Om å finne stammen sin

bokhylla mi. Jeg er ikke medlem mange grupper siden jeg er inkompatibel med mange mennesker. Jeg søker ofte mot bøker og bokmennesker på Twitter.
Jeg er ikke medlem mange grupper siden jeg er inkompatibel med mange mennesker. Jeg søker ofte mot bøker og bokmennesker på Twitter.

Jeg bruker ofte bloggen til å organisere tankene mine. Jeg har ikke alltid en spesiell hensikt med å skrive ned disse tankene, men jeg bruker noen ganger resultatet i en historie. Det forrige innlegget mitt, Dysfunksjon, fremmedgjøring og Donald var et eksempel på flyktige tanker. Jeg er ikke sikker på hvor klargjørende innlegget ble, men jeg tror dette blir et tillegg.

Det nevnte innlegget minner om gruppetenkning, en situasjon der ei gruppe tar dårlige valg fordi det er viktigere med konformitet enn å analysere de ulike alternativene. Challenger-ulykken var kanskje et tragisk eksempel på det. En av de som jobbet med å gjøre romferga klar, advarte mot at en o-ring som skulle hindre lekkasje av drivstoff, ble mindre elastisk i kaldt vær. Det var kaldt natta før oppskytingen og han var redd for at ferga ville eksplodere som en følge av drivstofflekkasje. Les mer på National Public Radio.

Dette er både samfunets problem og styrke. Vi kan oppnå store ting sammen, men vi har også en tendens å lage stammer, og i det vi knytter oss til en, er det en fare for at denne blir viktigere enn den opprinnelige agendaen. Jeg har også en blogg der jeg skriver om utviklingsforstyrrelser, men hovedsakelig autisme (ASD) og nonverbale lærevansker (NLD). Jeg fikk nylig en kommentar fra en lesbisk NLDer som mente at jeg viste manglende forståelse for pride-historien, og hun mente dessuten at LGBT og autisme var den samme identiteten, ikke to atskilte.

Det er ikke temaet for dette innlegget, men jeg mener det illustrerer tendensen til gruppetenkning. Jeg står på utsiden og ser inn, noe som riktignok ikke gir den beste sikten, men jeg kjenner til nok anekdoter til å se at det er grupper innen LGBT-miljøet. Det startet med mennesker som kort og godt identifiserte seg som homoseksuelle, og dette utviklet seg til LGBT (LHBT på norsk). Dette ble etter hvert til LGBTQ, LGBTIQ, LGBT+ og det siste akronymet jeg har sett er LGBTQIAGNC. De tre siste bokstavene står for gender-non-comforming, som rett og slett betyr at en ikke følger de vanlige konvensjonene for hva kjønn er. Det kan f.eks. være en heteroseksuell mann som liker å kle seg i kvinneklær. Jeg lurer på hvor sterke allierte de ulike stammene innen LGBTQIAGNC er når det dreier seg om politikk. Hvor langt strekker støtten for andre grupper seg?

Det er kanskje ikke like ekstremt med grupper innen utviklingsforstyrrelser, men det er en tendens til å stenge mennesker ute der også. Jeg har f.eks. sett tråder på Facebook og andre nettfora der noen mener at asbergere ikke har noe der å gjøre, fordi de mener at høyfungerende autister har så mye enklere liv. Det er ikke det at jeg synes vi trenger å rettferdiggjøre gruppetilhørigheten vår, men det er en stor mengde forskning som viser at livet ikke er noe lettere for de som har såkalt høytfungerende autisme. Du møter ikke den samme ekskluderende tonen direkte hos de som skal representere oss, men det er likevel en stamme-tenkning. Diagnoser som ASD, NLD, ADHD, Tourette syndrom og Bipolar lidelse har forskjellige foreninger, og det er ikke noe samarbeid, selv om dette er tilstander med betydelige overlappinger.

Det er et utvalg for tiden som skal vurdere tjenestetilbudet til mennesker med autisme og beslektede diagnoser. Da de inviterte til innspill ble det snakket nesten utelukkende om ADHD og Asberger, mens den nære slektningen NLD var helt fraværende. Det er ikke alle innen autismespekteret som blir representert heller, og de kan kanskje få sin egen versjon av GNC etter hvert.

Det er naturlig for mennesker å ønske en stammetilhørighet. Vi organiserer stammer i kirka, på skolen, på arbeidsplassen, i frivillie organisasjoner og foreninger. Mennesker har en tendens til å trekke mot sine egne når de reiser på ferie også. De vil gjerne oppleve en annen kultur, men likevel ha sin egen nær. De reiser derfor ikke til Mallorca eller Algarve bare for å oppleve noe ekte spansk eller portugisisk, for de treffer stort sett på andre nord-europeere under oppholdet. Det virker som at at vi er programmert til å søke mot likesinnede mennesker, og det inkluderer nære relasjoner.

Husker du Paula Abdul-sangen Opposites attract? Det er en poulær tanke at vi tiltrekkes av motsetninger, men det er ikke sikkert at det stemmer. Tenk deg at du møtte partneren din på bussen, toget, flyet, kjøpesenteret eller et annet sted der en tilfeldigvis begynner å prate med et fremmed menneske. Det hender sikkert at en utvikler et vennskap til en som er alt en ikke er selv, men det krever mye å opprettholde et forhold til motpolen sin.

Det er noe liknende i politikk. Det er kommuner og fylker som stort sett stemmer på det samme partiet. Røde kommuner holder seg stort sett røde og grønne holder seg grønne. Tendensen er mer ekstrem i USA, der det er en lang tradisjon for å flytte til andre stater i denne store unionen. Det er likevel ikke ofte at demokratiske byer og stater (blå) blir republikanske (røde). Det tyder på at en bosetter seg der ens likesinnede allerede bor.

Vi søker etter stammen vår mesteparten av tida, og det kan gjøre forandring vanskelig. Det virket brutalt, men jeg hørte om en predikant som ba høyt i ei kirke en gang. Han ba til Gud om at han måtte hente hjem de som motsatte seg forandring, sånn at de som ble igjen kunne utrette noe godt. Det kan være fristende noen ganger. Dette er noen av de tingene jeg gjerne har i bakhodet når jeg skriver. Forandring er et viktig tema.

Jeg følger instinktene

Notatboka lufter meg i parken på fine dager.
Notatboka lufter meg i parken på fine dager.

Det er mange blogger som tilbyr råd jeg trenger, men som jeg ikke liker. Det er ulike varianter av dette rådet, som Wikihow-artikkelen How to write when you don’t feel like writing. Det første rådet på lista er å skrive en skisse eller en disposisjon. Jeg feiler på dette punktet hver gang.

Jeg antar at en oppsummering av alle denne type artikler og blogginnlegg ville vært omtrent som dette: Gjør noe! Poenget er at en er opptatt med noe, samme hva det er. Noen liker å gå en tur eller å trene på et treningsstudio når de ikke klarer å skrive noe, mens andre foretrekker å ta fram en gammel tekst de kan redigere eller omskrive. Disse rådene er som regel ikke noen stor suksess for min del, men det hender jeg snubler over et innlegg som i det minste bekrefter at instinktene mine ikke er så verst. Jeg vet ikke hvorfor det ikke fungerer for meg, men jeg har konkludert med at jeg får gjøre ting på min måte. Det ser ut til å virke.

Livet hadde nok vært langt lettere hvis jeg hadde vært litt mer strukturert. Jeg markerte ikke hele sider med markeringstusj i sjokkerende farger da jeg studerte. Jeg leste hvert ord en million ganger, samt at jeg skrev sammendrag av bøkene. Det var naturligvis en arbeidskrevende studieteknikk, men det var den eneste jeg hadde suksess med. Lærerne ville at jeg skulle gi dem en disposisjon før jeg skrev en oppgave, men det var alltid betydelig vanskeligere enn å skrive oppgaven. Jeg utvikler fremdeles teksten mens jeg skriver, og jeg er aldri helt sikker på hvor den leder meg.

Jeg følger den australske forfatteren Allison Tait, og hun delte nylig et to år gammelt innlegg fra bloggen sin. Det var en gjesteblogg av Ruth Devine med tittelen 3 ways to make yourself write when you really don’t want to. Jeg fokuserer på skriveprosessen på denne bloggen, men det er ingen hemmelighet at jeg har noen utfordringer. Jeg kan ha et ekstremt fokus hvis jeg får være i bobla mi, men det er noe jeg verken kan tillate meg eller får anledning til. Vi bor i en liten blokkleilighet med ganske mye lyd fra de andre leilighetene, så det er ikke lett å finne et stille tidspunkt mens jeg er opplagt nok.

Jeg har også vansker med å holde orden på ting. Jeg skriver en barneroman, og det er mye å passe på for å få historien til å henge sammen. Jeg kommer stadig nærmere målet, men jeg kan se at det hadde vært nyttig med en plan. Utfordringen er at jeg er avhengig av bortimot fullstendig stillhet, og boka mi er derfor et lappeteppe der jeg arbeider i de korte peridoene når forholdene er ideelle. Jeg har sett på de tre rådene Ruth Devine ga og vurdert dem mot mine metoder.

Time
Ruth Devine anbefaler å bruke en alarm. Hun jobber i bolker på 30 minutter, og det skal hjelpe med å fokusere. Stillhet er som sagt like viktig for meg som tid, og det får jeg mest av på lørdag og søndag morgen. Det irriterte meg tidligere at jeg alltid våknet lenge før resten av familien, samme hvor seint jeg la meg. Jeg våknet som regel klokka sju, en time seinere enn resten av uka, men jeg hadde likevel sett for meg at jeg skulle sove minst to timer til. Det er imidlertid perfekt i dag, for en stor del av boka mi har blitt skrevet i de ganske rolige timene på lørdag og søndag morgen. Det hadde vært nyttig hvis jeg kunne ha skrevet mer om kveldene, for da har jeg mye tid, men det er vanskelig å fokusere da.

Mix it up
Jeg føler meg på hjemmebane her. Jeg liker å skrive på pc’en, men jeg bruker også god, gammel teknologi (penn og papir). Jeg har mistet mange gode ideer og formuleringer fordi jeg ikke hadde skriveredskaper tilgjengelig, så jeg prøver å ta med meg en notatbok hver gang jeg går ut. Jeg bor i en liten leilighet, og det er ikke praktisk å bytte arbeidssted, men jeg skriver av og til på kjøkkenet. Det føles av en eller anne grunn annerledes å sitte der, og det kan noen ganger utløse nye tanker.

First and last lines
Jeg har aldri vurdert å starte med den første og siste linja i hvert kapittel, for deretter å fylle inn resten, men det er likevel noe liknende jeg har gjort. Jeg følger bare instinktene mine, og de leder meg i rett retning. Jeg starter et kapittel med 300-400 ord, og hvis jeg ikke kommer videre, starter jeg på et nytt kapittel. Jeg utvikler kapitlene etter hvert, og jeg fullførte to av disse kapitlene i løpet av helga. Jeg lar dem være som de er til jeg skal redigere hele manuskriptet.

Jeg liker også One final tip
Dette handler også om instinkter. Jeg tenker aldri på hva jeg må eller bør gjøre, men det er noe med skriftspråket som utvikler ideer. Jeg tenkte på denne boka i årevis uten å foreta meg noe. Jeg skal ikke gå inn på detaljer, men kan si såpass at livet skjedde. Det var en tilsynelatende uendelig rekke med motgang, så jeg var for opptatt til å kunne fokusere på å skrive det jeg ville. Det skjedde noe magisk da jeg endelig kom i gang. Det var som at skriftspråket transporterte meg til et sted der figurene mine ble levende. Det er nesten som at de er virkelige personer nå.

Det siste rådet er det beste, sett i gang. Magien starter i det øyeblikker du begynner å skrive.

 

Sommermodus

Rådhusplassen er bare ett av mange kontor om sommeren.
Rådhusplassen er bare ett av mange kontor om sommeren.

Jeg hadde flere tanker bak denne bloggen da jeg skiftet fokus på forsommeren. Dette var opprinnelig en blogg uten noe spesielt fokus. Jeg skrev om alt mellom himmel og jord, og litt til. Jeg tenkte det kunne være nyttig å skrive korte litterære tekster som lesere kunne gi tilbakelding på, i tillegg til de meningene jeg gir uttrykk for. Det var ment som både øvelse og en utvikling av ideer jeg kunne bruke til det manuskriptet jeg jobber med.

Jeg vet ikke om det var en dum idé, bortsett fra at vi stort sett uttrykker oss gjennom emojier i dag, så jeg hadde vel ikke blitt noe klokere. Jeg slo det fra meg, for det er grenser for hvor mye en klarer på en dag. Jeg har i alle fall noen begrensninger, så det er nødvendig med prioriteringer. Det er grunnen til at jeg bruker mindre tid på Facebook nå. Jeg tenkte at det kanskje ville hjelpe å bytte til Twitter og hovedsakelig følge forfattere. Det ble ikke en stor suksess, samtidig som det ble det. De kjente forfatterne hadde sannsynligvis ikke vært kjente hvis de brukte mye tid på sosiale medier, og jeg oppdaget raskt at de mange ukjente brukte Twitter litt for aktivt. Det var ikke så veldig sjarmerende med katter, hunder, babyer og solnedganger på Facebook. Den eneste forskjellen med de nye følgerne var at det handlet om bøker, uten at mye av det de delte var spesielt gjennomtenkt. Den nye strategien min ble en slags rehab. Det er faktisk ikke så spennende at det tar fokuset fra viktigere ting.

Det har vært en produktiv sommer. Jeg deler PC med dattera mi (jeg har delt harddisken i to brukere), og selv om den er tilgjengelig når hun sover, har jeg nesten ikke brukt den. Det er fordi jeg har ei notatbok jeg liker å skrive i. Det er ikke så lett å fokusere hjemme, så jeg tar boka med meg ut. Jeg skriver noen ganger stikkordsmessig om noe jeg skal utvikle seinere, men jeg har også skrevet noen scener som jeg tror er nesten ferdige. Jeg skal jobbe videre med dette når skolen starter igjen, og jeg håper det første utkastet blir ferdig til jul.

Jeg har store problemer med å fokusere, og har derfor ikke klart å skrive boka tidligere. Jeg skulle ønske jeg kunne ha fått dette til for 25 år siden, da denne ideen utviklet seg inne i hodet mitt, for det er flere som har tenkt på dette de siste årene. Jeg henter inspirasjon fra norrøn mytologi, og det er mye god fantasy som gjør det i dag. Jeg er ikke bekymret, for det jeg jobber med er forskjellig fra det f.eks. Rick Riordan og Armstrong/Marr er kjente for. Det er naturligvis ingen som vil lese noe som har blitt gitt ut før, selv om det er mange eksempler på det, men jeg tror ikke det er noen stor fare for at det ikke skal bli originalt nok.

Det har vært en behagelig sommer. Den startet med at jeg satt fast. Jeg kunne ikke se veien videre for helten min, men det har skjedde mye i løpet av denne fantastiske sommeren. Hverdagen med de mange rutinene starter snart, men jeg har mye å jobbe med nå. Denne høsten blir spennende.

Bokhylla

Jeg vokste opp med Aschehougs konversasjonsleksikon. Det skulle gi inntrykk av at en var intellektuell.
Jeg vokste opp med Aschehougs konversasjonsleksikon. Det skulle gi inntrykk av at en var intellektuell. Foto: Ebben via Wikimedia Commons

Jeg ble tvunget til å legge igjen noen av eiendelene mine da vi flyttet fra Tokke til Meløy i 2012, og resten gikk med da vi flyttet til Haugesund for to år siden. Flyttelasset ville ha kostet oss godt over 40 000 kroner, og vi hadde knapt nok råd til å transportere oss selv fra Nordland til Rogaland, så på avreisedagen måtte vi akseptere det uunngåelige. Hele samlingen av bøker og DVD’er ble liggende igjen. Vi gjorde det eneste vi kunne, og dattera vår fikk beholde alt sitt, noe som gjorde overgangen lettere for henne.

Jeg måtte legge igjen alt jeg har akkumulert idet voksne livet mitt, men det jeg savner mest er bøkene. Jeg hadde samlet en god del interessante, men også noen litt mindre interessante bøker. Jeg har nok litt av samleren i meg, og kaster nødig noe. Jeg hadde derfor en del bøker som var interessante nok å lese, men som jeg sannsynligvis ikke kom til å lese igjen. Jeg hadde også noen bøker jeg sannsynligvis ville lese to-tre ganger i løpet av livet, og noen jeg ikke var ferdig med selv om jeg hadde lest dem et dusin ganger. Jeg hadde også noen bøker av den typen du ikke leser fra perm til perm, men som er veldig interessante å kikke i. Det er den typen jeg bruker når jeg leter etter noe spesifikt.

Jeg hadde noen bøker innen historie, filosofi og skjønnlitteratur som jeg savner. Det var bl.a. Heimskringla, samlede verker av Shakespeare og Ibsen, Ferdaminni fraa Sumaren 1860, Jack London, Sherlock Holmes, en del science fiction, A Catcher in the Rye, On the Road, og ei bok jeg fikk som 12-åring, Cosmos av Carl Sagan.

Jeg kommer etter hvert til å gjenoppbygge biblioteket mitt, men jeg vil nok reflektere mer over hvilke bøker jeg virkelig ønsker meg. Jeg har inntrykk av at det er noen som har bøker de vil vise fram, mens de kanskje har noen hemmeligheter også. Det er mange som mer enn gjerne viser fram det gode, gamle konversasjonsleksikonet i stua, mens de gjemmer Fifty Shades of Grey, Danielle Steel og mye håpløs krim på soverommet. Det ligger sikkert en del bestselgere der, bøker som kanskje er mer respektable enn kiosklitteratur, men som ikke interesserer deg etter at du dro den hjem fra stranda. Disse bøkene gir deg liksom ikke noe status, og får derfor ikke plass i stua.

Jeg leste nylig Tilbake til Riverton, fem år etter den første gangen jeg leste boka. Dette er en av de bøkene jeg sannsynligvis ikke kommer til å lese flere ganger, og er derfor fornøyd med at den er tilgjengelig på biblioteket. Det er denne type bøker jeg gjerne leser på stranda, på toget/bussen/flyet eller på offentlige venterom, men jeg er ikke interessert i å vise dem frem eller å eie dem. Det er mange som har lest The Hunger Games, en av de populære seriene om vampyrer og en av de alt for mange kriminalromanene. Dette er relativt respektable titler som sannsynligvis kunne ha prydet bokhylla di uten at noen reagerte. Det er likevel stor sannsynlighet for at du er fornøyd med å lese boka én gang, og da blir den ikke mer enn veggpryd og skryt.

Pulp fiction-bladet Analog er en del av det hemmelige lagaret mitt.
Pulp fiction-bladet Analog er en del av det hemmelige lagaret mitt.

Jeg er begeistret for britisk litteratur og blant de forfatterne jeg kunne tenke meg i de bokhyllene jeg foreløpig ikke har er Eduard Morgan Forster, Charles Dickens, Jane Austen, Arthur Conan Doyle og H.G. Wells. Jeg liker også moderne forfattere som J.K. Rowling, J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis (ikke minst sakprosa). Dette er bøker jeg leser med jevne mellomrom. Jeg vil nok alltid komme tilbake til norske forfattere som Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Det har vært mye bra litteratur etter dem også, men jeg er ikke sikker på hvem jeg vil ta med. De første jeg tenker på er Jon Michelet og Jostein Gaarder.

Jeg tenker på hva jeg vil samle på når jeg leser bøker for tiden. Jeg leste nylig Den følsomme hjernen av Susan Hart. Den startet veldig lovende, og de første seks kapitlene er en innføring i hvordan hjernen er bygget opp. Forfatteren viser til forskning i fortsettelsen også, men den delen er ganske spekulativ. Da dreier det seg om tilknytning mellom barn og omsorgspersonen, hovedsakelig mor. Forfatteren sier det ikke direkte, men hun har en del formuleringer som kan misbrukes. Den tidligere statsråden i Barne,- likestillings og inkluderingsdepartementet, Inga Marte Thorkildsen, har nemlig skrevet en bok der hun hevder at ADHD er et symptom på at en har blitt utsatt for overgrep av sine foreldre. Denne boka går ikke like langt, men forfatteren har en tendens til å antyde og trekke forhastede konklusjoner basert på små studier som ikke gir entydige svar. Det gjelder både ADHD og autisme, men vi vet at det er helt andre ting som ligger bak. Det er en del spekulasjon innen psykologi, og jeg har et inntrykk av at heller ikke Susan Hart skiller mellom kunnskap og spekulasjon. Det er likevel en interessant bok, men den vil nok ikke få plass i bokhylla mi.

framsida til Vår fantastiske hjerne
Jeg vil gjerne ha ei hjernebok i bokhylla.

Jeg holder for tiden på med en annen, mer fascinerende bok om hjernen. Vår fantastiske hjerne er ikke en fagbok, men forfatterne sier i forordet at det er «en bok som skal gi vanlige mennesker mulighet til å få et lite innblikk i hjernens mysterier.» Den ser ut til å gjøre den jobben bra, og jeg tror denne eller en liknende bok kan få plass i bokhylla.

Jeg gleder meg også til å samle science fiction. Jeg leser bl.a. pulp fiction-bladet Analog. Det er mange gode noveller der, og noen av dem blir utviklet til bøker seinere. Dette bladet har inspirert forfattere som Isaac Asimov og Robert Heinlein. Dette er nok min kiosklitteratur.

 

 

 

Bøkene forsvinner

bibliotek i Kansas Cty
Denne fantastiske fasaden tilhører et bibliotek i Kansas Cty. Budskapet er at bøkene skal være høyst synlige.
Wikimedia commons

Jeg nevnte så vidt i gårsdagens innlegg, Farlige tanker, at bøker kan være enn viktig innflytelse. Da var det snakk om å utvikle empati for f.eks. ulike sosiale klasser. Litteratur er viktig av mange grunner. Det er ikke bare en god lærer, men har også en viktig funksjon som en flukt. Det som på engelsk omtales som escapism.

Jeg synes derfor det er litt trist når jeg leser at den siste bokhandleren i Bronx skal legges ned. Denne bydelen i New York City har et tøft rykte. Det er nok ikke bare et falsk inntrykk som TV og filmer har skapt, for statistikk viser at det er en del kriminalitet der. Dette nettstedet gir bydelen en indeks på 22 der 100 er det tryggeste (det høres absolutt ikke bra ut, og de ligger jevnt over gjennomsnittet for både landet og New York City, men byen jeg bodde i, Little Rock, har faktisk en indeks på 1).

Da jeg vokste opp hadde litteratur begge de funksjonene jeg nevnte. De formet meg, men det var også en trøst og flukt i en hverdag som ikke alltid var lett. Jeg synes derfor det er beklagelig at Barnes & Noble i Bronx skal legge ned fordi leieavtalen deres går ut. Jeg vil tro det er andre plasser de kan leie, men det har nok mer med at denne bokkjeden har slitt over hele landet. Handlevanene har nok forandret seg, og mye foregår på nettet, også for Barnes & Noble.

En butikk som Barnes & Noble burde likevel kunne klare seg bra i Bronx. Den er nemlig ganske urban. Jeg husker da jeg bodde i Little Rock i 2001-2002. Jeg ble ganske overrasket den første gangen jeg gikk inn på Barnes & Noble. Da satt det folk ved bord der, drakk kaffe og spilte sjakk. Det er mange byer og tettsteder som liker å tro at de har en urban livsstil, og det stemmer vel på mange måter. Denne type bokhandler høres perfekt ut i et slikt miljø, men det er kanskje et signal om at det er vanskelig å selge bøker på den gammeldagse måten når en bydel med 1,4 millioner mennesker må klare seg uten.

Men dette er mye større enn urban kultur og gammeldagse kjøpevaner kontra netthandel. Det er mye som trekker i retning av en fordumming av samfunnet. Jeg nevnte sensur på bøker i det forrige innlegget mitt. Det er det festivalen Banned Books Week prøver å rette opp i, for det er dessverre ikke slik at barn blir oppmuntret til å lese de viktige bøkene, de som oppmuntrer til selvstendige tanker og gjerne kritikk av det betablerte, det som vi bare blindt skal godta.

Jeg så det samme i løpet av mine 14 år som lærer. Det har blitt stadig lavere krav til elevene. Jeg skal ikke røpe noe spesisfikt, men kan vel si at jeg ble forventet å la det skure. Jeg prøvde å ta det opp med både elever, foreldre og rektor når det ikke var noe fokus på fag, men det ble vel ikke sett på som et problem. Det virker som at veldig mange vokser opp uten å lese noe med mindre det ligger tvang bak, og knapt nok da.

Jeg prøvde å oppmuntre til lesing og skriving, to ting som jeg tror er viktige ferdigheter. Jeg gjorde derfor mye for å motivere elevene på disse to feltene, men det var en tung jobb. I den siste jobben min var det stor kompetanse på ulovlige spill (p.g.a. aldersgrense), men de skulle ikke lese. Det hadde nok sammenheng med at det stort sett gikk i spill og TV hjemme. Jeg prøvde forgjeves å fortelle elevene at de ikke kunne gå rett fra ungdomsskole til en jobb som elektriker eller tømrer, selv om de hadde slektninger som hadde klart seg uten utdanning. Det er dessuten ikke bare de tradisjonelle fagene en skal lære. Det er viktig å kunne avsløre når f.eks. myndigheter manipulerer deg, eller å kunne drive research sånn at du kan finne informasjon som ikke er lett tilgjengelig. Det handler ikke bare om å lære et fag.

Noen mener at summen av dette er en bevisst strategi for å skape en stor underklasse som på en måte blir sittende fast i en tjenerrolle. Det er en stor mulighet for at det skjer når mange mennesker ikke tar utdannelse, ikke stiller spørsmål ved noe, og generelt er passiv. Hvis vi ikke arbeider for å oppnå noe, kommer vi oss ikke fram. Da er det faktisk mulig at klassereisen går nedover.

Jeg skal ikke ta stilling til om det er en styrt konspirasjon bak utviklingen, men det er i alle fall flere trekk som ser ut til å styre samfunnet i en negativ retning. Det er slik i dag at mange av de som klatrer oppover drar opp stigen etter seg. Det kan bli en brutal oppvåkning for de som regner med hjelp. Jeg tror derfor vi trenger de farlige tankene.