Hjemme hos

Going to a social media platform is like visiting a cafe to talk to people and hang out. Blogging is inviting them home. Allison Tait

Det er ikke lett å stoppe når en først har startet. Jeg blogger derfor med jevne mellomrom, men ikke så mye at det går ut over ambisjonene mine. Jeg jobber nemlig med drømmen om å bli forfatter, og har skrevet et manuskript jeg mener er klar for andres øyne. Jeg har fremdeles fokus på å utvikle historien jeg har skrevet, og det neste skrittet blir å skape en tilstedeværelse på nettet.

Det er mange håpefulle som lurer på om de skal blogge, og hvordan de eventuelt skal få det til å fungere. De kan bare gi opp å forstå hvordan bloggosfæren fungerer, for det er ganske tilfeldig hvem som blir oppdaget. Når det gjelder om en skal blogge eller ikke, har jeg mistanke om at det kan være lurt hvis du fremdeles er en håpefull, men upublisert forfatter. Det er ikke mange godt etablerte forfattere som blogger, og de som gjør det, startet bloggen før de fikk fart på forfatterkarrieren. En kan finne artikler på nettet som advarer forfattere mot å blogge, men det finnes langt flere som oppmuntrer dem til å starte.

Jeg kan forstå begge. Jeg legger en del arbeid ned i blogginnleggene mine, men jeg får ikke så mye igjen i form av trafikk. Det er derfor ikke en god utnyttelse av tida hvis en forventer de 90 000 treffene per dag som de mest populære rosabloggerne får. Jeg synes likevel det er vedt det, for jeg får andre ting igjen. Jeg bruker noen ganger bloggen til å utvikle ideer jeg vil ha med  i de historiene jeg jobber med. Jeg har f.eks. tenkt mye på Japan i det siste, og kunne tenkt meg å gjøre noe med det i framtida. Det passer ikke inn i det jeg jobber med for tiden, men det er absolutt interessant som et framtidsprosjekt. Jeg kan faktisk se for meg et par karakterer som er i ferd med å utvikle seg i tankene mine.

Bøker har en tendens til å motsette seg orden på skatollet mitt.
Bøker har en tendens til å motsette seg orden på skatollet mitt.

Bloggen sier også litt om hva jeg er opptatt av. Jeg tror det er en del bra innlegg her, men det hender også at kommentarene er like interessant lesning. Det er riktignok ikke så lett å klare dette i dag, fordi tidene har forandet seg. Blogging har forandret seg mye siden jeg startet. Det er mye som kjemper om oppmerksomheten vår, og det er ikke lett å vie noe den tiden det trenger. Det har derfor blitt mindre vanlig enn det var å kommentere.

Jeg var tidligere en del av et slags uoffisielt sosialt medium. Vi var noen bloggere spredt over hele landet som leste og kommenterte hverandres blogger. Det er ikke lett å skape den type miljø eller hangout i dag, men jeg antar at det er en mulighet hvis en finner de rette personene. Noen forfattere tar seg tid til å svare på spørsmål fortløpende, mens andre skriver et innlegg på bloggen/hjemmesida si der de svarer på de vanligste spørsmålene de får fra lesere. Travle forfattere som J. K. Rowling, Rick Riordan og den nylig avdøde Ursula Le Guin gjorde det sistnevnte.

Jeg har nok vært usikker på hvilken retning denne bloggen burde ta. Det er mange blogginnlegg som oppfordrer forfattere til å blogge utelukkende om det bøkene handler om, for å skape en interesse. Det er noen som skriver hovedsakelig om skriveprosessen, og kommer med råd om hvordan en kan lykkes som forfatter eller blogger. Det kommer an på hva motivasjonen er, og den type blogg er nok ment å selge forfatteren. Jeg liker tanken på å skrive om livet, universet og alt som finnes der, eventuelt mitt tidvis rare univers. Det er fascinerende, men det er også ustrukturert og kanskje ikke den strategien som gir flest lesere.

Jeg skal prøve å ha en viss orden. Hjemme hos-reportasjer hos meg er nok ikke som de «hus-programmene» jeg noen ganger ser sammen med kona. De viser hjem som er så perfekte at jeg noen ganger lurer på om det faktisk bor noen der. Jeg liker å ha det reint, men arbeidsplassen min er langt fra et Marie Kondo-inspirert miljø. Hun er en japansk rydde- og organiseringskonsulent som har skrevet en rekke bøker om emnet, men de fleste kjenner henne kanskje best fra et Netflix-program.

Den enkle filosofien hennes går ut på at en skal ta ut alt en har i skuffer og skap, og holde hver gjenstand i hånda , en etter en. En skal deretter spørre seg selv om gjenstanden gir en glede, og hvis den ikke gjør det, bør en kvitte seg med den. Jeg kan vel si såpass at jeg har mer glede av en leilighet som ser bebodd ut, og det samme gjelder nok bloggen min. Jeg prøver å organisere tankene på bloggen, og må jobbe med å begrense meg litt, rydde litt i ideer og innfall jeg har, for det kunne ellers blitt mye forskjellig i samme innlegg, og noen ville nok ha sett på det som rot.

Jeg har prøvd sosiale medier, men liker bloggen bedre. Det er bedre å være hjemme enn å sitte på en kafé. Jeg er absolutt ikke blant de som hevder å kunne jobbe i et travelt miljø der det er mange stemmer jeg ikke kan skille fra hverandre. Når det gjelder hvorfor jeg bruker tid på bloggen, har det ingenting med promotering å gjøre. Jeg blogger ikke fordi jeg må. Jo, jeg må på en måte det. Jeg blir rastløs hvis det går for lang tid mellom innlegg, men jeg blogger ikke fordi noen har sagt at det kan være et nyttig markedsføringsredskap. Det blir kanskje det etter hvert, men dette er f.o.f. hjemmebasen min.

Jeg blogger når det ikke kommer i veien for de ambisjonene jeg har som forfatter, og det er herlig å skrive bare for å være sosial. Jeg håper jeg alltid kan ta meg tid til å blogge. Det er tross alt hjemmet mitt på nettet, og jeg kommer nok ikke til å flytte ut med det første.

Kulturpasset: Gratis tilgang til all kultur og kunnskap

Jeg flyttet til Henrik Ibsens hjemby for ti måneder siden, og det tok nesten så lang tid før jeg gikk til biblioteket i sentrum. Jeg bruker en filial i den bydelen jeg bor i, men siden jeg hovedsakelig leser sjangre de ikke har, vet jeg bedre enn å lete i bibliotekets bokhyller. Jeg liker fantasy og science fiction, men bortsett fra de største internasjonale suksessene, vekker disse sjangrene lite begeistring i Norge. Jeg tror rett og slett ikke det er så mange som forstår sjangeren.

Jeg har gått til hovedbiblioteket i det siste, for det er praktisk å sitte der og lese hvis jeg har et par timer å slå ihjel mellom avtaler. Det er ikke alltid jeg får så mye ut av besøket, for det kan være en del lyd der. Kafeen Hedvigs Hybel i foajeen er ment å være en møteplass for ungdom. De prøver i alle fall å skape en avslappende, om enn larmende atmosfære der, en slags litterær kafé-kultur, men jeg er usikker på hvor mange som benytter seg av tilbudet. Jeg har fått ro nok til å lese der de siste ukene, men jeg måtte flytte inn i biblioteket for et par ettermiddager siden p.g.a. høy musikk.

Det gikk ikke så mye bedre der, for det var noen gutter i barneavdelingen (alt er i det samme rommet) som spilte et dataspill, og det foregikk med mye skrik, rop og latter. Jeg benyttet muligheten til å vandre gjennom biblioteket, siden jeg ikke fikk konsentrere meg om å lese. Det var ikke overraskende at de hadde en ganske stor samling bøker av/om Henrik Ibsen på en rekke språk, men de hadde skuffende lite science fiction, fantasy og engelskspråklige bøker. Biblioteket var i det hele tatt skuffende lite for en såpass stor by, men det er kanskje fordi de har filialer i Gulset og Klyve? De hadde imidlertid en overraskende stor samling filmer og TV-serier, samt digitale utgaver av aviser og tidsskrifter. En får nemlig 7 dagers ubegrenset tilgang til PressReader hvis en logger seg inn mens er på biblioteket.

Dette er kanskje et bibliotek i endring, for når mer og mer «opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet» (det bibliotekene skal fremme ifølge folkebibliotekloven) blir elektronisk, forsvinner kanskje behovet for bokhyller? Jeg håper ikke det, men det ser ut for meg som at folkeopplysning ikke er det samme som det var tidligere. Det står verre til med NRK, for det er ingen tvil om at kanalen stort sett tar kommersielle hensyn. Det er usikkert hvordan dette kommer til å forandre bokmarkedet, men det er ingen tvil om at den ene bedriften i markedet som ikke kan gå konkurs, gjør det den kan for å utkonkurrere de som kan. Det krever at samfunnet støtter de som skal skrive bøkene.

Det er heller ingen tvil om at mens flere og flere aviser krever betaling for nettutgavene sine, er det også en økende forventning om at itteratur skal være gratis. Det har vært flere nettsteder de siste årene som har lagt ut bøker gratis, og de hevder noen ganger feilaktig at dette er gjort med tillatelse fra forfatter/forlag. De blir som regel stoppet etter hvert, men forfattere og forlag går glipp av inntekter fordi det er mange som lytter til disse bøkene gratis. Det er også nettsteder som Wattpad, der brukere blir oppfordret til å skrive bøker, kapittel for kapittel, som andre kan lese gratis. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje hvis de offentlige bibliotekene gjør det samme, men jeg antar at siden folkebibliotek skal være gratis, kan en dermed laste ned bøkene så mange ganger en ønsker.

Det finnes kanskje en enkel løsning på dette, men det virker i utgangspunktet litt vrient ut for meg. Det kan være en situasjon der bibliotekene enten mister dette markedet, og overlater det til billige strømmetjenester, eller får de konkurransefordelene NRK har. Bibliotekene har kommersielle konkurrenter som gir abonnentene fri tilgang til strømmetjenesten sin for en lavere månedspris enn det ei bok koster i en butikk. Da kan vi fort få en situasjon som den Spotify er involvert i. Artisten Emimen har saksøkt den svenske strømmetjenesten, bl.a. fordi de bare overfører tilfeldige summer som ikke er i nærheten av å dekke de antall avspillinger de beviselig har.

«Folkebibliotekloven» fikk forøvrig en oppdatert formålsparagraf i 2014:

Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt. Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet.

De ser det altså som sin oppgave å samle mest mulig innhold, uavhengig av format, og det inkluderer sannsynligvis lydfiler. Det er en fordel for forfattere at bøkene deres blir lest, men når jeg tenker over hvordan NRK fungerer, er jeg skeptisk. Lov om folkebibliotek minner mye om den såkalte NRK-plakaten. Begge skal være gratis tilgjengelige for alle, og selv om de ikke trenger å leve med det kravet konkurrentene deres har til overskudd, er NRK og folkebibliotekene på mange måter kommersielle aktører.

Jeg har nok litt ambivalente følelser til dette. Jeg setter på den ene sida pris på at myndighetene sørger for at alle, samme hvilken inntekt de har, får gleden av både fag og skjønnlitteratur, samt aviser og tidsskrifter. Noe annet hadde vært utenkelig, for det hadde betydd at en stor del av befolkningen ble stående utenfor. De ville ikke fått tilgang til informasjon eller god litteratur. Jeg har likevel ikke inntrykk av at det er så stort mangfold.

Jeg vet ikke om det er tid for bekymring, men det kan få store konsekvenser hvis offentlige myndigheter ikke ser verdien i å støtte forfattere. De fleste forfatterne skriver mer for anerkjennelse enn penger, for de tjener ikke noe særlig på bøkene. Jeg tror likevel det vil være negativt hvis gratismarkedet reduserer muligheten for inntekt, men lesere bør tenke over konsekvensene ved å redusere inntektene til forfatterne. Det er krevende å skape de historiene andre liker å lese, og hvis vi tar det for gitt at kreativitet ikke skal belønnes, vil den forsvinne. Det vil rett og slett ikke lønne seg.

Jeg satser på flere skumputer

rosa, blå og gul marshmallows. Det er vel og bra med gluenfree og fettfri godteri, men sukker og farge er ikke direkte helsekost. Det er ikke lett, men jeg prøver å vente på et alternativ.
Det er vel og bra med gluenfree og fettfri godteri, men sukker og farge er ikke direkte helsekost. Det er ikke lett, men jeg prøver å vente på et alternativ.

Forfattere er tålmodige skapninger. Det tar vanligvis ett år fra det siste utkastet av manuskriptet er godtatt av forlaget til bøkene er på plass i butikkene, men det er mange som oppplever at det kan gå en del tid før den første boka kommer så langt at en kan se fram til neste år.

Det skal f.eks. ha tatt J. K. Rowling sju år å få gitt ut den første boka i Harry Potter-serien. Hun brukte fire år på å bygge denne verdenen, og deretter tre år på redigere den første boka til hun ble fonøyd. Jeg vet ikke hvor lang tid Rick Riordan brukte på å få Percy Jackson gitt ut, men jeg har forstått det sånn at den ikke ble godtatt umiddelbart, selv om dette ikke var debuten hans.

Det er vanlig, så jeg forventer ikke mirakler i Norge. Jeg er ferdig med det første utkastet, det jeg skal vise til forlagene, samtidig som jeg jobber med plan b. Jeg jobber med å oversette teksten til engelsk, og det er der jeg har mest tro på at manuskriptet blir lagt merke til. Det er en grunn til at vi som liker science fiction og fantasy har vent oss til å lese engelsk. De største internasjonale suksessene blir oversatt til norsk, og det finnes noe norsk fantasy og science fiction, men det meste foregår i den engelskspråklige verden. Det har blitt noen flere norske titler siden jeg skrev særoppgave på videregående skole i 1987, så det er tross alt noe framgang. Jeg skrev om norsk science fiction, og det var ikke så mange andre enn Jon Bing og Tor Åge Bringsværd som så verdien i denne fantastiske sjangeren.

Det er derfor jeg tenker at det kan være lurt å holde andre muligheter åpne. Dette er på en måte marshmallow-testen min. Det var et eksperiment eller en studie ved Stanford på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Testpersonene var barn i alderen 3-5 år, og de kunne velge mellom å få én marshmallow nå, eller to hvis de ventet litt. Den som ledet eksperinentet forlot rommet i 15 minutter, og observerte deretter hva barna gjorde. De som ventet hadde ulike strategier for å klare det, og da forskerne fant disse testpersonene igjen i 1990, konkluderte de med at de som hadde ventet på en større belønning, hadde gjort det bedre i skolen.

Det skal sies at det var en ny studie for et par-tre år siden som kanskje slo sprekker i den første. Jeg er ikke sikker på om den motbeviste den første, eller om den viste at samfunnet har forandret seg. Det er ikke like akseptert som det var tidligere å vente. Jeg hadde en barn/ungdom uten valg. Vi hadde bare NRK, og den ene kanalen de hadde da viste filmer på mandag og lørdag, krim på fredag, og fjernsynsteater på tirsdag. Det ble en gradvis oppmykning på 90-tallet, men utgangspunktet var at sendingen ble avsluttet relativt tidlig, og selv NRK radio ble stille klokka 23. Det ble forventet at respektable samfunnsborgere gikk til sengs da, og hvis de ville ha flere episoder av favorittserien sin, måtte de finne seg i å vente ei uke. Noe annet hadde tross alt vært ytterst dekadent. Vi skal i 2019 helst se en hel sesong, og vel så det, per dag.

Det er absolutt ikke aktuelt å vente, så kanskje den nye testen viste at vi ikke lenger var villige til å vente, mer enn den motbeviste den gamle? Det er ingen tvil om at samfunnet har forandret seg. Jeg husker jeg fikk irriterte kommentarer på en annen blogg jeg skrev for noen år siden. Grunnen var at det hadde gått en hel time uten at jeg hadde anerkjent kommentaren. Vedkommende fikk svar da jeg kom hjem fra jobb samme dag, men vi har vent oss til at alt skal være mer eller mindre automatisk. Jeg var en ivrig brevskriver i tenårene, og hadde brevvenner i alle verdensdeler (bortsett fra Antarktis), men det var en del av gleden å vente på noe jeg visste var på vei.

Teknologi har forandret mye til det bedre, men det er ikke sikkert at alle forandringene er utelukkende positive. Når det gjelder bokprosjektet mitt, skulle jeg helst hatt umiddelbar suksess. Jeg skulle gjerne lagt den ut på nettet, og fått umiddelbare tilbakemeldinger. Det finnes noen suksesshistorier, men den veien er vanskeligere enn mange tenker over. Når det gjelder den tradisjonelle veien, er det absolutt en fordel for meg med et norsk forlag, men målet er en utgivelse. Jeg er mindre opptatt av hvordan det skjer.

Jeg tror jeg tjener på at jeg må kjempe, og vente. Jeg har skapt noen fantastiske figurer, og jeg kjemper for at verden skal bli kjent med dem. Jeg tror de blir introdusert for hverandre, men tiden vil vise hvilket språk jeg debuterer på. Jeg er ikke avhengig av umiddelbar suksess, og det er nok ikke en ulempe å vente på den heller. Det er mye som blir bedre med litt modenhet.

Bli den du ikke er

A Wrinkle in Time fra 1962 tar opp temaer som sterke familiebånd, mot og selvstendighet, men den har også vært ulovlig p.g.a. referanser til religion.
A Wrinkle in Time fra 1962 tar opp temaer som sterke familiebånd, mot og selvstendighet, men den har også vært ulovlig p.g.a. referanser til religion.

Det eneste rette er å gjøre det som er feil. Det er satt på spissen, men jeg tror det er noe sannhet i utsagnet. Det er mange som har bestemte meninger om hva som er rett, men det betyr ikke at det er det eneste rette, eller at det bare er én vei til suksess.

Jeg har lyttet til en del podcaster der forfattere inrervjuer andre forfattere, og de kommer med en del råd til andre håpefulle. Jeg mener ikke å kritisere disse, men det blir for enkelt å si at du må gjøre det på den og den måten for å oppnå suksess. Et av de vanligste rådene er å lese mest mulig i den sjangeren du skriver i. Det er ikke et dårlig råd, for du kan lære mye gjennom å lese. Du får en følelse for hva historien bør inneholde, og hva forlaget er på jakt etter, men det kan også gjøre historien kjedelig.

Det kan bli mange like historier hvis en skal følge trendene. Jeg skal ikke påstå at forfattere kopierer hverandre, for det er åpenbart nye historier, men jeg har lest en del science fiction og fantasy som minnet litt for mye om Lord of the Flies. Lesere er gjerne opptatt av moter, og det var en periode der mye dreide seg om vampyrer og zombier, og en annen der det kom mange romaner om dystopiske, undertrykkende regimer. Det har også vært en rekke romaner basert på gresk, romersk og norrøn mytologi.

Jeg liker J. K. Rowling, Rick Riordan og Kelley Armstrong/Melissa Marr, men det har vært et poeng for meg å unngå disse bøkene mens jeg skriver. Jeg vil nemlig skille meg ut, og det gjør jeg. Fantasy-forfattere låner av de samme mytologiske kildene (mye fra keltisk og norrøn mytologi), og de har gjerne den samme formelen (usannsynligvis helt blir utvalgt, ofte gjennom en profeti, møter motgang, men vinner til slutt), men historien er ny. Det er altså ikke snakk om å stjele fra hverandre, men det er samtidig vanskelig å være hundre prosent original. Det er det samme med krim. Alle vet at noen blir drept og at detektiven løser saken til slutt, men det er spennende likevel. De forteller altså den samme historien, og målet er å fenge leseren til tross for at mye er kjent på forhånd.

Det kan være spennende å bryte reglene noen ganger, f.eks. gjennom å blande sjangere. Jeg er ikke glad i romantikk, men det finnes noen unntak. Jeg synes Cynthia Voigts On Fortune’s Wheel var særdeles vellykket. Den passer for alle over 12 år, og kan klassifiseres som fantasy, historisk roman, YA-litteratur, eventyr og kjærlighetsroman. Den er på en måte typisk fantasy, samtidig som den ikke er det.

Det er også en tendens til å holde seg langt unna kontroverser, selv om jeg mener at noen av disse sakene ikke er så kontroversielle som mange hevder. Det blir vurdert som kulturell appropriasjon hvis en bruker noe fra en annen kultur, f.eks. dekorasjon i panna (opprinnelig brukt av gifte hindu-kvinner) eller navn og gjenstander knyttet til urebfolkninger. En må spesielt holde seg unna andre religioner og folkegrupper.

Dette er et felt der jeg tror det kan være nødvendig å utfordre konvensjonene. Folk har en tendens til å følge andre, og når noen først har sagt ordet appropriasjon, sprer forargelsen seg fort i sosiale medier. Hvis de derimot stopper og tenker, er det ikke sikkert at de ser det på samme måte. Hvis en skriver en historie om en europeer som lever blant urbefolkningen i Amerika eller Afrika, og en har et fokus på at det tradisjonelle livet deres er positivt, er det fremdeles et overgrep mot den kulturen?

Den kjente forfatteren Anthony Horowitz ble faktisk advart mot å skape en svart karakter til suksessen Alex Rider, fordi han var en hvit forfatter. Det er et kjent råd at vi skal skrive det vi vet, det livet vi har. Da må jeg i så fall holde meg til menn født i Haugesund på slutten av 1960-tallet. Jeg kan ikke en gang skrive om ateister, nevrotypiske eller f.eks. politimenn siden jeg ikke tilhører de gruppene.

Jeg mener det blir feil å tenke på den måten. Det må være mulig for utenforstående å beskrive en karakter fra andre grupper, spesielt hvis en vil vise at den har mye positivt ved seg. Jeg vil hevde at det er forfatteres oppgave å bli det de ikke er J. K. Rowling måtte bli en elleve år gammel gutt da hun skrev Harry Potter. En annen skotte, Alexander McCall Smith, skrev overbevisende om den kvinnelige detektiven Mma Precious Ramotswe fra Botswana. Rick Riordan har ganske stort mangfold i bøkene sine uten at noen har kritisert han for det. Han er en hvit amerikaner, men har figurer som Sadie Kane og Carter Kane (egyptisk), Samirah al-Abbad (amerikansk muslim), og Alex Fierro (kjønnsfluid). Fokuset bør altså være på at en behandler de ulike kulturene med respekt, ikke på å drive en kampanje som skremmer forfattere som kan komme med positive bidrag.

Denne ekstreme «skriv det du vet-holdningen» kan i verste fall skremme vekk de bedre stemmene. Det er dessuten noe urovekkende med et samfunn som ikke vil ha debatt. Når det gjelder kontroversielle ungdomsbøker er det gjerne de viktige som også er de kontroversielle. Temaet er bortimot ikke-eksisterende her, men det er mange bøker som blir stemplet som forbudte i USA (i enkelte skoledistrikter og bibliotek). Jeg tror mange velger å misforstå innholdet i boka, for det virker meningsløst å forby bøker som To Kill a Mockingbird, Hunger Games, A Wrinkle in Time, og Adventures of Huckleberry Finn. Disse har likevel opplevd det i USA.

Det alene er god nok grunn å motsette seg de som vil hindre forfattere i å se de andre, de som er noe annet enn de er selv. Det hadde dessuten blitt en kjedelig verden hvis vi bare holdt oss til det vi er. Vi kunne aldri blitt noe annet, aldri lest noe annet, og aldri skrevet noe annet.

Den skamløse leseren

Mildred Taylor gir oss innsikt i hvordan det var å vokse opp i Sørstatene på 1930-tallet.
Mildred Taylor gir oss innsikt i hvordan det var å vokse opp i Sørstatene på 1930-tallet.

Jeg har bare fulgt sporadisk med på nyheter de siste årene. Jeg ble så lei av innskrenkende journalistikk, men jeg har noen nyttige nettsteder jeg besøker hvis trangen til informasjon skulle melde seg. Jeg får derfor ikke med meg alle detaljene fra det mange formodentlig mener er høyst nødvendig arbeid fra den fjerde statsmakt. Jeg får med meg enkelte overskrifter og har registrert at det denne sommeren har vært viktig å få oss til å føle skam, nærmere bestemt flyskam, bilskam og vaskeskam. En av de tingene jeg faktisk leste i løpet av sommeren var en engelsk artikkel om forskjellen på skam og skyld.

Skyld(følelse) handler om at vi tar ansvar for noe fordi vi føler oss skyldige i. Det er ofte et resultat av noe vi har gjort, men kan også være innbilt. Det kan være positivt hvis det motiverer oss til å gjøre det godt igjen, med mindre vi har en overdreven innbilt skyldfølelse. Skam er en ubehagelig følelse av at vi har blitt avslørt oss som mislykket, udugelig eller umoralsk. Denne følelsen kan være ødeleggende fordi den kan angripe oss selv eller et tilfeldig offer.

Jeg er skeptisk til å bruke skam mot forbrukerne. Vi skal føle skam for det som i realiteten er industriens og makthavernes ansvar. Skal jeg f.eks. føle skam for at mange er motstandere av vindkraft og solceller på hvert hustak? Skam er dessverre relevant innen litteratur også. Jeg vokste opp med fantasy, science fiction og YA (ungdomslitteratur), og liker fremdeles å lese disse sjangrene. Jeg har passert 50 år, og det er sikkert noen som mener at jeg burde ha vokst fra forfattere som J. K. Rowling, Rick Riordan og Armstrong/Marr, men det har jeg altså ikke. Jeg vokste opp med fantastisk litteratur, og ser ingen grunn til å slutte så lenge bøkene er modne nok.

Jeg tror Løven, Heksa og klesskapet var den første romanen jeg fikk, tett fulgt av fem Hardy-guttene bøker. Jeg hadde store vansker med å både lese og skrive, og holdt meg derfor til barnslige bøker betydelig lenger enn andre, men da jeg tok noen skritt mot modnere litteratur ble de neste bøkene Sherlock Holmes, Snorres kongesagaer og The Best Science Fiction Stories. Den siste var en samling redigert av Michael Stapleton og inneholdt noveller av storheter som John Wyndham, Isaac Asimov, Ray Bradbury, A. E. van Voigt og Larry Niven. Jeg begyndte seinere å lese bladene Analog Science Fiction and Facts og Asimov’s Science Fiction. Sjangeren inkluderer store forfattere som Ursula Le Guin, Sheri Tepper, Philip Dick, Robert Heinlein, Octavia Butler og C. J. Cherryh, men det er ingen tvil om at mange ikke ser på dette som litteratur.

Hva har dette med skam å gjøre? Tenk deg at vi gir unge lesere skamfølelse hvis de leser Harry Potter. Det kan for jenter sin del være fordi Hermione Granger ikke er hovedpersonen og det kan for gutter være fordi bøkene ble skrevet av ei kvinne. Noen mener at du må være kvinne for å skape en kvinnelig hovedperson, homofil for å kunne skrive overbevisende om en homofil karakter, mens bare godtatte medlemmer av First Nation kan skrive om f.eks. folkeslaget Cree i Kanada. Det er mye innen fantasy og science fiction som har rykte på seg for å være useriøst, men samme hvor velmenende kritikerne måtte være, blir det for enkelt å stemple en hel sjanger. Mange av bøkene innen YA (som ofte er scifi eller fantasy) har sterke karakterer for både gutter og jenter, og de kan ofte hjelpe unge lesere til å forstå verden.

Mildred Taylors bøker kan f.eks. fortelle oss hvordan det var å vokse opp som afrikansk-amerikansk i Mississippi på 1930-tallet. Barneboka A Wrinke in Time har utrolig nok vært på lister over forbudte bøker i USA, men den inneholder også en viktig påminnelse. Hovedpersonen, Meg Murry, er en misfit som alle ser ned på, men hun viser et mot som gjør henne til helten i denne fantastiske science fiction-historien. Boka forteller oss også at det er helt i orden å være annerledes, men jeg vil legge til at det er i orden så lenge du er deg selv.

Jeg blir altså fremdeles fascinert over bøkene jeg skulle ha lagt fra meg for godt over 30 år siden. Jeg liker derfor bøker som Huckleberry Finn, Anne of Green Gables, Roll of Thunder Hear My Cry, Bridge to Teribithia, Jacob I have Loved, Strawberry Girl, Queenie Peavy og The River Between Us. Jeg kan også nevne forfattere som Diana Wynne Jones, Zilpha Keatley Snyder, Cynthia Voigt, Jaqueline Woodson og Rita Williams Garcia.

Jeg kunne ha fortsatt å ramse opp forfattere jeg mener vi ikke burde skamme oss over å like. Jeg er glad for at ingen ga meg den vonde følelsen av skam da jeg leste Hardy-guttene og Narnia-bøkene etter at jevnaldrende hadde lagt dem fra seg for godt. Det var nok det jeg trengte da, men det er sikkert noen som mener at smaken min fremdeles er litt barnslig.

Jeg har altså ingen skam. Det jeg har er mye moro. Jeg liker variasjon, og leser noe voksent for tiden, New York 2140 av Kim Stanley Robinson.

Musikken som skapte en helt

Jeg lytter sjelden til musikk mens jeg skriver. Jeg trenger fullstendig stillhet, men det hender jeg bruker musikk som inspirasjon. Det er noen forfattere som skriver 1500-2000 ord per dag, men jeg er ikke blant dem. Jeg bruker ganske lang tid på å utvikle ideer, men musikk spiller gjerne en rolle når jeg trenger en pause fra det jeg jobber med.

Jeg har hatt en periode med mindre fremdrift, som ikke er det samme som skrivesperre. Jeg vet ikke om det finnes, men jeg sliter i perioder med å finne løsninger. Det er som å legge et puslespill. Jeg har ikke alltid de bitene jeg trenger, men de dukker opp før eller seinere. Jeg har erfaring med at hvis jeg hopper til et annet prosjekt eller et annet kapittel i den samme historien, kommer løsningen etter hvert. Det er som at en del av hjernen arbeider videre med den, selv om jeg gjør noe annet-

Jeg har skapt en ny figur, en gutt som var i tenårene da 2. verdenskrig startet. Jeg har lyttet til en del musikk som han kunne ha lyttet til hvis ikke nazistene hadde samlet inn alle radioene. Jeg ser kanskje dette med moderne øyne, men jeg håper han hadde blitt mer begeistret for Bessie Smith, Rosetta Tharpe, Ella Fitzgerald, Louis Armstrong, Cole Porter, Scott Joplin og Gerschwin enn Vera Lynn, Glenn Miller og Bing Crosby. Det hadde nok ikke blitt så populært blant landsforræderne, for de hadde tross et begrep de kalte degenerert kunst.

Det var en del av prosjektet deres å hindre at spesielt ungdommen ble ført på ville veier. Jeg kan tenke meg at blues og jazz som viste afrikansk-amerikanske musikere som høyst kompetente var alt annet enn stuerent. Jeg tenker meg også at denne tenåringen lyttet til Chuck Berry, Fats Domino, Little Richard, Nina Simone, Miles Davis og mange flere etter krigen.

Jeg vet-setninger er kjedelige

Write what you know. Mark Twain

Sitatet av Mark Twain er kanskje det vanligste rådet til håpefulle forfattere, men hva betyr det egentlig? Mange av oss har ikke så mange spennende erfaringer. Det hadde åpenbart ikke Elizabeth Gilbert heller før hun skrev den enorme suksessen Eat, Pray, Love. Boka er forfatterens memoarer fra en reise til Italia og India der hun fant seg selv etter en skillsmisse, men ideen kom før erfaringene. Hun fikk et forskudd på $ 200 000 fra forleggeren sin for å skaffe seg de nødvendige erfaringene.

Jeg skal ikke harselere med forfatteren, men jeg tror løsningen for de fleste er å fokusere på de menneskene de har i livet sitt, snarere enn å være på en konstant reise for å finne lykken et annet sted. Det minner meg på en replikk fra The Wizard of Oz av Lyman Frank Baum:

If I ever go looking for my heart’s desire again, I won’t look any further than my own back yard. Because if it isn’t there, I never really lost it to begin with.

Jeg har ikke reist mye og kan faktisk telle turene mine på ei hånd. Jeg dro på interrail en gang midt på 1980-tallet, jeg hadde en kort tur til Zürich i 1994, og den siste turen gikk til USA i 2001. Jeg kan altså ikke skrive om at veien til lykke går gjennom å spise pasta i Italia eller å ha religiøse opplevelser i India. Jeg kan imidlertid en god del om følelser.

Jeg utvikler for tiden en karakter jeg ikke kjenner, en som bodde i et liknende soverom på 1940-tallet. Bildet er fra Dokken museet i Haugesund.
Jeg utvikler for tiden en karakter jeg ikke kjenner, en som bodde i et liknende soverom på 1940-tallet. Bildet er fra Dokken museet i Haugesund.

Det er det litteratur ofte handler om. J. K. Rowling visste sannsynligvis ikke så mye om trollmenn og hekser da hun begynte å skrive Harry Potter. Hun hadde kanskje en interesse, men hun måtte ganske sikkert gjøre en del research. Hun startet nok med det hun visste, familie, venner, følelser, tro, og sågar kjæledyr. De fleste kjenner dessuten verden godt nok til å vite en del om  betydningen av å gjøre opprør og å konfrontere det vi frykter mest, samt lojalitet, maktkamp, mot og døden. Det er mange bøker som har dette som hovedtemaer, selv om forfatterne ikke skriver om sine egne liv. Jeg kan f.eks. ikke tenke meg at en som ikke har følt de mørkeste tankene kan beskrive dementorer så bra som Rowling gjorde. Hun skrev altså det hun visste på forhånd, samtidig som hun gikk lenger.

Det er grenser for hvor interessant livet ditt er. Jeg kan ikke forestille meg at noen er interessert i kjærlighetslivet ditt eller hva du har sett på TV. Det er en del som ikke vet stort mer om seg selv, men det blir mer interessant når vi lager en montasje der vi kombinerer det vi vet fordi vi har erfart det selv, det vi leste fordi vi ønsket å vite, mennesker vi møtte på veien, det livet vi ønsker vi kunne ha levd, og det livet vi fantaserer at en fiktiv skikkelse har.

Jeg jobber med å utvikle karakterer for et pågående prosjekt, samt noen jeg tenker å bruke i seinere prosjekt. Det inkluderer grupper jeg ikke er godt kjent med, f.eks. en familie fra dagens Vest-Afrika og ei irsk jente fra middelalderen. Jeg treffer kanskje ikke blinken med alt, men målet er å skape en interesse som kan motivere andre til å gjøre sin egen research. Jeg vil også gi leseren en ny opplevelse, en som ikke gir inntrykk av at jeg skriver om et liv jeg har levd selv. Det livet jeg beskriver skal være unikt. Det er altså noen jeg ikke kjenner, samtidig som jeg finner dette livet i et landskap jeg kjenner,  fantasien min.

Det kanskje beste rådet er å skrive det du ikke vet, ennå. Det er ingenting som er bedre enn å innrømme at du ikke vet, så lenge du fremdeles har en motivasjon til å lære. En kunne kanskje ha omskrevet rådet til:

Skriv det du ønsker å vite eller Skriv om fremmede mennesker .

Noe annet hadde vært kjedelig.