.

Dette er et sitat fra Albert Einsteins svar:

I don’t mind that you are a girl, but the main thing is that you yourself don’t mind. There is no reason for it.

Jeg fant sitatet i et blogginnlegg på nettstedet Medium som beskrev denne korrespondansen. Les det her. Albert Einstein er interessant av flere grunner, og i tillegg til dette blikket inn i personligheteh hans, liker jeg også evnen hans til å innrømme feil. Han gjorde det flere ganger da han ikke stolte på sin egen teori, som var temmelig radikal. Han fant noen svar som kanskje var for ubehagelige, og det var derfor andre som forstod konsekvensene av det arbeidet han hadde startet innen relativitet og kvantefysikk.

Når en stiller spørsmål må en også være åpen for svar, også innen en vitenskap som kan være ganske intuitiv.

Jeg skriver for å lære

Skriver du det du vet, eller ditt eget liv? «Write what you know» er en kjent frase på engelsk, og jeg ønsker noen ganger at forfatteren hadde fulgt dette rådet, men skriving og lesing handler også om å tilegne seg noe vi ikke hadde før vi startet. Bøker handler på mange måter om følelser, de vi kjenner til og de det er vanskeliere å identifisere. Krig kan være en stor del av plottet i en science fiction historie, men den viktigste delen av historien er kanskje det som motiverer oss (grådighet, frykt, kjærlighet, lojalitet etc.). Vi kaller det ofte å oppmuntre demokratiske krefter eller å hjelpe mennesker i nød, i virkelighetens verden, men det er vanligvis noe annet som ligger bak.

Vi kan skrive om en verden få eller ingen vet noenting som helst om, men historiene handler egentlig om de håpene og drømmene vi alle har. Vi kan forstå og føle oss knyttet til en karakter som ønsker å bli mer enn han/hun er, mer enn verden ser denne personen som. Det er mye av motivasjonen som driver helter som Harry Potter, Percy Jackson og Matthew Thorsen (Loki’s Wolves). Disse figurene var ikke imponerende i utgangspunktet, og det var hele poenget. De hadde kanskje drømmer, men ingen mulighet for å oppnå det de ville. Noe måtte forandre seg, og gjennom å ta de rette valgene gikk de fra å være tapere, eller i det minste på stedet hvil, til å bli vinnere.

Det er mye håp i de historiene jeg skriver. Jeg vet ikke alt. Jeg kan ikke late som at jeg vet hvordan folk bør leve, men jeg prøver å inkludere noen tanker jeg har om det. Jeg tror poenget for den helten jeg er i ferd med å utvikle er at han kan bli den historien han ønsker å fortelle. Han kan bli modigere enn han føler seg. Det skjer ikke over natta. Det gjør det ikke for noen av oss; ikke meg heller. Mange av oss bruker for mye energi på å motsette oss forandring. Det er ikke like lett å gjøre det jeg tvinger de fiktive skikkelsene mine til å gjøre. De konfronterer frykten sin fordi jeg tvinger dem til det, så de kommer nok mye nærmere ekte mot enn jeg gjør.

Mange av oss har lange perioder med stagnasjon, men noe må forandre seg for at ting skal skje. Det kan være en langsom og komplisert prosess å finne fram i verden, og å få livet til å utvikle seg i den retningen vi ønsker. Vi utsetter karakterene våre for raske og svært dramatiske forandringer, men hadde vi taklet så overveldende ting i våre egne liv? Det går saktere i vireligheten, og det kanskje like greit.

Håp og optimisme har en tendens til bli vanskeligere hver gang livet slenger noe negativet i ansiktet vårt. Vi prøver likevel, og det er der det begynner å bli interesant. Det skal bare en liten gnist til for å løfte oss ut av en håpløs situasjon. Vi føler oss kanskje omringet av mørke, men drømmer dør egentlig aldri. Det trenger ikke være et fullstendig mørke. Det har ikke vært det i mitt tilfelle. Det har vært mye lys i livet mitt, men likevel en del negativt å takle på veien. Det har gjort det vanskelig å bevege seg fremover.

En svart bonde mot mange hvite på sjakkbrettet. Motstanden kan være overveldende noen ganger.
Motstanden kan være overveldende noen ganger.

Jeg har vært i en situasjon som krever en forandring. Det er ikke bare opp til meg. Livet skjer samme hva jeg mener om den saken, men jeg improviserer så godt jeg kan. Det er som å spille sjakk. Det er ikke lett for de beste spillerne i verden å vinne mot hverandre. De prøver hele tida å forbedre stillingen sin på brettet, og det er noen ganger nok til å vinne. De som har fulgt sjakk på TV har forstått at det betyr ingenting når en sjakk computer gir en av spillerne 60-70 prosent sjanse til å vinne. Det overtaket en har innebærer kanskje at en må spille ei lang rekke nøyaktige trekk, men ingen kan se så langt frem.

En tenker derfor kortsiktig og fokuserer på å være i en bedre situasjon etter det neste trekket sitt. Det er det jeg gjør. Jeg tar små skritt mot det jeg håper blir suksess. Hver avgjørelse betyr noe, og ingen av dem blir avgjørende alene. Det er en lang prosess, men det er det for alle. Jeg mener å ha lest et sted at J. K. Rowlings første Harry Potter bok ble avvist 12 ganger. Hun så etter løsninger, og fant dem. Jeg har heller ingen planer om å gi meg.