Den elendige årstida

Høsten er en tid med mange følelser for min del. Jeg elsker sommeren. De ubehagelige tankene tar aldri helt ferie, men jeg har likevel en optimisme i løpet av de ukene som jeg ikke helt får tilbake seinere. Jeg hater vinter, og høsten minner meg om at den er på vei. Dette er kanskje likevel den beste tida på året.

Jeg har opplevd årstidene på forskjellige kanter av landet. Haugesund får 1 500 mm nedbør i året, og selv om vi som har bodd der opplever det som i overkant mye, er det faktisk bare halvparten av det andre steder i den samme regionen får. Det er uansett mye regn, og høst innebærer stort sett at nedbøren går fra å være kald til å bli iskald. Vi er kjent for milde vintre, men mild er absolutt ikke det samme som behagelig.

Jeg har erfaring fra seks fylker, men nest etter Rogaland har jeg mest fartstid fra Telemark. Jeg bodde i Vest-Telemark i en fireårsperiode, og jeg har bodd i Grenland det siste året. Klimaet er i forandring, men det er foreløpig mer stabilt her enn i Nord-Rogaland. Jeg er svært lite begeistret for snø, men setter likevel pris på at når den først har bestemt seg for å bli, så blir den værende ei stund. Vi har ikke fire årstider innenfor en time, som vi gjerne hadde i Haugesund.

Jeg gruer meg likevel til vinteren. Barna elsker snøen og de lave temperaturene, men jeg sliter med å finne noe positivt. Det er bare noe jeg er tvunget til å holde ut. Det er ikke så lett å se det positive alltid, for livet er ikke bare oppturer, og da hjelper det ikke med det fordømte været. Hva hadde dessuten livet vært hvis vi ikke kunne klage? Jeg prøver likevel å tenke på det positive.

En kan gjøre verre ting enn å starte dagen med å spise frokost mens en ser en sein, men spektakulær soloppgang gjennom kjøkkenvinduet, eller avslutte dagen med å trekke stolen nærmere vedoven, og lese ei bok. Jeg kan sågar verdsette symbolikken og dramatikken i naturen. Det ser ut til at verden er døende. Vi blir omringet av kulde og mørke. Alt håp er ute. Så kommer den like dramatiske våren. Det viste seg at døden bare var en periode der naturen samlet krefter og forberedte seg til ny vekst, men det er mye vakkert i denne søvnen også.

Jeg kan si meg enig med Lucy Maud Montgomery (Anne of Green Gables):

I’m so glad I live in a world where there are Octobers.

Jeg antar jeg kan finne noe glede i resten også. Jeg kan styre begeistringen min for november, desember, januar og februar. Det er, når jeg tenker over det, noe negativt med alle. Det er ikke rart at humøret mitt er litt opp og ned. Det er vel ikke lenge før førjulsstemningen med store mengder kos blir sluppet løs. Good grief! Jeg begynner å høres ut som Charlie Brown, for ikke å si Marvin the Paranoid Android. Life is wretched, isn’t it? * Det er samtidig fantastisk og storslagent. Det gir ingen mening, men det er sånn livet er. Det er aldri bare det ene.

* Jeg skrev dette innlegget på engelsk først, og jeg viser i denne spøken til typiske utsagn fra de to fiktive skikkelsene. Les gjerne innlegget på den engelske bloggen min også, The wretched season.

Hjemme hos

Going to a social media platform is like visiting a cafe to talk to people and hang out. Blogging is inviting them home. Allison Tait

Det er ikke lett å stoppe når en først har startet. Jeg blogger derfor med jevne mellomrom, men ikke så mye at det går ut over ambisjonene mine. Jeg jobber nemlig med drømmen om å bli forfatter, og har skrevet et manuskript jeg mener er klar for andres øyne. Jeg har fremdeles fokus på å utvikle historien jeg har skrevet, og det neste skrittet blir å skape en tilstedeværelse på nettet.

Det er mange håpefulle som lurer på om de skal blogge, og hvordan de eventuelt skal få det til å fungere. De kan bare gi opp å forstå hvordan bloggosfæren fungerer, for det er ganske tilfeldig hvem som blir oppdaget. Når det gjelder om en skal blogge eller ikke, har jeg mistanke om at det kan være lurt hvis du fremdeles er en håpefull, men upublisert forfatter. Det er ikke mange godt etablerte forfattere som blogger, og de som gjør det, startet bloggen før de fikk fart på forfatterkarrieren. En kan finne artikler på nettet som advarer forfattere mot å blogge, men det finnes langt flere som oppmuntrer dem til å starte.

Jeg kan forstå begge. Jeg legger en del arbeid ned i blogginnleggene mine, men jeg får ikke så mye igjen i form av trafikk. Det er derfor ikke en god utnyttelse av tida hvis en forventer de 90 000 treffene per dag som de mest populære rosabloggerne får. Jeg synes likevel det er vedt det, for jeg får andre ting igjen. Jeg bruker noen ganger bloggen til å utvikle ideer jeg vil ha med  i de historiene jeg jobber med. Jeg har f.eks. tenkt mye på Japan i det siste, og kunne tenkt meg å gjøre noe med det i framtida. Det passer ikke inn i det jeg jobber med for tiden, men det er absolutt interessant som et framtidsprosjekt. Jeg kan faktisk se for meg et par karakterer som er i ferd med å utvikle seg i tankene mine.

Bøker har en tendens til å motsette seg orden på skatollet mitt.
Bøker har en tendens til å motsette seg orden på skatollet mitt.

Bloggen sier også litt om hva jeg er opptatt av. Jeg tror det er en del bra innlegg her, men det hender også at kommentarene er like interessant lesning. Det er riktignok ikke så lett å klare dette i dag, fordi tidene har forandet seg. Blogging har forandret seg mye siden jeg startet. Det er mye som kjemper om oppmerksomheten vår, og det er ikke lett å vie noe den tiden det trenger. Det har derfor blitt mindre vanlig enn det var å kommentere.

Jeg var tidligere en del av et slags uoffisielt sosialt medium. Vi var noen bloggere spredt over hele landet som leste og kommenterte hverandres blogger. Det er ikke lett å skape den type miljø eller hangout i dag, men jeg antar at det er en mulighet hvis en finner de rette personene. Noen forfattere tar seg tid til å svare på spørsmål fortløpende, mens andre skriver et innlegg på bloggen/hjemmesida si der de svarer på de vanligste spørsmålene de får fra lesere. Travle forfattere som J. K. Rowling, Rick Riordan og den nylig avdøde Ursula Le Guin gjorde det sistnevnte.

Jeg har nok vært usikker på hvilken retning denne bloggen burde ta. Det er mange blogginnlegg som oppfordrer forfattere til å blogge utelukkende om det bøkene handler om, for å skape en interesse. Det er noen som skriver hovedsakelig om skriveprosessen, og kommer med råd om hvordan en kan lykkes som forfatter eller blogger. Det kommer an på hva motivasjonen er, og den type blogg er nok ment å selge forfatteren. Jeg liker tanken på å skrive om livet, universet og alt som finnes der, eventuelt mitt tidvis rare univers. Det er fascinerende, men det er også ustrukturert og kanskje ikke den strategien som gir flest lesere.

Jeg skal prøve å ha en viss orden. Hjemme hos-reportasjer hos meg er nok ikke som de «hus-programmene» jeg noen ganger ser sammen med kona. De viser hjem som er så perfekte at jeg noen ganger lurer på om det faktisk bor noen der. Jeg liker å ha det reint, men arbeidsplassen min er langt fra et Marie Kondo-inspirert miljø. Hun er en japansk rydde- og organiseringskonsulent som har skrevet en rekke bøker om emnet, men de fleste kjenner henne kanskje best fra et Netflix-program.

Den enkle filosofien hennes går ut på at en skal ta ut alt en har i skuffer og skap, og holde hver gjenstand i hånda , en etter en. En skal deretter spørre seg selv om gjenstanden gir en glede, og hvis den ikke gjør det, bør en kvitte seg med den. Jeg kan vel si såpass at jeg har mer glede av en leilighet som ser bebodd ut, og det samme gjelder nok bloggen min. Jeg prøver å organisere tankene på bloggen, og må jobbe med å begrense meg litt, rydde litt i ideer og innfall jeg har, for det kunne ellers blitt mye forskjellig i samme innlegg, og noen ville nok ha sett på det som rot.

Jeg har prøvd sosiale medier, men liker bloggen bedre. Det er bedre å være hjemme enn å sitte på en kafé. Jeg er absolutt ikke blant de som hevder å kunne jobbe i et travelt miljø der det er mange stemmer jeg ikke kan skille fra hverandre. Når det gjelder hvorfor jeg bruker tid på bloggen, har det ingenting med promotering å gjøre. Jeg blogger ikke fordi jeg må. Jo, jeg må på en måte det. Jeg blir rastløs hvis det går for lang tid mellom innlegg, men jeg blogger ikke fordi noen har sagt at det kan være et nyttig markedsføringsredskap. Det blir kanskje det etter hvert, men dette er f.o.f. hjemmebasen min.

Jeg blogger når det ikke kommer i veien for de ambisjonene jeg har som forfatter, og det er herlig å skrive bare for å være sosial. Jeg håper jeg alltid kan ta meg tid til å blogge. Det er tross alt hjemmet mitt på nettet, og jeg kommer nok ikke til å flytte ut med det første.

En dragning mot Japan

Jeg har hatt en dragning mot Japan siden tidig på 80-tallet. Dette bildet viser tre store tradisjoner, plommetrær, kimono og Kitano Tenmangu (shinto). Foto: Wikimedia Commons
Jeg har hatt en dragning mot Japan siden tidig på 80-tallet. Dette bildet viser tre store tradisjoner, plommetrær, kimono og Kitano Tenmangu (shinto). Foto: Wikimedia Commons

Har du sett noen av Star Trek-seriene eller lest noen av romanene? Jeg vokste opp med dette universet. Ja, jeg vokste nesten opp i dette universet. Holodekket er en viktig ingrediens, og det har alltid fascinert meg.

Det er et VR-rom de hadde ombord disse romskipene der de kunne skape et hvilket som helst miljø. Figuren O’Brien i Deep Space Nine likte f.eks. å gjenskape berømte militære slag, som The Battle of Britan og The Battle of the Alamo, mens andre karakterer i disse seriene hadde samtaler med historiske skikkelser som Abraham Lincoln, Issac Newton og Leonardo Da Vinci. og hvis en hadde hjemlengsel kunne en gjenskape favorittplassen sin. Holodekket var et viktig redskap, for de tilbrakte tross alt flere år i verdensrommet, isolert, og ofte i farlige situasjoner. Da trengte en noe for å avreagere, samtidig som dette redskapet kunne brukes til å simulere en farlig eller vanskelig operasjon før en prøvde det i praksis.

Jeg har ikke fulgt med på utviklingen, så det finnes kanskje allerede, men hvis ikke, vil det nok ikke bli lenge til vi har VR-spill som nesten ser virkelige ut. Faren for avhengighet var et tema flere ganger i et par av Star Trek-seriene også. Jeg kan se faren, for det er mange i dag som ikke synes at livet er så veldig spennende. Det må være fristende å velge vekk livet, å velge å tilbringe store deler av fritida i en annen verden.

Det er en god del romaner jeg kunne tenkt meg å være en del av i en VR-virkelighet. Jeg har ikke gjort det siden jeg ikke har den muligheten, men jeg har tenkt tilbake til yngre dager denne uka. Jeg bruker en stor del av dagen til å oversette manuskriptet mitt til engelsk, i den hensikt å sende det til en britisk agent hvis jeg ikke får kontrakt med et norsk forlag. Det er et intenst arbeid, og jeg tar gjerne pausene i Tokyo, Osaka eller Kyoto. Jeg lar en You tube-video spille i bakgrunnen mens jeg slapper av, gjerne en der en person har spasert i gatene en times tid. Noen av dem foregår i et behagelig vær, men det er også noen ganske stemningsfulle turer i øsende regnvær. Jeg liker av en eller annen grunn lyden av vann, enten det er regn, en bekk, eller bølger som slår mot land. Det er ganske avslappende.

Men tilbake til Japan. En atmosfære som skaper litt av Japan i min egen stue er litt som å komme hjem. Jeg har vært fascinert av dette landet siden tidlig i tenårene. Jeg tror det startet med at jeg leste om ulike østlige religioner og filosofier, bl.a. shinto. Jeg var begeistret for japansk arkitektur også. Jeg oppdaget manga og anime seinere, og det var en periode der det virket som at alt innen teknologi og spill kom fra Japan. Landet har hatt en utrolig påvirkning på verdens populærkultur, men det er litt trist å sitte på avstand og se hva som skjer med landet jeg aldri har besøkt, men som likevel føles litt mitt.

Lave fødselstall virker å være et biprodukt av høy levestandard. Det er mange land som ville hatt en dramatisk befolkningsnedgang uten innvandring. Problemet med Japan er at de ikke ønsker innvandring, samtidig som det dør 200 000 flere enn det blir født hvert år. Dette gapet øker for hvert år, og det er forventet å ligge på 900 000 i 2050. De vil formodentlig klare å stabilisere befolkningen etter hvert, men den vil nok være langt lavere enn den toppen på 128 millioner de hadde i 2010. Japan er i dag på mange måter fascinerende av feil grunn. De har lave fødselstall, mange single, og en fascinasjon for vestlige kulturer, samtidig som de ikke vil ha disse kulturene i sitt eget land.

Jeg er realistisk. Jeg ser at mitt Japan sannsynligvis ikke finnes. Jeg har bare sett den fine fasaden. Jeg kjenner stort sett verden gjennom litteratur, TV-serier, og filmer. Den ene erfaringen jeg har fra utlandet er et 1,5 års opphold i Little Rock, Arkansas. Jeg hadde et lite budsjett mens jeg var der, og levde i en fattig del av byen, så jeg kan vel ikke påstå at Amerika var alt jeg drømte om. Hvis jeg skal være helt ærlig er vel ikke Norge det vi tror heller. Vi liker å tenke at vi er Synnøve Solbakken, ikledd en bunad fra et Tidemann & Gude maleri, som står foran ei stavkirke i Nordmarka, mens vi ser midnattsola over Geirangerfjorden og Nordkapp. Det er litt mer komplisert, men livet hadde ikke blitt det samme uten disse dykkene inn i fantasiens verden.

Det er vel like greit at vi ikke lever i en verden der hver leilighet har sitt eget holodekk. Det er på en måte det bøker er for meg, men jeg har ikke blitt fristet til å velge vekk virkeligheten. Jeg trenger begge.

Kulturpasset: Gratis tilgang til all kultur og kunnskap

Jeg flyttet til Henrik Ibsens hjemby for ti måneder siden, og det tok nesten så lang tid før jeg gikk til biblioteket i sentrum. Jeg bruker en filial i den bydelen jeg bor i, men siden jeg hovedsakelig leser sjangre de ikke har, vet jeg bedre enn å lete i bibliotekets bokhyller. Jeg liker fantasy og science fiction, men bortsett fra de største internasjonale suksessene, vekker disse sjangrene lite begeistring i Norge. Jeg tror rett og slett ikke det er så mange som forstår sjangeren.

Jeg har gått til hovedbiblioteket i det siste, for det er praktisk å sitte der og lese hvis jeg har et par timer å slå ihjel mellom avtaler. Det er ikke alltid jeg får så mye ut av besøket, for det kan være en del lyd der. Kafeen Hedvigs Hybel i foajeen er ment å være en møteplass for ungdom. De prøver i alle fall å skape en avslappende, om enn larmende atmosfære der, en slags litterær kafé-kultur, men jeg er usikker på hvor mange som benytter seg av tilbudet. Jeg har fått ro nok til å lese der de siste ukene, men jeg måtte flytte inn i biblioteket for et par ettermiddager siden p.g.a. høy musikk.

Det gikk ikke så mye bedre der, for det var noen gutter i barneavdelingen (alt er i det samme rommet) som spilte et dataspill, og det foregikk med mye skrik, rop og latter. Jeg benyttet muligheten til å vandre gjennom biblioteket, siden jeg ikke fikk konsentrere meg om å lese. Det var ikke overraskende at de hadde en ganske stor samling bøker av/om Henrik Ibsen på en rekke språk, men de hadde skuffende lite science fiction, fantasy og engelskspråklige bøker. Biblioteket var i det hele tatt skuffende lite for en såpass stor by, men det er kanskje fordi de har filialer i Gulset og Klyve? De hadde imidlertid en overraskende stor samling filmer og TV-serier, samt digitale utgaver av aviser og tidsskrifter. En får nemlig 7 dagers ubegrenset tilgang til PressReader hvis en logger seg inn mens er på biblioteket.

Dette er kanskje et bibliotek i endring, for når mer og mer «opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet» (det bibliotekene skal fremme ifølge folkebibliotekloven) blir elektronisk, forsvinner kanskje behovet for bokhyller? Jeg håper ikke det, men det ser ut for meg som at folkeopplysning ikke er det samme som det var tidligere. Det står verre til med NRK, for det er ingen tvil om at kanalen stort sett tar kommersielle hensyn. Det er usikkert hvordan dette kommer til å forandre bokmarkedet, men det er ingen tvil om at den ene bedriften i markedet som ikke kan gå konkurs, gjør det den kan for å utkonkurrere de som kan. Det krever at samfunnet støtter de som skal skrive bøkene.

Det er heller ingen tvil om at mens flere og flere aviser krever betaling for nettutgavene sine, er det også en økende forventning om at itteratur skal være gratis. Det har vært flere nettsteder de siste årene som har lagt ut bøker gratis, og de hevder noen ganger feilaktig at dette er gjort med tillatelse fra forfatter/forlag. De blir som regel stoppet etter hvert, men forfattere og forlag går glipp av inntekter fordi det er mange som lytter til disse bøkene gratis. Det er også nettsteder som Wattpad, der brukere blir oppfordret til å skrive bøker, kapittel for kapittel, som andre kan lese gratis. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje hvis de offentlige bibliotekene gjør det samme, men jeg antar at siden folkebibliotek skal være gratis, kan en dermed laste ned bøkene så mange ganger en ønsker.

Det finnes kanskje en enkel løsning på dette, men det virker i utgangspunktet litt vrient ut for meg. Det kan være en situasjon der bibliotekene enten mister dette markedet, og overlater det til billige strømmetjenester, eller får de konkurransefordelene NRK har. Bibliotekene har kommersielle konkurrenter som gir abonnentene fri tilgang til strømmetjenesten sin for en lavere månedspris enn det ei bok koster i en butikk. Da kan vi fort få en situasjon som den Spotify er involvert i. Artisten Emimen har saksøkt den svenske strømmetjenesten, bl.a. fordi de bare overfører tilfeldige summer som ikke er i nærheten av å dekke de antall avspillinger de beviselig har.

«Folkebibliotekloven» fikk forøvrig en oppdatert formålsparagraf i 2014:

Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt. Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet.

De ser det altså som sin oppgave å samle mest mulig innhold, uavhengig av format, og det inkluderer sannsynligvis lydfiler. Det er en fordel for forfattere at bøkene deres blir lest, men når jeg tenker over hvordan NRK fungerer, er jeg skeptisk. Lov om folkebibliotek minner mye om den såkalte NRK-plakaten. Begge skal være gratis tilgjengelige for alle, og selv om de ikke trenger å leve med det kravet konkurrentene deres har til overskudd, er NRK og folkebibliotekene på mange måter kommersielle aktører.

Jeg har nok litt ambivalente følelser til dette. Jeg setter på den ene sida pris på at myndighetene sørger for at alle, samme hvilken inntekt de har, får gleden av både fag og skjønnlitteratur, samt aviser og tidsskrifter. Noe annet hadde vært utenkelig, for det hadde betydd at en stor del av befolkningen ble stående utenfor. De ville ikke fått tilgang til informasjon eller god litteratur. Jeg har likevel ikke inntrykk av at det er så stort mangfold.

Jeg vet ikke om det er tid for bekymring, men det kan få store konsekvenser hvis offentlige myndigheter ikke ser verdien i å støtte forfattere. De fleste forfatterne skriver mer for anerkjennelse enn penger, for de tjener ikke noe særlig på bøkene. Jeg tror likevel det vil være negativt hvis gratismarkedet reduserer muligheten for inntekt, men lesere bør tenke over konsekvensene ved å redusere inntektene til forfatterne. Det er krevende å skape de historiene andre liker å lese, og hvis vi tar det for gitt at kreativitet ikke skal belønnes, vil den forsvinne. Det vil rett og slett ikke lønne seg.

Jeg satser på flere skumputer

rosa, blå og gul marshmallows. Det er vel og bra med gluenfree og fettfri godteri, men sukker og farge er ikke direkte helsekost. Det er ikke lett, men jeg prøver å vente på et alternativ.
Det er vel og bra med gluenfree og fettfri godteri, men sukker og farge er ikke direkte helsekost. Det er ikke lett, men jeg prøver å vente på et alternativ.

Forfattere er tålmodige skapninger. Det tar vanligvis ett år fra det siste utkastet av manuskriptet er godtatt av forlaget til bøkene er på plass i butikkene, men det er mange som oppplever at det kan gå en del tid før den første boka kommer så langt at en kan se fram til neste år.

Det skal f.eks. ha tatt J. K. Rowling sju år å få gitt ut den første boka i Harry Potter-serien. Hun brukte fire år på å bygge denne verdenen, og deretter tre år på redigere den første boka til hun ble fonøyd. Jeg vet ikke hvor lang tid Rick Riordan brukte på å få Percy Jackson gitt ut, men jeg har forstått det sånn at den ikke ble godtatt umiddelbart, selv om dette ikke var debuten hans.

Det er vanlig, så jeg forventer ikke mirakler i Norge. Jeg er ferdig med det første utkastet, det jeg skal vise til forlagene, samtidig som jeg jobber med plan b. Jeg jobber med å oversette teksten til engelsk, og det er der jeg har mest tro på at manuskriptet blir lagt merke til. Det er en grunn til at vi som liker science fiction og fantasy har vent oss til å lese engelsk. De største internasjonale suksessene blir oversatt til norsk, og det finnes noe norsk fantasy og science fiction, men det meste foregår i den engelskspråklige verden. Det har blitt noen flere norske titler siden jeg skrev særoppgave på videregående skole i 1987, så det er tross alt noe framgang. Jeg skrev om norsk science fiction, og det var ikke så mange andre enn Jon Bing og Tor Åge Bringsværd som så verdien i denne fantastiske sjangeren.

Det er derfor jeg tenker at det kan være lurt å holde andre muligheter åpne. Dette er på en måte marshmallow-testen min. Det var et eksperiment eller en studie ved Stanford på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Testpersonene var barn i alderen 3-5 år, og de kunne velge mellom å få én marshmallow nå, eller to hvis de ventet litt. Den som ledet eksperinentet forlot rommet i 15 minutter, og observerte deretter hva barna gjorde. De som ventet hadde ulike strategier for å klare det, og da forskerne fant disse testpersonene igjen i 1990, konkluderte de med at de som hadde ventet på en større belønning, hadde gjort det bedre i skolen.

Det skal sies at det var en ny studie for et par-tre år siden som kanskje slo sprekker i den første. Jeg er ikke sikker på om den motbeviste den første, eller om den viste at samfunnet har forandret seg. Det er ikke like akseptert som det var tidligere å vente. Jeg hadde en barn/ungdom uten valg. Vi hadde bare NRK, og den ene kanalen de hadde da viste filmer på mandag og lørdag, krim på fredag, og fjernsynsteater på tirsdag. Det ble en gradvis oppmykning på 90-tallet, men utgangspunktet var at sendingen ble avsluttet relativt tidlig, og selv NRK radio ble stille klokka 23. Det ble forventet at respektable samfunnsborgere gikk til sengs da, og hvis de ville ha flere episoder av favorittserien sin, måtte de finne seg i å vente ei uke. Noe annet hadde tross alt vært ytterst dekadent. Vi skal i 2019 helst se en hel sesong, og vel så det, per dag.

Det er absolutt ikke aktuelt å vente, så kanskje den nye testen viste at vi ikke lenger var villige til å vente, mer enn den motbeviste den gamle? Det er ingen tvil om at samfunnet har forandret seg. Jeg husker jeg fikk irriterte kommentarer på en annen blogg jeg skrev for noen år siden. Grunnen var at det hadde gått en hel time uten at jeg hadde anerkjent kommentaren. Vedkommende fikk svar da jeg kom hjem fra jobb samme dag, men vi har vent oss til at alt skal være mer eller mindre automatisk. Jeg var en ivrig brevskriver i tenårene, og hadde brevvenner i alle verdensdeler (bortsett fra Antarktis), men det var en del av gleden å vente på noe jeg visste var på vei.

Teknologi har forandret mye til det bedre, men det er ikke sikkert at alle forandringene er utelukkende positive. Når det gjelder bokprosjektet mitt, skulle jeg helst hatt umiddelbar suksess. Jeg skulle gjerne lagt den ut på nettet, og fått umiddelbare tilbakemeldinger. Det finnes noen suksesshistorier, men den veien er vanskeligere enn mange tenker over. Når det gjelder den tradisjonelle veien, er det absolutt en fordel for meg med et norsk forlag, men målet er en utgivelse. Jeg er mindre opptatt av hvordan det skjer.

Jeg tror jeg tjener på at jeg må kjempe, og vente. Jeg har skapt noen fantastiske figurer, og jeg kjemper for at verden skal bli kjent med dem. Jeg tror de blir introdusert for hverandre, men tiden vil vise hvilket språk jeg debuterer på. Jeg er ikke avhengig av umiddelbar suksess, og det er nok ikke en ulempe å vente på den heller. Det er mye som blir bedre med litt modenhet.

Bli den du ikke er

A Wrinkle in Time fra 1962 tar opp temaer som sterke familiebånd, mot og selvstendighet, men den har også vært ulovlig p.g.a. referanser til religion.
A Wrinkle in Time fra 1962 tar opp temaer som sterke familiebånd, mot og selvstendighet, men den har også vært ulovlig p.g.a. referanser til religion.

Det eneste rette er å gjøre det som er feil. Det er satt på spissen, men jeg tror det er noe sannhet i utsagnet. Det er mange som har bestemte meninger om hva som er rett, men det betyr ikke at det er det eneste rette, eller at det bare er én vei til suksess.

Jeg har lyttet til en del podcaster der forfattere inrervjuer andre forfattere, og de kommer med en del råd til andre håpefulle. Jeg mener ikke å kritisere disse, men det blir for enkelt å si at du må gjøre det på den og den måten for å oppnå suksess. Et av de vanligste rådene er å lese mest mulig i den sjangeren du skriver i. Det er ikke et dårlig råd, for du kan lære mye gjennom å lese. Du får en følelse for hva historien bør inneholde, og hva forlaget er på jakt etter, men det kan også gjøre historien kjedelig.

Det kan bli mange like historier hvis en skal følge trendene. Jeg skal ikke påstå at forfattere kopierer hverandre, for det er åpenbart nye historier, men jeg har lest en del science fiction og fantasy som minnet litt for mye om Lord of the Flies. Lesere er gjerne opptatt av moter, og det var en periode der mye dreide seg om vampyrer og zombier, og en annen der det kom mange romaner om dystopiske, undertrykkende regimer. Det har også vært en rekke romaner basert på gresk, romersk og norrøn mytologi.

Jeg liker J. K. Rowling, Rick Riordan og Kelley Armstrong/Melissa Marr, men det har vært et poeng for meg å unngå disse bøkene mens jeg skriver. Jeg vil nemlig skille meg ut, og det gjør jeg. Fantasy-forfattere låner av de samme mytologiske kildene (mye fra keltisk og norrøn mytologi), og de har gjerne den samme formelen (usannsynligvis helt blir utvalgt, ofte gjennom en profeti, møter motgang, men vinner til slutt), men historien er ny. Det er altså ikke snakk om å stjele fra hverandre, men det er samtidig vanskelig å være hundre prosent original. Det er det samme med krim. Alle vet at noen blir drept og at detektiven løser saken til slutt, men det er spennende likevel. De forteller altså den samme historien, og målet er å fenge leseren til tross for at mye er kjent på forhånd.

Det kan være spennende å bryte reglene noen ganger, f.eks. gjennom å blande sjangere. Jeg er ikke glad i romantikk, men det finnes noen unntak. Jeg synes Cynthia Voigts On Fortune’s Wheel var særdeles vellykket. Den passer for alle over 12 år, og kan klassifiseres som fantasy, historisk roman, YA-litteratur, eventyr og kjærlighetsroman. Den er på en måte typisk fantasy, samtidig som den ikke er det.

Det er også en tendens til å holde seg langt unna kontroverser, selv om jeg mener at noen av disse sakene ikke er så kontroversielle som mange hevder. Det blir vurdert som kulturell appropriasjon hvis en bruker noe fra en annen kultur, f.eks. dekorasjon i panna (opprinnelig brukt av gifte hindu-kvinner) eller navn og gjenstander knyttet til urebfolkninger. En må spesielt holde seg unna andre religioner og folkegrupper.

Dette er et felt der jeg tror det kan være nødvendig å utfordre konvensjonene. Folk har en tendens til å følge andre, og når noen først har sagt ordet appropriasjon, sprer forargelsen seg fort i sosiale medier. Hvis de derimot stopper og tenker, er det ikke sikkert at de ser det på samme måte. Hvis en skriver en historie om en europeer som lever blant urbefolkningen i Amerika eller Afrika, og en har et fokus på at det tradisjonelle livet deres er positivt, er det fremdeles et overgrep mot den kulturen?

Den kjente forfatteren Anthony Horowitz ble faktisk advart mot å skape en svart karakter til suksessen Alex Rider, fordi han var en hvit forfatter. Det er et kjent råd at vi skal skrive det vi vet, det livet vi har. Da må jeg i så fall holde meg til menn født i Haugesund på slutten av 1960-tallet. Jeg kan ikke en gang skrive om ateister, nevrotypiske eller f.eks. politimenn siden jeg ikke tilhører de gruppene.

Jeg mener det blir feil å tenke på den måten. Det må være mulig for utenforstående å beskrive en karakter fra andre grupper, spesielt hvis en vil vise at den har mye positivt ved seg. Jeg vil hevde at det er forfatteres oppgave å bli det de ikke er J. K. Rowling måtte bli en elleve år gammel gutt da hun skrev Harry Potter. En annen skotte, Alexander McCall Smith, skrev overbevisende om den kvinnelige detektiven Mma Precious Ramotswe fra Botswana. Rick Riordan har ganske stort mangfold i bøkene sine uten at noen har kritisert han for det. Han er en hvit amerikaner, men har figurer som Sadie Kane og Carter Kane (egyptisk), Samirah al-Abbad (amerikansk muslim), og Alex Fierro (kjønnsfluid). Fokuset bør altså være på at en behandler de ulike kulturene med respekt, ikke på å drive en kampanje som skremmer forfattere som kan komme med positive bidrag.

Denne ekstreme «skriv det du vet-holdningen» kan i verste fall skremme vekk de bedre stemmene. Det er dessuten noe urovekkende med et samfunn som ikke vil ha debatt. Når det gjelder kontroversielle ungdomsbøker er det gjerne de viktige som også er de kontroversielle. Temaet er bortimot ikke-eksisterende her, men det er mange bøker som blir stemplet som forbudte i USA (i enkelte skoledistrikter og bibliotek). Jeg tror mange velger å misforstå innholdet i boka, for det virker meningsløst å forby bøker som To Kill a Mockingbird, Hunger Games, A Wrinkle in Time, og Adventures of Huckleberry Finn. Disse har likevel opplevd det i USA.

Det alene er god nok grunn å motsette seg de som vil hindre forfattere i å se de andre, de som er noe annet enn de er selv. Det hadde dessuten blitt en kjedelig verden hvis vi bare holdt oss til det vi er. Vi kunne aldri blitt noe annet, aldri lest noe annet, og aldri skrevet noe annet.

Historiene som skaper oss

Litt blanda drops fra bokhylla.
Litt blanda drops fra bokhylla.

Det er mange nettsteder som deler sitater og plakater som skal inspirere oss. Noen av dem minner meg litt om enkelte av bøkene og filmene fra ungdommen min.

Jeg sikter til holdningen at vi kan gjøre akkurat som vi vil. Jeg antar at poenget er at vi bør ta våre egne valg i stedet for å la frykt for andres reaksjoner stoppe oss. Du vet, våg å være annerledes, carpe diem og alt det der. En kan likevel gå for langt, for det er en forskjell på å være annerledes og å gjøre akkurat som en vil.

Jeg var tiltrukket av bøker som A Catcher in the Rye av J. D. Salinger og On the Road av Jack Kerouac i oppveksten. Jeg kan forstå de som ikke likte disse bøkene også, for hovedpersonene var på en måte bortskjemte, hvite drittunger som ikke hadde de utfordringene mange andre grupper i USA hadde på den tida. Det var ikke alle som hadde råd til å være en «rebel without a cause»,

Jeg liker mye av vaganond/hobo-temaet i amerikansk litteratur, men tanken om å gjøre som en vil kan nok være ganske destruktiv. Dette fortsatte på en måte inn på 1980-tallet da mange av ungdomsfilmene handlet om hvite tenåringer som heller ville feste enn å ta en utdannelse, men de filmene jeg husker best var bl.a. Foxes, The Outsiders, Fame, The Breakfast Club, 16 Candles, Goonies, Stand by Me og Footloose.

Det har alltid vært vanskelig å vokse opp, og «coming of age» har sannsynligvis vært et tema i litteraturen siden starten. Noen av bøkene jeg likte i oppveksten var Little Women, To Kill a Mockingbird, Narnia-serien, The Secret Garden, A Wrinkle in Time, Anne of Green Gables, The Advetures of Huckleberry Finn og The Bridge to Terabithia. En av grunnene til at jeg fremdeles liker denne type bøker er at jeg kjenner meg igjen i dem. Jeg kan også trekke frem forfattere som Octavia Butler, Ursula Le Guin, Robert Heinlein, Orson Scott Card, Ray Bradbury, J. R. R. Tolkien, Diana Wynne Jones og Judy Blume.

Jeg mener at litteratur skal inspirere, men det er lite inspirasjon å finne i mørk dystopi som ikke kan tlby noe håp. Mye av YA-litteratur de siste par tiårene har vært fantasy, og det virker som at ungdommen er sulten på dystopi. Jeg liker den som forteller oss at vi kan utgjøre en forskjell, at vi ikke skal bruke friheten til å melde oss ut av samfunnet. Vi skal bruke den til å gjøre samfunnet bedre, og altså ikke trekke stigen opp etter oss når vi har suksess. Det må rett og slett være en grunn til at vi gjør opprør. Vi må være et bedre alternativ. Det er ikke et dårlig budskap å ha i ei bok.