De aller flest av oss kjenner Charlie Hebdo utelukkende som et satireblad der tolv mennesker ble drept av terrorister i 2015. Verden reagerte med å erklære at de var Charlie Hebdo, Je Suis Charlie på fransk. Jeg gjorde ikke det, og jeg skal ikke gjøre det denne gangen heller.
Magasinet lever av å skape kontroverser. og i det siste nummeret kritiserer de den store oppmerksomheten fotball-VM for kvinner har fått. De diskuterer også kommersialisering av fotball generelt, og mangelen på likestilling i fotball. Det høres i utgangspunktet ikke så ille ut, men det er nok forsida mange reagerer på. Jeg viser til en sak på det irske nettstedet Buzz som forklarer kontroversen.
Jeg jobber med drømmen om å bli forfatter og skriver hovedsakelig om skriveprosessen på denne bloggen, men kommer av og til inn på relevante emner. Et av de emnene jeg mener er høyst relevante er hvorvidt forfattere skal bry seg om det som skjer i samfunnet. Jeg mener de bør det, men det er ikke likegyldig hva de mener eller hvilke saker de velger å støtte. Det har vært flere som har brent seg fordi de hadde meninger om konflikten mellom Israel og Palestina, men Je suis Charlie er muligens en sak uten opposisjon. Jeg hadde inntrykk av at absolutt alle ville være Charlie Hebdo for fire år siden, men hvor fornuftig var det egentlig?
Jeg har sett noen innlegg som forsvarer Charlie Hebdo mot anklager om rasisme og xenofobi, og tegningene av den muslimske profeten som en pedofil er ikke et enestående eksempel. De har fått liknende anklager rettet mot seg både før og etter angrepet, som da de tegnet Alan Kurdi. Dette var en tre år gammel syrisk migrant som druknet da familien hans krysset Middelhavet mellom Tyrkia og Hellas ulovlig. Tegningen ble ledsaget av en tekst som antydet at han ville ha vokst opp til å bli en overgriper i Tyskland.
Det er noen som mener at dette er tatt ut av sammenhengen eller at det er innenfor ytringsfriheten, men jeg blir litt provosert når journalister gjemmer seg bak kunstformen satire. Det Charlie Hebdo driver med minner mye om hvordan svarte i USA ble avhumanisert i rasistiske karikaturer fram til 1950-tallet, og ikke minst i TV-serier. Det samme ble gjort med framstillingen av jøder i satireblad og aviser, også i Norge på 1930- og 40-tallet.
Jeg var kritisk til Charlie Hebdos Muhammed-tegninger, som jeg var til de danske tegningene norske aviser formidlet noen år tidligere. De ble ikke publisert for å gi oss my viten. Vi vet at gamle religioner (inkludert kristendommen) har blitt brukt og misbrukt til å rettferdiggjøre alt fra voldtekt til folkemord, og vi vet at det vil gi de ekstreme kreftene mer energi når vi provoserer dem. Jeg tillater meg derfor å stille spørsmål ved hvor nyttig det var å støtte Charlie Hebdo i 2015, og om noe har forandret seg.
Satire skal kommentere samfunnet på en humoristisk måte, men om Charlie Hebdo er morsom er høyst usikkert. Det har aldri vært satirens hensikt å være støtende og avhumaniserende. Den skal derimot kritisere det som er støtende og avhumaniserende. Nå har jeg aldri lest Charlie Hebdo, så jeg kan ikke si noe om innholdet, men jeg tviler likevel på om forsidene deres gjør så mye for å bidra til økt forståelse, til et mindre sårende samfunn. Ludvig Holberg, Jonathan Swift og Voltaire er noen av historiens mest kjente satirikere, og poenget deres var vel å gjøre det skjulte og kompliserte litt mer synlig og forståelig for de store massene. Dagens satire har feilet ganske grundig.
Det gjenstår å se om Charlie Hebdo har gjort noe for å forminske forvirringen når det gjelder likestilling, og det er mange deltakere i likestillingsdebatten som allerede roter rundt i blindgater, men hvis vi bruker tidligere Charlie Hebdo-suksesser som referanse, ser det ikke lovende ut. Jeg var ikke Charlie Hebdo for fire år siden, og jeg blir det neppe denne gangen heller.
Historier fra skriveloftet 