Et yrke for de introverte

Det meste har ei bakside. Det er faktisk ikke så lett å unngå det, og det kan gi handlingsrom for pessimisten i oss. Nå er ikke jeg en av de som sitter rundt midtsommerbålet og tenker at hver dag fram til like før jul er et steg nærmere mørket, men jeg liker likevel negativ tenkning. Nei, ikke på den måten at jeg er pessimistisk, men i motsetning til positiv tenkning og selvhjelpsbøker, liker jeg å forberede meg. Jeg tenker på det som kan skje, og forbereder meg på hvordan jeg skal takle ulike utfordringer. Jeg tenker ikke på det som negativt, men de som lever av positiv tenkning gjør sannsynligvis det.

Det er ikke alle trender jeg er like begeistret for, selv om en kanskje skulle tro at de var midt i blinken for meg. Jeg husker boka til Susan Cain for noen år siden. Quiet: The Power of Introverts in a World that Can’t Stop Talking var en oppvekker for noen, mens andre følte at de kunne stå fram som en introvert. De hadde kanskje aldri forstått hvorfor de var annerledes, men nå så de at dette bare var en av mange personligheter i samfunnet, en samfunnet ikke hadde inkludert. Det er nemlig en av påstandene i boka at samfunnet ikke er innrettet for introverte. Hun hadde sannsynligvos et poeng i at introverte trenger å jobbe alene i perioder før de presenterer ideene sine for ei større gruppe, og at det ikke blir gitt mye rom for denne tankegangen i skole og yrkesliv.

Vi tenker gjerne at mennesker som er alene må oppleve den dypeste fortvilelse du kan tenke deg. Det er ikke alle som føler det sånn, mens andre må ha levd noen år før de kan si at de er komfortable med å være alene. De blir på en måte introverte fordi de ser at det motsatte ikke fungerer.

Litteratur er hovedtemaet når jeg søker etter kontakter på Twitter eller podcaster jeg kan lytte til, og jeg hører ofte kommentarer som at forfatter er et ensomt yrke. Det stemmer nok, for det innebærer jo å sitte alene å skrive. Det er noen som liker å samle informasjon gjennom å snakke med andre, eller å sitte på en kafé, men jeg må ha absolutt stillhet når jeg skal skrive, og siden jeg arbeider seint, kan det dreie seg om lange perioder. Jeg prøver å se positivt på det. Jeg vet ikke om det er alderen, men jeg synes ikke det er så verst å være alene, men så er jeg heller ikke helt alene.

Jeg har familie, men jeg har også utviklet noen fiktive skikkelser som er med meg. Jeg har en barnslig glede av å dagdrømme om dem, og det mest dystopiske jeg kan tenke meg er å våkne opp i en himmel uten et bibliotek. Apropos mørke krefter, en forfatter jeg følger delte nylig innlegget Why Does Writing Suck fra The Cut. Artikkelen kommer bl.a. inn på at arbeidet aldri er over og at en frykter nederlag. De fleste får nok lite eller ingen tilbakemeldinger, verken av media eller lesere, men selv de beste må vente lenge før de får vite hva andre mener. Det er et stort potensiale til å bli en drama queen i mellomtiden.

Det er nok et ensomt yrke, men jeg synes jeg får mye ut av det også. Jeg sitter ofte og humrer med meg selv fordi det jeg skriver er så levende inne i hodet mitt. Det betyr ikke at skriveprosessen er uten frustrasjon, spesielt når det nærmer seg slutten, og jeg bare vil sende teksten til forlaget. Jeg vil likevel hevde at det er verdens beste yrke for en introvert. Jeg synes forøvrig det blir for enkelt å sidestille ordene introvert og sjenert. Det trenger absolutt ikke være det samme.

Reklamer

Jeg liker outsidere

fargede påskeegg. Et mulig hjelpemiddel til en skriveøvelse.
Et mulig hjelpemiddel til en skriveøvelse.

Jeg følger Goodreads på Twitter og de stiller gjerne spørsmål de vet skaper interesse. Det hender jeg er litt interessert, men siden de har en tendens til å stille de samme spørsmålene med jevne mellomrom, er det grenser for hvor mye entusiasme jeg kan mønstre. Jeg har mistanke om at Stephen King la ut et agn som fikk minst mye oppmerksomhet som det opprinnelige innlegget fra Goodreads denne uka. Han svarte nemlig ganske tørt at fiktive skikkelser ikke er ekte.

Spørsmålet var hvilken fiktiv karakter en ville ta en «road trip» med. Spørsmålet minner meg forøvrig om noen plakater som stod utstilt hos Norli tidligere. Det var sitater av ulike forfattere, og et av dem var av Stephen King: Books are uniquely portable magic. Det kan jeg skrive under på, og jeg lar ofte dagdrømmene transportere meg vekk til et annet sted. Jeg tenker noen ganger på verdener andre forfattere har skapt, men jeg tenker også mye på de karakterene jeg har skapt selv.

Det er fortellinger overalt og selv de påskeeggene jeg illustrerte dette innlegget med kan være starten på en fortelling. Det kan f.eks. dreie seg om å velge det rette egget, og konsekvensene ved å velge feil, eller det handle om vansker med å passe inn fordi en er annerledes. Når det gjelder fortellinger jeg vil være en del av er det nok forskjell på historier jeg liker å lese, og fortellinger jeg vil være en del av. Jeg elsker Harry Potter og Ringenes Herre, men vil jeg virkelig leve i en verden der Voldemort og Sauron m/undersåtter er bestemt på å drepe meg? Det er på den annen side gode muligheter for fine opplevelser der uten at fienden dukker opp.

Jeg tror Sherlock Holmes var den første fiktive skikkelsen jeg knyttet meg til, tett etterfulgt av en lang rekke klassiske science fiction-fortellinger. Jeg har de siste årene lest forfattere som Isaac Asimov, C. J. Cherryh, Sheri Tepper, Ursula Le Guin og Rick Riordan. Jeg har også gode minner fra bøkene til Charles Dickens, Jane Austen, Mary Norton, Lewis Carroll, C. S. Lewis og Roald Dahl. Det er litt som med spøken om de som ikke har noen klær til festen fordi de har så mye at det er umulig å bestemme seg. Jeg har så mange historier å velge mellom, men jeg vil ikke velge. Jeg vil ha alle.

Jeg har en tendens til å bli tiltrukket av outsidere. Jeg liker karakterer som ikke passer helt inn i det miljøet de lever i, f.eks. Anne, Marilla og Matthew Cuthbert fra Anne of Green Gables, eller Luna Lovegood, Remus Lupin og Severus Snape fra Harry Potter, samt Jane Eyre, Mr. Darcy, Silas Marner, Pip (Great Expectations),  Spock (Star Trek) eller Shevek (fra Dispossessed av Ursula Le Guin). Denne fascinasjonen kan nok forklares med at det er relevant for den verdenen jeg lever i.

Vi er offisielt et samfunn med mangfold og et samfunn som oppmuntrer til mangfold, men sannheten er at du trenger den type mangfold samfunnet har godkjent. Du må være annerledes på rett måte. Jeg må innrømme at jeg liker skikkelser som Spock, Worf og B’Elanna fra Star Trek, men dette er neppe gode reisefølger.

Spock er fra planeten Vulcan og denne rasen er kjent for at den bruker logikk som et forsvar mot de sterke, voldelige følelsene de har. Han kunne like gjerne ha vurdert det som logisk å la meg dø som å hjelpe meg i en farlig situasjon. Jeg tenker derfor på hvem jeg ville tatt med som hadde fått meg ut av en kinkig situasjon, og når det gjelder Star Trek-universet er Kathryn Janeway og James T. Kirk høyt på lista. Jeg liker også Cordelia Naismith fra Vorkosigan Saga (Lois McMaster Bujold) og Bren Cameron fra Foreigner-serien (C. J. Cherryh).

Jeg er fremdeles ikke Charlie

De aller flest av oss kjenner Charlie Hebdo utelukkende som et satireblad der tolv mennesker ble drept av terrorister i 2015. Verden reagerte med å erklære at de var Charlie Hebdo, Je Suis Charlie på fransk. Jeg gjorde ikke det, og jeg skal ikke gjøre det denne gangen heller.

Magasinet lever av å skape kontroverser. og i det siste nummeret kritiserer de den store oppmerksomheten fotball-VM for kvinner har fått. De diskuterer også kommersialisering av fotball generelt, og mangelen på likestilling i fotball. Det høres i utgangspunktet ikke så ille ut, men det er nok forsida mange reagerer på. Jeg viser til en sak på det irske nettstedet Buzz som forklarer kontroversen.

Jeg jobber med drømmen om å bli forfatter og skriver hovedsakelig om skriveprosessen på denne bloggen, men kommer av og til inn på relevante emner. Et av de emnene jeg mener er høyst relevante er hvorvidt forfattere skal bry seg om det som skjer i samfunnet. Jeg mener de bør det, men det er ikke likegyldig hva de mener eller hvilke saker de velger å støtte. Det har vært flere som har brent seg fordi de hadde meninger om konflikten mellom Israel og Palestina, men Je suis Charlie er muligens en sak uten opposisjon. Jeg hadde inntrykk av at absolutt alle ville være Charlie Hebdo for fire år siden, men hvor fornuftig var det egentlig?

Jeg har sett noen innlegg som forsvarer Charlie Hebdo mot anklager om rasisme og xenofobi, og tegningene av den muslimske profeten som en pedofil er ikke et enestående eksempel. De har fått liknende anklager rettet mot seg både før og etter angrepet, som da de tegnet Alan Kurdi. Dette var en tre år gammel syrisk migrant som druknet da familien hans krysset Middelhavet mellom Tyrkia og Hellas ulovlig. Tegningen ble ledsaget av en tekst som antydet at han ville ha vokst opp til å bli en overgriper i Tyskland.

Det er noen som mener at dette er tatt ut av sammenhengen eller at det er innenfor ytringsfriheten, men jeg blir litt provosert når journalister gjemmer seg bak kunstformen satire. Det Charlie Hebdo driver med minner mye om hvordan svarte i USA ble avhumanisert i rasistiske karikaturer fram til 1950-tallet, og ikke minst i TV-serier. Det samme ble gjort med framstillingen av jøder i satireblad og aviser, også i Norge på 1930- og 40-tallet.

Jeg var kritisk til Charlie Hebdos Muhammed-tegninger, som jeg var til de danske tegningene norske aviser formidlet noen år tidligere. De ble ikke publisert for å gi oss my viten. Vi vet at gamle religioner (inkludert kristendommen) har blitt brukt og misbrukt til å rettferdiggjøre alt fra voldtekt til folkemord, og vi vet at det vil gi de ekstreme kreftene mer energi når vi provoserer dem. Jeg tillater meg derfor å stille spørsmål ved hvor nyttig det var å støtte Charlie Hebdo i 2015, og om noe har forandret seg.

Satire skal kommentere samfunnet på en humoristisk måte, men om Charlie Hebdo er morsom er høyst usikkert. Det har aldri vært satirens hensikt å være støtende og avhumaniserende. Den skal derimot kritisere det som er støtende og avhumaniserende. Nå har jeg aldri lest Charlie Hebdo, så jeg kan ikke si noe om innholdet, men jeg tviler likevel på om forsidene deres gjør så mye for å bidra til økt forståelse, til et mindre sårende samfunn. Ludvig Holberg, Jonathan Swift og Voltaire er noen av historiens mest kjente satirikere, og poenget deres var vel å gjøre det skjulte og kompliserte litt mer synlig og forståelig for de store massene. Dagens satire har feilet ganske grundig.

Det gjenstår å se om Charlie Hebdo har gjort noe for å forminske forvirringen når det gjelder likestilling, og det er mange deltakere i likestillingsdebatten som allerede roter rundt i blindgater, men hvis vi bruker tidligere Charlie Hebdo-suksesser som referanse, ser det ikke lovende ut. Jeg var ikke Charlie Hebdo for fire år siden, og jeg blir det neppe denne gangen heller.

Jeg følger instinktene

Notatboka lufter meg i parken på fine dager.
Notatboka lufter meg i parken på fine dager.

Det er mange blogger som tilbyr råd jeg trenger, men som jeg ikke liker. Det er ulike varianter av dette rådet, som Wikihow-artikkelen How to write when you don’t feel like writing. Det første rådet på lista er å skrive en skisse eller en disposisjon. Jeg feiler på dette punktet hver gang.

Jeg antar at en oppsummering av alle denne type artikler og blogginnlegg ville vært omtrent som dette: Gjør noe! Poenget er at en er opptatt med noe, samme hva det er. Noen liker å gå en tur eller å trene på et treningsstudio når de ikke klarer å skrive noe, mens andre foretrekker å ta fram en gammel tekst de kan redigere eller omskrive. Disse rådene er som regel ikke noen stor suksess for min del, men det hender jeg snubler over et innlegg som i det minste bekrefter at instinktene mine ikke er så verst. Jeg vet ikke hvorfor det ikke fungerer for meg, men jeg har konkludert med at jeg får gjøre ting på min måte. Det ser ut til å virke.

Livet hadde nok vært langt lettere hvis jeg hadde vært litt mer strukturert. Jeg markerte ikke hele sider med markeringstusj i sjokkerende farger da jeg studerte. Jeg leste hvert ord en million ganger, samt at jeg skrev sammendrag av bøkene. Det var naturligvis en arbeidskrevende studieteknikk, men det var den eneste jeg hadde suksess med. Lærerne ville at jeg skulle gi dem en disposisjon før jeg skrev en oppgave, men det var alltid betydelig vanskeligere enn å skrive oppgaven. Jeg utvikler fremdeles teksten mens jeg skriver, og jeg er aldri helt sikker på hvor den leder meg.

Jeg følger den australske forfatteren Allison Tait, og hun delte nylig et to år gammelt innlegg fra bloggen sin. Det var en gjesteblogg av Ruth Devine med tittelen 3 ways to make yourself write when you really don’t want to. Jeg fokuserer på skriveprosessen på denne bloggen, men det er ingen hemmelighet at jeg har noen utfordringer. Jeg kan ha et ekstremt fokus hvis jeg får være i bobla mi, men det er noe jeg verken kan tillate meg eller får anledning til. Vi bor i en liten blokkleilighet med ganske mye lyd fra de andre leilighetene, så det er ikke lett å finne et stille tidspunkt mens jeg er opplagt nok.

Jeg har også vansker med å holde orden på ting. Jeg skriver en barneroman, og det er mye å passe på for å få historien til å henge sammen. Jeg kommer stadig nærmere målet, men jeg kan se at det hadde vært nyttig med en plan. Utfordringen er at jeg er avhengig av bortimot fullstendig stillhet, og boka mi er derfor et lappeteppe der jeg arbeider i de korte peridoene når forholdene er ideelle. Jeg har sett på de tre rådene Ruth Devine ga og vurdert dem mot mine metoder.

Time
Ruth Devine anbefaler å bruke en alarm. Hun jobber i bolker på 30 minutter, og det skal hjelpe med å fokusere. Stillhet er som sagt like viktig for meg som tid, og det får jeg mest av på lørdag og søndag morgen. Det irriterte meg tidligere at jeg alltid våknet lenge før resten av familien, samme hvor seint jeg la meg. Jeg våknet som regel klokka sju, en time seinere enn resten av uka, men jeg hadde likevel sett for meg at jeg skulle sove minst to timer til. Det er imidlertid perfekt i dag, for en stor del av boka mi har blitt skrevet i de ganske rolige timene på lørdag og søndag morgen. Det hadde vært nyttig hvis jeg kunne ha skrevet mer om kveldene, for da har jeg mye tid, men det er vanskelig å fokusere da.

Mix it up
Jeg føler meg på hjemmebane her. Jeg liker å skrive på pc’en, men jeg bruker også god, gammel teknologi (penn og papir). Jeg har mistet mange gode ideer og formuleringer fordi jeg ikke hadde skriveredskaper tilgjengelig, så jeg prøver å ta med meg en notatbok hver gang jeg går ut. Jeg bor i en liten leilighet, og det er ikke praktisk å bytte arbeidssted, men jeg skriver av og til på kjøkkenet. Det føles av en eller anne grunn annerledes å sitte der, og det kan noen ganger utløse nye tanker.

First and last lines
Jeg har aldri vurdert å starte med den første og siste linja i hvert kapittel, for deretter å fylle inn resten, men det er likevel noe liknende jeg har gjort. Jeg følger bare instinktene mine, og de leder meg i rett retning. Jeg starter et kapittel med 300-400 ord, og hvis jeg ikke kommer videre, starter jeg på et nytt kapittel. Jeg utvikler kapitlene etter hvert, og jeg fullførte to av disse kapitlene i løpet av helga. Jeg lar dem være som de er til jeg skal redigere hele manuskriptet.

Jeg liker også One final tip
Dette handler også om instinkter. Jeg tenker aldri på hva jeg må eller bør gjøre, men det er noe med skriftspråket som utvikler ideer. Jeg tenkte på denne boka i årevis uten å foreta meg noe. Jeg skal ikke gå inn på detaljer, men kan si såpass at livet skjedde. Det var en tilsynelatende uendelig rekke med motgang, så jeg var for opptatt til å kunne fokusere på å skrive det jeg ville. Det skjedde noe magisk da jeg endelig kom i gang. Det var som at skriftspråket transporterte meg til et sted der figurene mine ble levende. Det er nesten som at de er virkelige personer nå.

Det siste rådet er det beste, sett i gang. Magien starter i det øyeblikker du begynner å skrive.

 

Om litteratur og lotto

Skriveloftet er for tiden et lite hjørne i en kjeller. Det er høyst alternativt, men det fungerer.
Skriveloftet er for tiden et lite hjørne i en kjeller. Det er høyst alternativt, men det fungerer.

Det er ikke lett å være uavhengig selv, eller å støtte de som prøver å bidra til at uavhengige medier skal være et alternativ til det etablerte. Jeg er ikke så teknisk selv, men fikk hjelp med den forrige pc’en jeg hadde til å installere Ubuntu (Linux-basert OP). Jeg lastet også ned Libre Office, en kontorprogrampakke med åpen kildekode. Jeg har Windows på den nåværende maskinen min, men bruker fremdeles Libre Vox.

Jeg synes det er verdt å oppmuntre til konkurranse. Blogging startet også som noe privat, uavhengig. Det gjorde det mulig for hvem som helst å publisere, og det gjorde at vi fikk et mangfold vi ikke hadde hatt tidligere. Det var helt andre stemmer som kom fram enn tidligere. Det hjalp mange til å få ut informasjon som ellers ikke hadde fått noe plass i det offentlige. Det ble så populært at journalister i de fleste store aviser og TV-kanaler begynte å blogge. Det er i dag en del av markedsføringsstrategien til mange bedrifter.

Jeg har fått mye underholdning og fakta gjennom podcaster siden jeg oppdaget Juice i 2005. Jeg har i de siste årene lyttet til podcaster på Soundcloud, iTunes, Stitcher og Spotify. Det var ikke så mange som drev med det i 2005, men mainstream media er veldig aktive med å produsere disse lydfilene i dag. De har heldigvis ikke klart å ødelegge denne kanalen. Det er fremdeles et stort marked for alternativ underholdning, nyheter, debattprogram, undervisning/faktasprogrammer og talk radio. Jeg liker fremdeles alternativene bedre enn MSM, så jeg kommer nok ikke til å vende tilbake til hovedstrømmen med det første.

Uavhengighet har en rolle å spille i utgivelse av bøker også, men jeg er ikke like sikker på om det vil være førstevalget mitt. Jeg kan betale andre til å gjøre alt det forlaget og agenter ellers gjør, og jeg har vel dermed også sagt at fullstendig uavhengighet er umulig. Du kan ikke gjøre alt selv. De fleste trenger hjelp med å redigere manuskriptet, for selv de største forfatterne trenger andre øyne som leser det de har skrevet. Deretter trenger en ei forside og hvis en skal gjøre det selv, må en stå for markedsføringen også. Det innebærer å bruke sosiale medier, holde foredrag, bruke blog/podcast, holde webinars (for lærere f.eks.) og delta i ulike fora på nettet. Det sier seg selv at dette er krevende. Hvis du har ambisjoner om å bli oversatt må du egentlig ta hele prosessen om igjen, i tillegg til at du må betale en oversetter. Dette er noe annet enn blogging og podcasting, der det er mulig å gjøre det meste alene.,

Dette koster penger. En agent jobber på en måte gratis. Jeg tror det er vanlig at de får 25 prosent av salget, men de må ha tro på at det blir noe salg for at de skal jobbe for deg. Det er noen som lykkes på egen hånd, men det er nok ikke lett å oppnå kommersiell suksess på et lite budsjett. Det er vel litt som med lotto, så lenge det finnes suksesshistorier, lever drømmen. Lisa Genova er en av disse historiene. Hun er en amerikansk hjernekirurg som selvpubliserte boka Still Alice i 2007. Hun solgte den som print on demand fra iUniverse. Den ble gitt ut av et tradisjonelt forlag  to år seinere, og det har ifølge Wikipedia blitt trykket 2,6 millioner eksemplarer av boka på 37 språk. Det ble sågar laget en film basert på boka, og Julianne Moore vant en Oscar for den i 2014.

Det er altså mulig. Det er noen som vinner i Lotto også, så jeg vil ikke ta den drømmen fra noen, men  jeg vil hevde at det er bedre å skrive enn å håpe på den rette tallkombinasjonen. En trenger en viss porsjon flaks i litteratur også. Jeg tror f.eks. timing var viktig for J. K. Rowling, for det hadde kanskje ikke vært det samme hvis hun var en av de mange som skrev fantasy for barn i årene etter en så stor suksess.

En trenger altså å treffe de rette leserne til det rette tidspunktet, men en har likevel mer kontroll enn med spill. En kan utvikle ferdigheter, og den historien en skriver. En kan gjøre den bedre etter et avslag, og likevel få førstepremien seinere. Det blir som å ha muligheten til å bytte ut ett eller to tall på kupongen sin etter at Lotto-sendingen har startet. En er fremdeles ikke garantert gevinst, men en har litt mer kontroll.

Jeg satser derfor på hovedstrømmen, men tenker også på hvilke alternativer jeg har. Jeg prøver kanskje på en Genova, for dette handler ikke om økonomi. Det handler mye om å vise at jeg kan, om å dele en fantastisk historie med verden. Det var nok et fokuset Lisa Genova hadde også, for en som har en universitetsgrad i biopsykologi og en i nevrovitenskap fra Harvard, og som ikke har har forlatt yrket sitt, er nok ikke hovedsakelig motivert at penger.

En perfekt storm

Jeg liker å skrive i parken. Fordelen med gammel teknologi er at den tåler en støyt og er anvendelig å ta med overalt.
Fordelen med gammel teknologi er at den tåler en støyt og er anvendelig å ta med overalt.

Overskriften er en oversettelse av et engelsk idiom, som har begynt å bli vanlig å bruke på norsk også. Det ble opprinnelig brukt om en sjelden sekvens av individuelle hendelser eller omstendigheter som i kombinasjon førte til en katastrofal, eller i det minste en svært ubehagelig situasjon. Det var altså et uttrykk som absolutt ikke ble brukt positivt, men jeg har inntrykk av at det etter hvert har blitt synonymt med perfekte omstendigheter uansett utfall.

Jeg tenker i dette tilfellet på stormen som de optimale forholdene for å skrive. Du kommer sannsynligvis til å vente svært lenge hvis du venter på det rette tidspunktet eller de rette forholdene til å skrive. Det er gode muligheter for at du aldri kommer til å få tid til å skrive. Du må rett og slett ta deg tid.

Det er mange muligheter til å miste fokus, og jeg er ganske flink til å gå i fellene. De store for min del er musikk og podcaster på Spotify og iTunes, Netflix og bøker. Den sistnevnte er viktig å ta seg tid til, spesielt i den genren du skriver i selv, men det er viktig med disiplin. Jeg bor dessuten i en liten leilighet sammen med kone og en tenåring. Det er ikke lett å finne den stillheten jeg trenger. Hva gjør jeg med dette?

Jeg har lært meg at jeg må stresse ned. Det var en lang periode der jeg ble veldig stresset fordi jeg hadde en tendens til å bli trøtt ganske tidlig på kvelden. Jeg må derfor jobbe tidligere, men det er ikke alltid lett å få den nødvendige roen. Jeg lærte meg etter hvert til å kutte ut alt annet. Jeg fokuserte bare på manuskriptet mitt, men jeg fant også at jeg noen dager klarte å fokusere i korte øyeblikk. Jeg kan derfor sette meg ned i 30-60 minutter mellom ulike oppgaver jeg har i familien, og få ned en del ideer. Jeg bruker altså den tida jeg har i stedet for å vente på den tida jeg ikke får.

Jeg er ikke typen som kan skrive hundrevis av ord hver dag. Jeg må tenke, og bruker mye tid på det. Det er også en del av arbeidet med manuskriptet, så jeg arbeider selv når jeg ikke skriver. Jeg får mange ideer når jeg gjør noe fysisk, f.eks. når jeg sykler, vasker huset eller går tur. Jeg må deretter skrive, og selv om jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, viser det seg at ordene kommer når jeg først setter i gang. Den perfekte stormen kommer altså aldri. En må skape den selv. Jeg jobber seint, men jeg kommer litt nærmere målet hver dag. Det beste rådet jeg kan gi er altså å sette i gang, og ikke la seg stresse av det tempoet utgitte forfattere sier de har.

Vinterlys

Det er alltid lurt å bryte med forventninger. Det er ikke det at jeg trengte en bekreftelse på det, eller at jeg søkte det, men fikk det i går.

Januar har vært produktiv, faktisk litt magisk, for etter en lang høst der jeg ikke kom videre med bokprosjektet mitt, har det løsnet i januar. Det er noen fortellinger som beskriver en situasjon der en får informasjon gjennom drømmer, og en bruker det gjerne bevisst for å søke kunnskap. Det føles nesten som noe tilsvsrende. Jeg har vært lys våken, men jeg har på en måte vært i en sone, og når jeg er i den får jeg plutselig mange ideer. Fortellingen utvikler seg og jeg ser klart hva som skjer videre med de fiktive skikkelsene mine.

soloppgang i januar. Sola står opp at par minutter tidligere hver morgen nå, men det er mye å glede seg over i den mørke årstida også.
Sola står opp at par minutter tidligere hver morgen nå, men det er mye å glede seg over i den mørke årstida også.

Jeg må imidlertid komme opp av og til for å få luft. Jeg tenkte jeg skulle få med meg litt av virkeligheten i går, og gikk til Sky News. De snakket om Blue Monday. Jeg hadde aldri hørt om det, annet i vårt uttrykk blåmandag, men det er ikke det samme. Blue Monday handler om at årets tredje mandag er den mest depressive i året. Det er noen ting som taler for at året starter med en nedtur. Jul er over, betalingsevnen er svakere, mange har allerede sviktet de løftene om et bedre liv de ga seg selv, og været er noe dritt. Jeg tror likevel det har mye med fokus å gjøre. Jeg har ikke noe positivt å si om positiv tenkning (jeg foretrekker negativ tenkning), men jeg tror likevel det kan fungere til en viss grad å fokusere på det som går bra, det du har muligheter til å påvirke. Sky News har også malt på et «doom and gloom» budskap hele høsten og vinteren. Budskapet er at det går til helvete hvis UK må forlate EU uten en bedre avtale enn regjeringen har forhandlet fram. Det er ikke et av flere scenarier; det kommer til å gå dårlig.

Det er ikke en spesielt lystig øvelse for britene å slå på nyhetene på nyåret. Situasjonen min i den bobla jeg har vært i er at jeg opplever det nesten som da Harry Potter fikk informasjon gjennom drømmer eller tanketanken. Jeg lærer nye ting om mine figurer mens jeg skriver om dem. Jeg elsker ikke januar, for det føles litt tungt når festen er over, lysene forsvinner, og været ikke er det beste. Jeg har likevel følt meg ganske bra, og produktiviteten er like stor som den var sist sommer, d.v.s. høy. Jeg oppfører meg med andre ord stikk i strid med den virkeligheten Sky News rapporterer. Det er gode nyheter for meg.

Det er på en måte naturlig. Det er sånn det fungerer i naturen, for selv om vinteren kan virke dramatisk med trær og blomster som tilsynelatende dør, er den en fredelig periode, en forberedelse til ny vekst. Vinter kan være en periode med angst og depresjon for mennesker, men selv den kan ha en funksjon. Det handler om hvile for deretter å komme tilbake til det en kan være på sitt beste. Jeg tror våren blir bra, for jeg blir sterkere gjennom vinteren.