Den skamløse leseren

Mildred Taylor gir oss innsikt i hvordan det var å vokse opp i Sørstatene på 1930-tallet.
Mildred Taylor gir oss innsikt i hvordan det var å vokse opp i Sørstatene på 1930-tallet.

Jeg har bare fulgt sporadisk med på nyheter de siste årene. Jeg ble så lei av innskrenkende journalistikk, men jeg har noen nyttige nettsteder jeg besøker hvis trangen til informasjon skulle melde seg. Jeg får derfor ikke med meg alle detaljene fra det mange formodentlig mener er høyst nødvendig arbeid fra den fjerde statsmakt. Jeg får med meg enkelte overskrifter og har registrert at det denne sommeren har vært viktig å få oss til å føle skam, nærmere bestemt flyskam, bilskam og vaskeskam. En av de tingene jeg faktisk leste i løpet av sommeren var en engelsk artikkel om forskjellen på skam og skyld.

Skyld(følelse) handler om at vi tar ansvar for noe fordi vi føler oss skyldige i. Det er ofte et resultat av noe vi har gjort, men kan også være innbilt. Det kan være positivt hvis det motiverer oss til å gjøre det godt igjen, med mindre vi har en overdreven innbilt skyldfølelse. Skam er en ubehagelig følelse av at vi har blitt avslørt oss som mislykket, udugelig eller umoralsk. Denne følelsen kan være ødeleggende fordi den kan angripe oss selv eller et tilfeldig offer.

Jeg er skeptisk til å bruke skam mot forbrukerne. Vi skal føle skam for det som i realiteten er industriens og makthavernes ansvar. Skal jeg f.eks. føle skam for at mange er motstandere av vindkraft og solceller på hvert hustak? Skam er dessverre relevant innen litteratur også. Jeg vokste opp med fantasy, science fiction og YA (ungdomslitteratur), og liker fremdeles å lese disse sjangrene. Jeg har passert 50 år, og det er sikkert noen som mener at jeg burde ha vokst fra forfattere som J. K. Rowling, Rick Riordan og Armstrong/Marr, men det har jeg altså ikke. Jeg vokste opp med fantastisk litteratur, og ser ingen grunn til å slutte så lenge bøkene er modne nok.

Jeg tror Løven, Heksa og klesskapet var den første romanen jeg fikk, tett fulgt av fem Hardy-guttene bøker. Jeg hadde store vansker med å både lese og skrive, og holdt meg derfor til barnslige bøker betydelig lenger enn andre, men da jeg tok noen skritt mot modnere litteratur ble de neste bøkene Sherlock Holmes, Snorres kongesagaer og The Best Science Fiction Stories. Den siste var en samling redigert av Michael Stapleton og inneholdt noveller av storheter som John Wyndham, Isaac Asimov, Ray Bradbury, A. E. van Voigt og Larry Niven. Jeg begyndte seinere å lese bladene Analog Science Fiction and Facts og Asimov’s Science Fiction. Sjangeren inkluderer store forfattere som Ursula Le Guin, Sheri Tepper, Philip Dick, Robert Heinlein, Octavia Butler og C. J. Cherryh, men det er ingen tvil om at mange ikke ser på dette som litteratur.

Hva har dette med skam å gjøre? Tenk deg at vi gir unge lesere skamfølelse hvis de leser Harry Potter. Det kan for jenter sin del være fordi Hermione Granger ikke er hovedpersonen og det kan for gutter være fordi bøkene ble skrevet av ei kvinne. Noen mener at du må være kvinne for å skape en kvinnelig hovedperson, homofil for å kunne skrive overbevisende om en homofil karakter, mens bare godtatte medlemmer av First Nation kan skrive om f.eks. folkeslaget Cree i Kanada. Det er mye innen fantasy og science fiction som har rykte på seg for å være useriøst, men samme hvor velmenende kritikerne måtte være, blir det for enkelt å stemple en hel sjanger. Mange av bøkene innen YA (som ofte er scifi eller fantasy) har sterke karakterer for både gutter og jenter, og de kan ofte hjelpe unge lesere til å forstå verden.

Mildred Taylors bøker kan f.eks. fortelle oss hvordan det var å vokse opp som afrikansk-amerikansk i Mississippi på 1930-tallet. Barneboka A Wrinke in Time har utrolig nok vært på lister over forbudte bøker i USA, men den inneholder også en viktig påminnelse. Hovedpersonen, Meg Murry, er en misfit som alle ser ned på, men hun viser et mot som gjør henne til helten i denne fantastiske science fiction-historien. Boka forteller oss også at det er helt i orden å være annerledes, men jeg vil legge til at det er i orden så lenge du er deg selv.

Jeg blir altså fremdeles fascinert over bøkene jeg skulle ha lagt fra meg for godt over 30 år siden. Jeg liker derfor bøker som Huckleberry Finn, Anne of Green Gables, Roll of Thunder Hear My Cry, Bridge to Teribithia, Jacob I have Loved, Strawberry Girl, Queenie Peavy og The River Between Us. Jeg kan også nevne forfattere som Diana Wynne Jones, Zilpha Keatley Snyder, Cynthia Voigt, Jaqueline Woodson og Rita Williams Garcia.

Jeg kunne ha fortsatt å ramse opp forfattere jeg mener vi ikke burde skamme oss over å like. Jeg er glad for at ingen ga meg den vonde følelsen av skam da jeg leste Hardy-guttene og Narnia-bøkene etter at jevnaldrende hadde lagt dem fra seg for godt. Det var nok det jeg trengte da, men det er sikkert noen som mener at smaken min fremdeles er litt barnslig.

Jeg har altså ingen skam. Det jeg har er mye moro. Jeg liker variasjon, og leser noe voksent for tiden, New York 2140 av Kim Stanley Robinson.

Musikken som skapte en helt

Jeg lytter sjelden til musikk mens jeg skriver. Jeg trenger fullstendig stillhet, men det hender jeg bruker musikk som inspirasjon. Det er noen forfattere som skriver 1500-2000 ord per dag, men jeg er ikke blant dem. Jeg bruker ganske lang tid på å utvikle ideer, men musikk spiller gjerne en rolle når jeg trenger en pause fra det jeg jobber med.

Jeg har hatt en periode med mindre fremdrift, som ikke er det samme som skrivesperre. Jeg vet ikke om det finnes, men jeg sliter i perioder med å finne løsninger. Det er som å legge et puslespill. Jeg har ikke alltid de bitene jeg trenger, men de dukker opp før eller seinere. Jeg har erfaring med at hvis jeg hopper til et annet prosjekt eller et annet kapittel i den samme historien, kommer løsningen etter hvert. Det er som at en del av hjernen arbeider videre med den, selv om jeg gjør noe annet-

Jeg har skapt en ny figur, en gutt som var i tenårene da 2. verdenskrig startet. Jeg har lyttet til en del musikk som han kunne ha lyttet til hvis ikke nazistene hadde samlet inn alle radioene. Jeg ser kanskje dette med moderne øyne, men jeg håper han hadde blitt mer begeistret for Bessie Smith, Rosetta Tharpe, Ella Fitzgerald, Louis Armstrong, Cole Porter, Scott Joplin og Gerschwin enn Vera Lynn, Glenn Miller og Bing Crosby. Det hadde nok ikke blitt så populært blant landsforræderne, for de hadde tross et begrep de kalte degenerert kunst.

Det var en del av prosjektet deres å hindre at spesielt ungdommen ble ført på ville veier. Jeg kan tenke meg at blues og jazz som viste afrikansk-amerikanske musikere som høyst kompetente var alt annet enn stuerent. Jeg tenker meg også at denne tenåringen lyttet til Chuck Berry, Fats Domino, Little Richard, Nina Simone, Miles Davis og mange flere etter krigen.

Jeg vet-setninger er kjedelige

Write what you know. Mark Twain

Sitatet av Mark Twain er kanskje det vanligste rådet til håpefulle forfattere, men hva betyr det egentlig? Mange av oss har ikke så mange spennende erfaringer. Det hadde åpenbart ikke Elizabeth Gilbert heller før hun skrev den enorme suksessen Eat, Pray, Love. Boka er forfatterens memoarer fra en reise til Italia og India der hun fant seg selv etter en skillsmisse, men ideen kom før erfaringene. Hun fikk et forskudd på $ 200 000 fra forleggeren sin for å skaffe seg de nødvendige erfaringene.

Jeg skal ikke harselere med forfatteren, men jeg tror løsningen for de fleste er å fokusere på de menneskene de har i livet sitt, snarere enn å være på en konstant reise for å finne lykken et annet sted. Det minner meg på en replikk fra The Wizard of Oz av Lyman Frank Baum:

If I ever go looking for my heart’s desire again, I won’t look any further than my own back yard. Because if it isn’t there, I never really lost it to begin with.

Jeg har ikke reist mye og kan faktisk telle turene mine på ei hånd. Jeg dro på interrail en gang midt på 1980-tallet, jeg hadde en kort tur til Zürich i 1994, og den siste turen gikk til USA i 2001. Jeg kan altså ikke skrive om at veien til lykke går gjennom å spise pasta i Italia eller å ha religiøse opplevelser i India. Jeg kan imidlertid en god del om følelser.

Jeg utvikler for tiden en karakter jeg ikke kjenner, en som bodde i et liknende soverom på 1940-tallet. Bildet er fra Dokken museet i Haugesund.
Jeg utvikler for tiden en karakter jeg ikke kjenner, en som bodde i et liknende soverom på 1940-tallet. Bildet er fra Dokken museet i Haugesund.

Det er det litteratur ofte handler om. J. K. Rowling visste sannsynligvis ikke så mye om trollmenn og hekser da hun begynte å skrive Harry Potter. Hun hadde kanskje en interesse, men hun måtte ganske sikkert gjøre en del research. Hun startet nok med det hun visste, familie, venner, følelser, tro, og sågar kjæledyr. De fleste kjenner dessuten verden godt nok til å vite en del om  betydningen av å gjøre opprør og å konfrontere det vi frykter mest, samt lojalitet, maktkamp, mot og døden. Det er mange bøker som har dette som hovedtemaer, selv om forfatterne ikke skriver om sine egne liv. Jeg kan f.eks. ikke tenke meg at en som ikke har følt de mørkeste tankene kan beskrive dementorer så bra som Rowling gjorde. Hun skrev altså det hun visste på forhånd, samtidig som hun gikk lenger.

Det er grenser for hvor interessant livet ditt er. Jeg kan ikke forestille meg at noen er interessert i kjærlighetslivet ditt eller hva du har sett på TV. Det er en del som ikke vet stort mer om seg selv, men det blir mer interessant når vi lager en montasje der vi kombinerer det vi vet fordi vi har erfart det selv, det vi leste fordi vi ønsket å vite, mennesker vi møtte på veien, det livet vi ønsker vi kunne ha levd, og det livet vi fantaserer at en fiktiv skikkelse har.

Jeg jobber med å utvikle karakterer for et pågående prosjekt, samt noen jeg tenker å bruke i seinere prosjekt. Det inkluderer grupper jeg ikke er godt kjent med, f.eks. en familie fra dagens Vest-Afrika og ei irsk jente fra middelalderen. Jeg treffer kanskje ikke blinken med alt, men målet er å skape en interesse som kan motivere andre til å gjøre sin egen research. Jeg vil også gi leseren en ny opplevelse, en som ikke gir inntrykk av at jeg skriver om et liv jeg har levd selv. Det livet jeg beskriver skal være unikt. Det er altså noen jeg ikke kjenner, samtidig som jeg finner dette livet i et landskap jeg kjenner,  fantasien min.

Det kanskje beste rådet er å skrive det du ikke vet, ennå. Det er ingenting som er bedre enn å innrømme at du ikke vet, så lenge du fremdeles har en motivasjon til å lære. En kunne kanskje ha omskrevet rådet til:

Skriv det du ønsker å vite eller Skriv om fremmede mennesker .

Noe annet hadde vært kjedelig.

 

Mange liv – én montasje

Jeg liker research like mye som jeg liker å skrive, noe som enkelte ganger kan få meg litt på avveier. Jeg starter med relevant stoff, men går så dypt inn i noe jeg ikke har behov for å vite at jeg har brukt hele dagen før det går opp for meg at det ikke var fornuftig bruk av tida. Det hendte mange ganger mens jeg jobbet med et manuskript jeg nettopp har fullført. Jeg skapte bl.a. en karakter som liker musikk fra Vest-Afrika. Det er et stort potensiale for distraksjon der, for denne regionen har mye spennende musikk. Det er riktignok en språklig barriere siden mye er på fransk og ulike afrikanske språk, men jeg finner ut en god del gjennom søkemotorer.

Jeg lærte ikke engelsk på skolen. Jeg hatet skolen fordi jeg slet så mye i samtlige fag, og jeg tok det lite konstruktive valget å kutte ut lekser. Jeg våknet opp fra denne dvalen midtveis på ungdomsskolen, men da arbeidet jeg til gjengjeld hardt for å ta igjen det forsømte. De viktigste hjelpemidlene når det gjaldt engelsk var ei ordbok, ei grammatikkbok og brevvenner.

Dette var på 1980-tallet da Dungeons & Dragons og flipperspill var det store, og pc’er var nesten like avansert som den kalkulatoren vi fikk utdelt på skolen. Internett var nesten en generasjon unna og verden virket langt større enn i dag. Ordet venn hadde en annen betydning fordi vi ikke kunne knytte kontakt med fremmede like lett som i dag. Det var mulig, og da jeg lærte engelsk gjennom å skrive brev, bygget jeg opp et nettverk som dekket en ganske stor del av verden. Jeg hadde brevvenner fra de fleste regionene i Europa, samt Kreta, Libanon, Japan, Malaysia, Australia, Sør-Afrika, Ghana, USA, Canada og England. Det er grunnen til at jeg lærte mer enn engelsk gjennom brevskriving.

Befolkningen i Haugesund har økt fra rundt 25 000 da jeg gikk på skolen på 1970 og 80-tallet til like under 40 000 i dag. Byen har også utviklet seg fra å være nesten fullstendig hvit til å være ganske mangfoldig i dag. Jeg husker ei asiatisk jente og en svart gutt fra skolen, og jeg tror de var de to eneste minoritetene jeg så i barndommen. Det var derfor nyttig å kommunisere med ungdommer i andre deler av verden.

Jeg hadde denne hobbyen i ti år fra jeg var rundt 15 år, men det skal sies at en del av disse «vennene» var mer minneverdige enn andre. Jeg husker best de jeg hadde på slutten av dette tiåret fordi samtalen var litt mer interessant da, men jeg ble minnet på en av de tidlige brevvennene da jeg lyttet til vest-afrikansk musikk. Jeg korresponderte med en mann fra Ghana og husker en kassett han sendte meg en gang. Det var opptak av noe av favorittmusikken hans. Det må være godt over 30 år siden, og jeg husker ikke musikken, men jeg fikk assosiasjoner til denne kassetten da jeg hørte Afro-Cuban jazz og mbalax (populært i Senegal) og highlife (Ghana og Nigeria). Jeg har dessuten oppdaget hip hop fra Benin de siste ukene, samt et par fremragende rockeband fra Mali. Det startet altså med et vennskap på midten av 80-tallet.

Det som ellers sitter best igjen i minnet fra de mange brevene jeg skrev og leste er en venn fra Johannesburg i Sør-Afrika og en fra New Brunswick i Canada. Den siste gjorde et spesielt inntrykk, noe jeg tror kan ha sammenheng med at hun hadde bipolar lidelse. Jeg har i årenes løp truffet på en del personer jeg vekslet mer enn de vanlige høflighetsfrasene med. Jeg husker en mann fra Ghana og en fra Burma jeg traff på en skoletur til Zürich en gang, et par sympatiske professorer jeg hadde da jeg studerte ved University of Arkansas i Little Rock, en mann fra Burundi jeg snakket med i Oslo for mange år siden, ei jente fra Latvia som studerte i Bergen samtidig med meg, en mann fra Bergen jeg studerte sammen med i Nesna, Nordand og mange andre.

De er alle historier, eller bøker, og de har fortalt litt av historien sin til meg. Jeg tenker på dem av og til, og lurer på hva som skjedde i fortsettelsen. Jeg skulle gjerne ha lest resten av boka, men det er samtidig et privilegium å være den som samler denne montasjen til noe som kanskje blir en ny, unik historie.

En intim sommer

Haugesund sett fra Vardafjell. Ensomheten er kanskje verst i byene fordi menneskene er så nære, samtidig som vi ikke tar kontakt.
Ensomheten er kanskje verst i byene fordi menneskene er så nære, samtidig som vi ikke tar kontakt.

NRK hadde en ganske trist sak på hjemmesida si for et par dager siden. Den handlet om 24 år gamle Christina som var ensom, og det var aller verst om sommeren. Hun beskrev et liv som hørtes ganske fint ut på overflaten (samboer, barn, leilighet og studier), men hun var likevel ensom.

Artikkelen handlet ikke direkte om henne, men hun ble brukt for å illustrere et større problem. Det er mange i dag som ser på det tilsynelatende perfekte livet andre har i sosiale medier, og sammenlikner det med sitt eget. Det er én ting at det mange deler på nettet er sterkt overdrevet, men det er nok ikke så konstruktivt å sammenlikne seg med andre uansett. Det er bedre å jobbe med å forbedre vår ege situasjon.

Jeg bagatelliserer på ingen måte ensomhet. Jeg tviler ikke på at den er reell, og jeg vet hva dette dreier seg om. Jeg vokste opp med utfordringer ingen visste noe om. Jeg fikk diagnosen nonverbale lærevansker (som i realiteten er det samme som Asberger syndrom) i en alder av 42, og det forklarer de mange vanskene jeg har hatt. Jeg måtte, i mangel av venner, takle livet på egen hånd. Det hjelper ikke alle, men noen finner noe positivt i kjedsomhet. Jeg husker en artikkel-serie ei av hovedstadsavisene hadde for noen år siden. Den handlet om mennesker som tok hobbyen sin lenger enn andre. Det var bl.a. en bedriftsleder som trente mer langrenn enn Auklandsbrødrene (langløp) og en fuglekikker som gjerne satte seg på flyet hvis han hørte om en sjelden fugl på den andre kanten av landet.

Jeg vet ikke om det var begrunnelsen deres, men en interesse kan gjøre livet lettere, så lenge en ikke blir så fanatisk at en mister muligheter til å slippe andre mennesker inn i livet sitt. Jeg hadde flere ting som gjorde de vanskelige årene i oppveksten bedre, bl.a. litteratur. Denne interessen er langt mer enn ei selskapsdame, men det er likevel ikke et uvesentlig poeng at bøker har tatt mye av brodden av kjedsomhet. Jeg har andre ting også, som Star Trek, Star Wars, manga, anime, brettspill (fantasy og science fiction), men det jeg skriver selv er en like stor influenser for tiden.

NRK snakket også med et par forskere som mente at denne type ensomhet hadde mye med kulturelle forventninger å gjøre. Vi tror at vi må være på stranda, reise, grille med venner og besøke kule festivaler om sommeren. Det høres liksom ikke like imponerende ut å tilbringe ferien mellom 5-6 par med permer, men det er ikke sikkert at det er så glamorøst å være de andre heller. Det er noe liknende med Jul. Mange blir skuffet hvis de ikke får et tonn med gaver og hvis de ikke får tilbringe ferien sammen med familien, selv om det i virkeligheten ikke er noe annerledes å være alene den 24. desember enn noen andre dager.

Jeg beklager en utvikling der vi blir mer og mer individuelle, og der familien betyr stadig mindre, men det er viktigere i dette samfunnet å lære å være alene. Det er rett og slett en livsferdighet. Hva gjør du f.eks. hvis strømmen går, eller hvis du må trekke ut støpslene fordi det lyner? Hva gjør du hvis hele nettverket ditt forsvinner i feriene? Jeg kjenner noen som ikke takler det bra, men jeg trives godt sammen med ei bok.

Ensomhet finnes, men jeg er ikke sikker på om alle former for ensomhet er uunngåelige. Vi kan sannsynligvis gjøre noe med dette selv, og løsningen er ikke sosiale medier.

Murene faller

Kunstverket Varde i Meløy.
Kunstverket Varde i Meløy.

Folk er rare. De fleste tror at de er så unike at ingen har følt det de føler. Det er ingen andre som føler tvil noensinne. Alle andre er perfekte, men vi kan nok være ganske sikre på at det er mange som har følt det samme før oss. Det inkluderer tanker om tvil og at andre er så mye flinkere enn oss. Det er faktisk ingenting unikt med disse tvilstankene. Jeg har dem også. Det er bare sånn det er. De kommer samme hva jeg gjør for å unngå det, så jeg prøver å rive ned muren. Jeg må gjøre det mange ganger, for den kommer tilbake igjen.

En av strategiene mine fortalte meg at det er mange av oss. Jeg lytter til flere podcaster der forfattere intervjuer andre forfattere, og tvil om egne ferdigheter er faktisk en av de tingene som går igjen. Dette er en av grunnene til at jeg ventet så lenge med å skrive. Jeg jobber med det som skal bli en serie, men den eksisterte bare inne i hodet mitt i mange år. Jeg hadde alltid en følelse av at den var verdt å skrive ned, men jeg var ikke overbevist om at jeg hadde ferdighetene til å dele det jeg visste var en god historie. Det var ingenting logisk med den stemmen som holdt meg tilbake, men jeg har forstått at noen av de mest suksessfulle forfatterne har denne tvilen, også etter at de har opplevd suksess.

Jeg er over det største hinderet. Jeg kan ikke si om manuskriptet mitt blir en kommersiell suksess, for det er mange gode forfattere gjennom hstorien som ikke opplevde det, men jeg har kommet så langt at jeg tror historien blir bra. Jeg tror jeg klarer å gi andre den opplevelsen jeg har hatt med disse karakterene selv, og det vil være en suksess i mine øyne. Podcaster er altså en av måtene jeg håndterer dette på. Jeg lytter til andre når jeg ikke klarer å skrive.

Jeg lytter også til musikk, samt at jeg leser bøker. Jeg gjør ikke begge deler samtidig, for jeg må ha fullstendig stillhet enten jeg leser eller skriver. Jeg har også et stort utbytte av fysisk aktivitet, og mange av ideene mine kommer mens jeg sykler eller går en tur. Jeg har en forferdelig hukommelse, så jeg må skrive alt ned, og hvis jeg ikke gjør det tidsnok, forsvinner den ideen som regel for godt.

Jeg blogger også med jevne mellomrom. Det er nyttig, for det holder meg gående på dager da jeg ikke kommer noen vei med den kreative skrivingen. Jeg vil likevel si at jeg jobber med manuskriptet mitt når jeg ikke gjør det, for jeg tenker alltid på karakterene mine når jeg gjør andre ting også. Konklusjonen min er nok at en bare må gjøre det. Det kanskje vanligste rådet andre gir er å fullføre manuskriptet. Du kan ikke redigere noe før du har noe å redigere, og du kan ikke vite om du klarer å gjennomføre noe så omfattende som en roman før du har gjort det. En må altså fullføre «draft zero» før en kan bearbeide dette utkastet. Jeg har passert det hinderet, og jeg gorde det fordi jeg tvang meg til å fortsette. En må rett og slett ha en dose disiplin, en må bryte ned den muren vi kaller selvtvil.

Når jeg lytter liker jeg forøvrig podcaster som «So You Want to be a Writer» med Allison Tait og Valerie Khoo og The Worried Writer med Sarah Painter. Jeg lytter til en del musikk også, og i tillegg til inspirerende filmmusikk fra de beste fantasyfilmene, liker jeg komponister som Rachmaninov,, Chopin, Schubert, Debussy og andre. Dette er lyder som fremmer kreativitet i meg selv også.

Jeg kjørte forøvrig forbi kuntsverket Varde mange ganger da jeg bodde i Halsa, Meløy for noen år siden. Jeg forstod det ikke da, men har i etterkant reflektert litt over kunstnerens begrunnelse. Det er ment å være en paviljong som gir ro og tid for refleksjon. Den er mer som en scene vi kan bruke til å observere landskapet og det skiftende lyset, enn en beskyttelse mot alt utenfor. Det er et sted der vi ikke trenger å rive ned murene.

Google trenger ikke obskure språk

Kaffeslabberas i stova da nynorsk stod sterkt. Museet i Haugesund
Kaffeslabberas i stova da nynorsk stod sterkt. Museet i Haugesund.

Du har sikkert hørt dem før, de som forsvarer nynorsken og debunker kritikere fra skyttergravene. De er spesielt opptatt av å motbevise påstander om at nynorsk er et konstruert språk. Det blir som å leke seg med semantikk, for Ivar Aasen nøyde seg ikke med å skrive ned et eksisterende språk. Det måtte en del bearbeiding til. Alle språk er vel strengt tatt konstruerte, så det blir egentlig feil debatt. Jeg skal ikke gå gjennom hele historien, men mener det blir for enkelt å si at Ivar Aasen oppdaget nynorsken.

Jeg tok norsk grunnfag ved Høgskolen i Agder på midten av 1990-tallet og husker en av lærerne som tok seg av det meste av det språklige i nynorsk-delen av studiet. Hun snakket ikke bare nynorsk, for hun var også en påminnelse om at det er stor forskjell på skrift og talemål. Hun snakket nemlig nynorsk med betydelige innslag av sognamaol, og det var ikke alltid lett å forstå.

Jeg har ofte møtt den holdningen at nynorsk må være lett for meg siden jeg kommer fra Haugesund, men det språket Ivar Aasen skal ha oppdaget er faktisk litt mer enn eg og ikkje, noe nabokommunen Tysvær er en påminnelse om. Jeg jobbet et år i Tysvær bygdeblad, og fast ansatte måtte skrive nynorsk, men redaktøren omgikk det ved å ansette frilansere, som stod fritt til å bruke bokmål. Nynorsk var like problematisk i kommunen, for den ble medlem av Landssammenslutninga av nynorskkommuar mens jeg jobbet der. Ordføreren var uenig i den avgjørelsen, for sekretærene som skrev sakspapirene for kommunestyret måtte allerede ha hjelp med å oversette dokumentene til nynorsk. Jeg tror det var i 2007, men kommunestyret vedtok 6 år seinere å bli en språknøytral kommune.

Det er den samme tendensen de har hatt i kommunens skoler, også i nynorskkommunen Karmøy, der bare 6 av de 17 skolene bruker nynorsk. Jeg ser med jevne mellomrom innlegg og kronikker som beklager at nynorsk ser ut til å forsvinne. Det var senest en på NRK Ytring i dag som var bekymret for identiteten. Han mente at han ikke fikk lov til å være seg selv hvis han ikke kunne skrive nynorsk og snakke dialekt.

Jeg er ikke overbevist om at det er konkurransen fra engelsk som gjør vårt eget språk fattigere. Vi kan bruke nyansene i språket enten vi snakker norsk eller engelsk, men vi begrenser oss selv. Det engelske ordet acceptable har f.eks. synonymer som suitable, adequate, appropriate, passable eller fine, mens awful har synonymer som horrible, despicable, loathsome, shocking og ugly. Lista er lang og disse ordene betyr ikke det samme, for det er nyanseforskjeller. Norske ord for de to kan være godtakbar, gunstig, hensiktsmessig og troverdig for akseptabel og grufull, sjokkerende, motbydelig og kynisk for fryktelig.

Det viktige er at vi finner de ordene vi trenger, men jeg har intrykk av at nynorskbrukere må lete etter alternativer de ofte ikke finner. Jeg vet ikke hvilke dialekter språket er basert på, men jeg bruker ikke ord som vørdnad, hugnadleg, togn og hugsvala i det bymålet jeg vokste opp med. Jeg er opptatt av å forstå andre og å bli forstått selv, og når det gjelder identitet ser jeg betydningen av å bruke dialekt, men jeg synes det er for mye som skiller dialektene til at nynorsk betyr noe for meg.

Det gjør det ikke lettere at Norge har hatt en utvikling der det i perioder ble vedtatt at de to målformene skulle holdes atskilt, mens det i andre perioder ble bestemt at de skulle nærme seg hverandre. Det ble vedtat en ny nynorskrettskriving i 2012 der noen sideformer ble tatt vekk, samtidig som andre ble værende. Resultatet er at nynorsk er et virvar av moderate, radikale og konservative former, og det er nok ikke bare offisielle former i bøker heller.

Ivar Aasen ga ut ordboka si i 1873, men det virker fremdeles som at arbeidet med å skape denne identiteten er pågående. Det burde ikke være det hvis nynorsk bare var en dokumentasjon av en eksisterende identitet. Jeg er kritisk til å holde på noe som er så forvirrende, så splittende, for nynorsk er ikke noe som forener oss. Jeg har ikke noe imot mennesker fra andre kanter av landet, men hvis nynorsk er mer eller mindre det samme som dialekta vår, snakker jeg ikke det samme språket som en del varianter i Trøndelag, Sogn og indre Agder. Jeg har verken det samme språket eller de samme opplevelsene, og jeg misliker den norske tradisjonen med å tvinge nynorsken på oss.

Jeg har en annen blogg der jeg skriver om utviklingsforstyrrelser, hovedsakelig autisme og nonverbale lærevansker, og språket er et poeng der også. Jeg er ikke begeistret for en skole som gjør det unødvendig vanskelig for de som sliter akademisk. Det er noen som sliter med praktiske ting som kroppsøving, mat & helse, og kunst & håndverk, og nynorsk kan bli nok et hinder som gjør det vanskeligere å komme seg videre etter obligatorisk skolegang.

Les inlegget fra NRK Ytring Hey Google! Skjønar du nynorsk?