Sommermodus

Rådhusplassen er bare ett av mange kontor om sommeren.
Rådhusplassen er bare ett av mange kontor om sommeren.

Jeg hadde flere tanker bak denne bloggen da jeg skiftet fokus på forsommeren. Dette var opprinnelig en blogg uten noe spesielt fokus. Jeg skrev om alt mellom himmel og jord, og litt til. Jeg tenkte det kunne være nyttig å skrive korte litterære tekster som lesere kunne gi tilbakelding på, i tillegg til de meningene jeg gir uttrykk for. Det var ment som både øvelse og en utvikling av ideer jeg kunne bruke til det manuskriptet jeg jobber med.

Jeg vet ikke om det var en dum idé, bortsett fra at vi stort sett uttrykker oss gjennom emojier i dag, så jeg hadde vel ikke blitt noe klokere. Jeg slo det fra meg, for det er grenser for hvor mye en klarer på en dag. Jeg har i alle fall noen begrensninger, så det er nødvendig med prioriteringer. Det er grunnen til at jeg bruker mindre tid på Facebook nå. Jeg tenkte at det kanskje ville hjelpe å bytte til Twitter og hovedsakelig følge forfattere. Det ble ikke en stor suksess, samtidig som det ble det. De kjente forfatterne hadde sannsynligvis ikke vært kjente hvis de brukte mye tid på sosiale medier, og jeg oppdaget raskt at de mange ukjente brukte Twitter litt for aktivt. Det var ikke så veldig sjarmerende med katter, hunder, babyer og solnedganger på Facebook. Den eneste forskjellen med de nye følgerne var at det handlet om bøker, uten at mye av det de delte var spesielt gjennomtenkt. Den nye strategien min ble en slags rehab. Det er faktisk ikke så spennende at det tar fokuset fra viktigere ting.

Det har vært en produktiv sommer. Jeg deler PC med dattera mi (jeg har delt harddisken i to brukere), og selv om den er tilgjengelig når hun sover, har jeg nesten ikke brukt den. Det er fordi jeg har ei notatbok jeg liker å skrive i. Det er ikke så lett å fokusere hjemme, så jeg tar boka med meg ut. Jeg skriver noen ganger stikkordsmessig om noe jeg skal utvikle seinere, men jeg har også skrevet noen scener som jeg tror er nesten ferdige. Jeg skal jobbe videre med dette når skolen starter igjen, og jeg håper det første utkastet blir ferdig til jul.

Jeg har store problemer med å fokusere, og har derfor ikke klart å skrive boka tidligere. Jeg skulle ønske jeg kunne ha fått dette til for 25 år siden, da denne ideen utviklet seg inne i hodet mitt, for det er flere som har tenkt på dette de siste årene. Jeg henter inspirasjon fra norrøn mytologi, og det er mye god fantasy som gjør det i dag. Jeg er ikke bekymret, for det jeg jobber med er forskjellig fra det f.eks. Rick Riordan og Armstrong/Marr er kjente for. Det er naturligvis ingen som vil lese noe som har blitt gitt ut før, selv om det er mange eksempler på det, men jeg tror ikke det er noen stor fare for at det ikke skal bli originalt nok.

Det har vært en behagelig sommer. Den startet med at jeg satt fast. Jeg kunne ikke se veien videre for helten min, men det har skjedde mye i løpet av denne fantastiske sommeren. Hverdagen med de mange rutinene starter snart, men jeg har mye å jobbe med nå. Denne høsten blir spennende.

Reklamer

Undertrykte forfattere

Johan Sverdup i Haugesund. Statoil har skiftet navn til Equinor, men det er likevel Johan Sverdrup og olje som skal skal sikre velstanden de neste tiårene. Har vi lov å være kritisk.
Statoil har skiftet navn til Equinor, men det er likevel Johan Sverdrup og olje som skal skal sikre velstanden de neste tiårene. Har vi lov å være kritisk?

Det er et spørsmål som sikkert er like gammel som litteraturen, bør forfattere ha meninger? Jeg kommer stadig over blogginnlegg og artikler som advarer forfattere mot å ytre politiske meninger. Det er forståelig når en ser utfallet for f.eks. Jostein Gaarder eller J.K. Rowling. Førstnevnte kommenterte krigen i Libanon for tolv år siden, mens Rowling har vært en aktiv kritiker av Donald Trump, og begge har blitt kraftig kritisert for det.

Det er noen emner som er mer kontroversielle enn andre. Hvis en er følsom for kritikk bør en si minst mulig om Israel. Begge sider i den konflikten er semitter, og en blir en antisemitt nesten samme hvor objektiv en er eller hvor mye en utelukkende holder seg til politikk. En må også være klar over at en del ateister og representanter for LHBT-miljøet er ganske sarte, så det er ikke nødvendigvis lett å ha klare meninger som strider med de populære.

Jeg er ikke overbevist om at det er lurt å kneble forfattere. Jeg vokste opp med science fiction, og denne genren har røtter tilbake til f.eks. Jonathan Swifts Gullivers reiser, som bl.a. inspirerte Ludvig Holberg (Nils Klim). H. G. Wells var nesten en sjanger helt alene, og det er ingen tvil om at bøker som Time machine, The Sleeper Awakes, The Island of Doctor Moreau og War of the Worlds var ment som kritikk av vårt eget samfunn. Det var styrken til den tidlige science fiction-litteraturen at den kunne sette spørsmålstegn ved politiske og religiøse makthavere i det som i realiteten var et diktatur, uten at en havnet i trøbbel. Vitenskapsmenn som gjorde det samme ble gjerne forfulgt fordi de sa det rett ut.

Aldous Huxley, George Orwell, Kurt Vonnegut, Ray Bradbury, Robert Heinlein, Isaac Asimov, Suzanne Collins, Nancy Farmer og Veronica Roth er kjente forfattere som har videreført den arven fram til våre dager. Det er altså ikke noen som hevder at forfattere ikke skal mene noe, men diskusjonen går på om de skal gjemme seg bak de figurene de skaper, eller om de også skal ha lov til å uttale seg som privatpersoner.

Jeg liker tanken om at en bruker bøkene til å si det en vil, men det er ikke nok. En kan f.eks. lese Harry Potter-bøkene som en støtte til grupper i samfunnet som ellers ikke har så mye støtte. Harry Potter, Ron Weasley, Hermione Granger, Neville Longbottom, Luna Lovegood, Hagrid, Sirius Black og Remus Lupin er alle skikkelser som av ulike årsaker ikke finner seg til rette i dette samfunnet. Rowling sa en gang at hun alltid hadde sett på Professor Dumbledore, rektoren ved Hogwarts, som homofil. Det er mulig hun hadde gjort det, men det kommer ikke fram i bøkene, og de som har prøvd å vise til eksempler, har stort sett avslørt veldig stereotypiske holdninger.

Vi tar kanskje avstand fra forfattere som mener noe vi er dypt uenig i, men hvis vi skal diskutere dette som et prinsipp kan vi ikke gi bare noen få forfattere retten til å ha en mening. Kan du f.eks. støtte #metoo, men ignorere minoriteter? Feministene har en lang tradisjon for nettopp det, og en hendelse i Australia nylig viser at mange fremdeles ikke er vant til å tenke inkluderende. MEANJIN er et litterært tidsskrift som har fått navnet sitt fra en utdødd aboriginerdialekt fra Brisbane. De ville fokusere på #metoo i det siste nummeret sitt, og krysset ut den siste delen av ordet, mens de satte inn too. Det ble dermed #MEANJINToo.

Jeg antar at det er mange som har sett forsida før det ble tatt en avgjørelse om å trykke/legge magasinet ut på nettet, men det var altså ingen som kunne se problemet med at en europeisk kultur, som har en lang tradisjon i å utøve vold mot Turrbal-kvinner, strøk ut dette ordet. Les en beklagelse fra tidsskriftet her. Det er positivt at de beklaget, men det burde ha lyst noen varsellamper før de publiserte. Hvis en skal holde seg vekke fra politiske meninger, kan en heller ikke kritisere den totale avsporingen av #metoo, eller regimer som åpenbart bryter menneskerettigheter.

Mange er opptatt av at regimer som Nord-Korea, Russland, Kina og Syria ikke resepekterer internasjonal lov, mens vi er mindre opptatt av at vi bryter meneskerettigheter selv. Hvis heller ikke forfattere skal kunne gi de ulike sakene oppmerksomhet, hvilket samfunn er vi da i ferd med å bli?

Den tilfeldige forfatteren

Jeg ønsker jeg kunne finne på-knappen, men jeg er dessverre i veldig stor grad en «av og til-forfatter.» Jeg liker å høre på podcaster av og med forfattere, f.eks. So You Want To Be A Writer med Valerie Khoo og Allison Tait, Your Creative Life med Vanessa Carnevale og Kimberley Foster, eller Joined Up med Wayne Kelly.

Vertene og mange av gjestene deres snakker gjerne om hvor mange ord de skriver per dag, og jeg forstår fra Anna Spargo-Ryans tweet for noen dager siden at hun også gjør store fremskritt på den neste boka si. Hun hadde på det tidspunktet nådd 50 000 av et mål på 80 000 ord, som er 10 000 mer enn hun hadde for 10 dager siden. Det er absolutt ikke verst, men det er nok ganske vanlig blant de som har ferdigheter og/eller talent.

Jeg har alltid hatt en problematisk måte å arbeide på. Jeg fikk alltid vanskeligheter på skolen fordi læreren ville at jeg skulle starte med en disposisjon som jeg måtte holde meg til. Jeg antar at det var for å hindre at jeg gikk meg vill, og det var absolutt en berettiget frykt i mitt tilfelle. Jeg har lett for å ta omveier innom irrelevante emner. Jeg begynner å skrive uten noen idé om hvor jeg skal. Jeg er som en walisisk mann jeg så på TV-programmet Grand Design en gang. Han skulle bygge et hus i japansk stil, men de frustrerte håndverkerne måtte jobbe med tegninger og mål som var sånn passe nøyaktige. Det var ikke alt som stemte, og de måtte forandre på andre ting hver gang de gikk seg fast. De fikk det utrolig nok til å fungere, men det er neppe en anbefalt metode.

Det er delvis derfor jeg har brukt så lang tid på å skrive den boka jeg holder på med. Jeg startet med en god idé, og det gikk på skinner ei god stund, men jeg skrev meg inn i trøbbel etter hvert. Jeg så ikke for meg hvordan veien videre var, men har løst mye av vanskene de siste ukene. Jeg har forandret på store deler av historien, men jeg tror den kommer til å bli veldig bra, faktisk så bra at jeg er optimistisk med tanke på utgivelse. Jeg vil ikke røpe noe, men dette blir bra! Ja, jeg er ganske høyt oppe etter at jeg løste noen floker.

Jeg er ikke flink til å fokusere i det hele tatt. Vi bor i en liten leilighet og alenetid er en luksus her. Det skal ikke mer til enn at noen snakker til meg, for selv om de lar meg være alene etter det, er det vanskelig, ofte umulig å gjenoppta arbeidet. Det er dager der jeg ikke produserer noen ting som helst, og selv på en god dag sitter jeg som regel ikke igjen med mer enn 300-500 ord. Jeg kan ikke bry meg om andre. Jeg må arbeide i mitt eget tempo, men jeg kan ikke nekte for at jeg blir litt sjalu når jeg hører om forfattere som skriver 2000 ord per dag.

Jeg sitter på en fantastisk historie, og jeg vil gjerne dele den akkurat nå, ikke neste år, så det er litt irriterende. Det er vel den jeg er. Ting tar tid, og denne boka blir publisert når den er klar. Den dagen jeg blir en publisert forfatter vil jeg på en måte være en utilsiktet eller tilfeldig forfatter fordi det vil være uventet. Struktur har aldri vært den sterke sida mi, og jeg kunne ofte mer enn jeg klarte å bevise på skolen. Jeg gikk hjem fra eksamen vel vitende om at jeg hadde mer i hodet enn jeg klarte å overføre til papiret. Det var alltid en utfordring å skrive ned det jeg kunne. Jeg har en sterk mistanke om at jeg har de rette ideene når det gelder boka mi også. Det handler bare om å få det ut, men flere hundre ord per dag hadde aldri fungert for meg.

Tetris var forresten favoritten min blant de enkle dataspillene vi hadde da jeg vokste opp. Det er en arena der jeg sannsynligvis kunne konkurrert mot J.K. Rowling. Hun twitret følgende for en måned siden:

Jeg er en større fan av brettspill i dag, så jeg er mer tilbøyelig til å spille Harry Potter: Hogwarts Battle eller Harry Potter-versjonen av Munchkin, som kommer på markedet i oktober.

Erfaringene som skapte deg

Jeg elsker løvetann. De minner meg om barndommens eng, de medisinske egenskapene (bl.a. hukommelse), og frøene minnermeg om feer.
Jeg elsker løvetann. De minner meg om barndommens eng, de medisinske egenskapene (bl.a. hukommelse), og frøene minner meg om feer.

Jeg har vært gjennom mange epoker som blogger, og jeg gjorde noen forandringer på den engelske bloggen min for noen uker siden. Jeg jobber med drømmen om å bli forfatter, og bestemte meg for å dreie i den retningen som blogger også. Det har derfor blitt en del innlegg om å lese og skrive der. Det betyr ikke at det har blitt slutt på politikk, miljøvern og andre saker jeg har meninger om, men hovedfokuset blir på litteratur. Dette blir starten på den nye sesongen her på den norske bloggen.

Jeg har nevnt i tidligere innlegg at jeg lytter mye til podcaster, og Vanessa Carnevale var den første forfatteren jeg lyttet til. Jeg oppdaget raskt at om du har blitt publisert eller ikke, er det ikke nok å snakke om kreativ skriving. Det er mange forfatterpodcaster jeg ikke liker. Det betyr ikke nødvendigvis at de er dårlige, men det er noen som har en tendens til å irritere eller snakke om ting som ikke interesserer meg. Jeg velger i de tilfellene ut noen få episoder, men i Vanessa Carnevales tilfelle lyttet jeg til alle 60 episodene. Jeg følger henne på Twitter og hun twitret følgende da hun ga ut den andre boka si i april:

Jeg har et sinn som aldri er slått av, så jeg kan kjenne meg igjen når hun beskriver en romaidé som startet med en tanke hun fikk mens hun brettet nyvaskede klær. Jeg skriver på en roman selv, og tenker mye på hovedpersonene i ledige stunder.

Jeg har aldri vurdert å lese en moderne romantisk roman, men denne hørtes interessant ut, så jeg er fristet til å kjøpe den. Jeg er nok ikke veldig opptatt av romantikk når jeg plukker ut bøker jeg vil lese, men jeg liker de klassiske britiske forfatterne (Jane Austen, Charlotte Brontë, Charles Dickens). Når jeg tenker litt over det liker jeg faktisk moderne romantikk også. Jeg jobbet som lærer i Telemark for noen år siden, og en kollega anbefalte Kate Mosse. Jeg ble ikke skuffet, og leste en stund seinere Kate Morton og Victoria Hislop. De skrev gode bøker, så jeg antar at jeg liker romantikk hvis historien er engasjerende.

Jeg hadde nok noen fordommer mot sjangeren, for jeg husker den nedlatende holdningen mange hadde til romantikk da jeg vokste opp. Butikkene solgte legeroman i form av bøker og blader, mens uendelige bokserier som ga seg ut for å være historiske romaner, egentlig ikke var annet enn dårlig romantikk. Australske Vanessa Carnevale spør om følgende i den nye boka si: If I had my time over, would I live the same life twice?

Vi tenker alle på valg vi har tatt, men hva hvis du ikke har noen minner? Det er  scenariet i The Memories of Us (Amaon). Vi undrer kanskje på om den avgjørelsen vi tok var det rette, og hvilke konsekvenser det ville hatt hvis vi kunne gå tilbake og forandre på noe.

Jeg bodde sammen med kona mi i Little Rock, Arkansas i 2001 og 2002. Vi bestemte oss for å flytte tilbake til Norge, og jeg lurer noen ganger på om vi dro for tidlig. Vi var ivrige etter å komme tilbake til dett norske helsevesenet, men ting gikk ikke helt etter planen. Når livet ikke går som en hadde sett for seg, virker det kanskje fornuftig å forandre på noe hvis en fikk en ny sjanse. Jeg tenker samtidig på den fantastiske dattera mi. Hun ble født tre år etter returen, men tenk om hendelser hadde utviklet seg annerledes, og hun aldri hadde blitt født? Jeg hadde kanskje fått ei datter likevel, men det hadde vært en annen person. Det er noen ting jeg angrer på, for det meste knyttet til utdanning og arbeid, men jeg elsker familien min. Jeg kan altså ikke ønske vekk så mye.

Et øyeblikk kan forandre livet ditt. Livet mitt hadde utvilsomt vært annerledes hvis jeg hadde giftet meg med ei norsk kvinne, og ikke en afrikansk-amerikansk. Da jeg giftet meg med Eva oppdaget jeg hva noen nordmenn virkelig mener om «de andre.» Det er ikke alltid nordmenns handlinger sier det samme som ordene deres. Vi har vært gift i 17 år, og en ting er i alle fall sikkert, jeg tok den rette beslutningen. Det betyr ikke at den var lett, eller at den fremdeles er det. Livet er likevel bra. Vi har opplevd ting vi kunne ha klart oss fint uten, men jeg tror jeg måtte ha latt muligheten til å forandre på noe passere. Jeg hadde ikke visst hva jeg skulle forandre på, og hva jeg burde la være.

Vanessa Carnevale har lagt podcasten på is. Jeg vet ikke om hun har tatt avgjørelsen om å legge den ned, men hun fokuserer på skriving for tiden. Du kan finne podcasten Your Creative Life på Spotify og iTunes. Jeg anbefaler også hjemmesida hennes, der du for tiden kan bestille boka hennes via Harper Collins. Les mer.

Fotballen trenger en reset button

Hjemmearenaen min i Ramsdalen i Haugesund var i sørgelig forfatning etter at gatelaget
Hjemmearenaen min i Ramsdalen i Haugesund var i sørgelig forfatning etter at gatelaget «Røde Stjerne» la opp. Det er noe symbolsk over banen i dag.

Jeg følger ikke med på fotball lenger, og har ikke gjort det for alvor siden Zola spilte i Chelsea. Jeg hadde nok mistet interessen uansett hvordan idretten hadde utviklet seg, men siste rest forsvant nok med den kvalmende pengebruken.

Det var mye penger for 20 år siden også, men ikke i nærheten av det vi har nå. Jeg ser ikke så mange kamper, men får med meg en og annen overskrift. Jeg vet derfor at det var et forslag for noen år siden om en superliga, stort sett bestående av de virkelig store klubbene i Europa. Det ble med forslaget, men jeg tror det kommer likevel. Noen vil sikkert mene at det er en positiv utvikling, men det bør ikke være uten et visst vemod.

Problemet er at fotball ikke er bærekraftig, noe Haugesund kommune bør tenke litt på neste gang de gir av fellesskapets penger til FKH. Hvor mye får vi egentlig tilbake? De store ligaene i Europa har levd langt over evne, og media er en del av problemet. Jeg kikket tilfeldigvis på en debatt/presentasjon av årets Premier League på vg.no like før denne sesongen startet. Det hadde mer preg av betalt innhold enn journalistikk. Det ble også sagt at PSG kom til å tjene inn pengene de brukte på Neymar bare på trøyesalget. Det måtte de kanskje, for han var tydeligvis ikke nok til å ta klubben et skritt nærmere en de store i Champions League.

Media har forlenget levetiden til de nasjonale ligaene, men jeg tror ikke det vil vare. Det vil på et eller annet tidspunkt ikke være mer å hente fra TV-avtaler, og da vil grunnlaget for dagens økonomi forsvinne. Løsningen kan bli en europeisk liga som amerikanske TV- nettverk e.l. er villige til å finansiere. De er ikke så veldig begeistret for Rosenborg, Basel, Apoel og andre lag som i beste fall kan klare en tredjeplass i gruppespillet. Det er imidlertid penger å tjene på Real Madrid, Barcelona, Juventus, Bayern München etc. Det spiller ingen rolle om de har en litt svak sesong, for det er alltid stor interesse for disse lagene. Lag som Tottenham, Arsenal, Liverpool og sågar Celtic har stor publikumsappell. De er i realiteten sjanseløse i dagens marked, men i en framtidig superliga er det mest interessant å vurdere markedsverdien, og den er større en det sportslige potensiale for de nevnte lagene.

Det foregår en kamp om internett i USA. Comcast er store på det meste innen kommunikasjon. De tilbyr bl.a. internett og liker dårlig at selskaper som Netflix, Google og Amazon kan tilby sine produkter gratis. Comcast vil derfor ha rett til å kreve at noen strømmetjenester betaler høyere pris for internett enn andre. Utfallet kan få betydning for europeisk fotball også, og det er ikke utenkelig at Amazon eller Google blir den nye fotball-kanalen.

Alternativet er å la fotballen gå konkurs, noe jeg mener er et bra alternativ. Fotballen er litt i samme situasjon som USA for tiden. Verdens mektigste land kjemper for sin overlevelse. Det trenger egentlig en langvarig, men bærekraftig krig. Jeg vet ikke om det egentlig er noen andre løsninger for forballen enn en superliga eller konkurs. Det siste hadde kanskje vært å foretrekke. Det er i realiteten det USA har gjort tidligere. Et børskrakk i 1929 ga USA en ny økonomisk og moralsk start, så lenge det varte.

Det er egentlig sånn vi mennesker er. Vi trenger en «reset button» som kan nullstille systemet. Vi har en tendens til å forkludre det som i utgangspunktet var bra. Hvis vi hadde den knappen hadde jeg kanskje funnet tilbake til den interessen jeg hadde for fotball for mange år siden. Faren min døde da jeg var 11 år. Det er mange minner som er borte, og en del som kanskje har forandret seg fordi minner har en tendens til å utvikle seg for hver gang vi henter dem fram fra hukommelsen. Jeg kan aldri gi helt slipp på fotball, spesielt engelsk fotball, for jeg forbinder det med faren min. Vi så tippekampen sammen da NRK var den eneste kanalen, og Kenny Dalglish spilte for Liverpool. De vant forøvring serien det året faren min døde. Fotball var bra da vi satt sammen i sofaen på lørdag ettermiddag.

De siste smulene

Irish Defense Force i en parade på St. Patrick Day. Dette er ikke en politisk dag, men kan fort bli det hvis Irland får en Independence Day.
Irish Defense Force i en parade på St. Patrick Day i Cork. Dette er ikke en politisk dag, men kan fort bli det hvis Irland får en Independence Day. Wikimedia Commons

Britisk media har vært veldig opptatt av National Health Service (NHS) eller de offentlige helsetjenestene for England, Wales, Skottland og Nord-Irland. Det er noen som mener at det er i ferd med å bryte sammen. Media har et talent for det melodramatiske, så jeg kan ikke vurdere hvor sannsynlig det er, men det er et potensiale for en perfekt storm nå.

Det britiske forsvaret er ikke det det en gang var. Det blir stadig færre soldater, og u-båtene er mer enn modne for utskiftning. Myndighetene har nettopp offentliggjort planer om å bygge en permanent militærbase i Bahrain. Storbritannia har i tillegg utstyr/personell i Europa, Afrika og Amerika. De siste nyhetene tyder på at Storbritannia har planer om et angrep i Syria, enten det har støtte i FN eller ikke.

Denne artikkelen fra BBC sier litt om noen av de store utfordringene for Politiet, og det var ikke mindre enn 38 av de 44 politidistriktene som rapporterte om en økning i «kniv-kriminalitet» i statistikken for de siste tolv månedene fram til september 2017. Det er ikke overraskende, for når et land opplever sosial ustabilitet og økonomisk trange tider, er det ikke uvanlig med en økning i volden.

Det virker kort sagt som at Storbritannia er i en veldig sårbar situasjon. De er på vei ut av EU, og det har ikke vært populært i resten av organisasjonen. Skottland er ikke like interessert i å melde se ut av EU, og jeg er ikke sikker på hva Brexit vil bety for Irland.

Storbritannia kan i verste fall tape på alle fronter. Det er sjelden det verst tenkelige scneraiet slår til, og det gjør det neppe denne gangen heller, men det er et potensialet for at noe går galt for UK. Det er en historie mellom England og Irland/Skottland, og jeg er ikke sikker på om det er så mange i de to landene som vil ha mye sympati med England hvis det gamle monarkiet skulle gå i oppløsning. Storbritannia er ikke det imperiet det en gang var, men det er kanskje ikke alle i London som har fått det med seg. Det er som jeg antydet i overskriften bare smuler igjen av det de en gang var, men de forsvinner kanskje også. Det er kanskje ikke noen ulempe for naboene

Naboen er et alternativ

Det var faktisk bare et sammentreff at det skjedde samtidig, men jeg har kikket litt på alternative sosiale medier de siste par ukene. Det hadde altså ingenting med den siste Facebook-skandalen å gjøre. Den er bare den siste av mange, for selskapet har alltid brukt markedsdominansen sin til å samle imformasjon. Det er f,.eks. en av funksjonene til like-knappene. Dette sosiale mediet er også kontroversielt p.g.a. de psykologiske effektene det har på mennesker. Det er mange som opplever det som vanskelig å gi opp Facebook, men hvis en vil ha noe mindre, finnes det muligheter.

Nextdoor er på vei til Norge. Det var opprinnelig en lokal tjeneste i San Fransisco, California der en kunne ha kontakt med mennesker i sin by eller bydel. Det har nå spredt seg til Nederland, England, Tyskland og Frankrike, og snart Norge.

Jeg synes personlig det er mye veldig irrelevante ting på Facebook. En av de tingene jeg kunne klart meg veldig fint uten er bilder av hunder og katter. Det finnes derimot to gode alternativer for de som gjerne vil ha disse oppdateringene. På Catster og Dogster kan henholdsvis katteeiere og hundeeiere dele så mye sjarm de klarer å dokumentere. Jeg tror nettstedene inneholder hovedsakelig generell informasjon om kjæledyrene, men hvis en lager en profil for beistet sitt, kan en dele bilder med andre.

Vero minner veldig mye om Instagram, og det er nok ment å være en konkurrent. Jeg kjenner ikke til hvor stort Vero egentlig er, men om det ikke er like populært som Instagram akkurat nå, så blir det nok det snart.

Tumblr. Jeg var innom denne bloggplattformen en kort periode før jeg valgte WordPress. Jeg likte den egentlig ganske godt da jeg prøvde den for noen år siden, men valgte WordPress siden det var den de fleste kjente til i Norge. Tumblr er nok bedre egnet hvis en leter etter noe som også kan fungere som et sosialt nettverk. En får bl.a. anbefalte blogger og blogger en følger på samme side når en logger inn, samt muligheten til å sende og motta meldinger fra andre brukere.

DeviantArt høres kanskje litt suspekt ut, men nettstedet er i aller høyeste grad mainstream. Det er sannsynligvis det største mediet der en kan dele egenprodusert kunst med andre.

My Space. Husker du denne? Dette var Facebook før Facebook. Den var opprinnelig laget for å gi ukjente band muligheten til å vise seg fram, men nettestedet utviklet seg til å bli et samfunn der hvem som helst kunne blogge og dele bilder. Det var verdens største nettsamfunn fram til Facebook overtok førsteplassen for ti år siden, men det finnes altså fremdeles.

Itunes Podcasts. Jeg lytter mye til podcaster på iTunes. Dette er forsåvidt ikke et sosialt medium, men det er et visst kommunikasjonspreg over det likevel. En kan legge igjen kommentarer, og dermed kommunisere med den/de som lager podcasten. En av de jeg lytter til er Grammar Girl, og hun er en av mange som inviteterer lyttere til å skrive, mens The Minimalists bruker voice mail. Dette er bare noen av mange muligheter, så hvis en ønsker en pause fra Facebook er det lett å finne alternativer.

Jeg kommer nok ikke til å gi opp Facebook, men vil muligens bruke flere nettverk hvis det er hensiktsmessig. Hvis en er bekymret for hva Facebook deler av det en gjør på Facebook bør en kanskje vurdere om en bør gjøre noe annet.