Om å finne stammen sin

bokhylla mi. Jeg er ikke medlem mange grupper siden jeg er inkompatibel med mange mennesker. Jeg søker ofte mot bøker og bokmennesker på Twitter.
Jeg er ikke medlem mange grupper siden jeg er inkompatibel med mange mennesker. Jeg søker ofte mot bøker og bokmennesker på Twitter.

Jeg bruker ofte bloggen til å organisere tankene mine. Jeg har ikke alltid en spesiell hensikt med å skrive ned disse tankene, men jeg bruker noen ganger resultatet i en historie. Det forrige innlegget mitt, Dysfunksjon, fremmedgjøring og Donald var et eksempel på flyktige tanker. Jeg er ikke sikker på hvor klargjørende innlegget ble, men jeg tror dette blir et tillegg.

Det nevnte innlegget minner om gruppetenkning, en situasjon der ei gruppe tar dårlige valg fordi det er viktigere med konformitet enn å analysere de ulike alternativene. Challenger-ulykken var kanskje et tragisk eksempel på det. En av de som jobbet med å gjøre romferga klar, advarte mot at en o-ring som skulle hindre lekkasje av drivstoff, ble mindre elastisk i kaldt vær. Det var kaldt natta før oppskytingen og han var redd for at ferga ville eksplodere som en følge av drivstofflekkasje. Les mer på National Public Radio.

Dette er både samfunets problem og styrke. Vi kan oppnå store ting sammen, men vi har også en tendens å lage stammer, og i det vi knytter oss til en, er det en fare for at denne blir viktigere enn den opprinnelige agendaen. Jeg har også en blogg der jeg skriver om utviklingsforstyrrelser, men hovedsakelig autisme (ASD) og nonverbale lærevansker (NLD). Jeg fikk nylig en kommentar fra en lesbisk NLDer som mente at jeg viste manglende forståelse for pride-historien, og hun mente dessuten at LGBT og autisme var den samme identiteten, ikke to atskilte.

Det er ikke temaet for dette innlegget, men jeg mener det illustrerer tendensen til gruppetenkning. Jeg står på utsiden og ser inn, noe som riktignok ikke gir den beste sikten, men jeg kjenner til nok anekdoter til å se at det er grupper innen LGBT-miljøet. Det startet med mennesker som kort og godt identifiserte seg som homoseksuelle, og dette utviklet seg til LGBT (LHBT på norsk). Dette ble etter hvert til LGBTQ, LGBTIQ, LGBT+ og det siste akronymet jeg har sett er LGBTQIAGNC. De tre siste bokstavene står for gender-non-comforming, som rett og slett betyr at en ikke følger de vanlige konvensjonene for hva kjønn er. Det kan f.eks. være en heteroseksuell mann som liker å kle seg i kvinneklær. Jeg lurer på hvor sterke allierte de ulike stammene innen LGBTQIAGNC er når det dreier seg om politikk. Hvor langt strekker støtten for andre grupper seg?

Det er kanskje ikke like ekstremt med grupper innen utviklingsforstyrrelser, men det er en tendens til å stenge mennesker ute der også. Jeg har f.eks. sett tråder på Facebook og andre nettfora der noen mener at asbergere ikke har noe der å gjøre, fordi de mener at høyfungerende autister har så mye enklere liv. Det er ikke det at jeg synes vi trenger å rettferdiggjøre gruppetilhørigheten vår, men det er en stor mengde forskning som viser at livet ikke er noe lettere for de som har såkalt høytfungerende autisme. Du møter ikke den samme ekskluderende tonen direkte hos de som skal representere oss, men det er likevel en stamme-tenkning. Diagnoser som ASD, NLD, ADHD, Tourette syndrom og Bipolar lidelse har forskjellige foreninger, og det er ikke noe samarbeid, selv om dette er tilstander med betydelige overlappinger.

Det er et utvalg for tiden som skal vurdere tjenestetilbudet til mennesker med autisme og beslektede diagnoser. Da de inviterte til innspill ble det snakket nesten utelukkende om ADHD og Asberger, mens den nære slektningen NLD var helt fraværende. Det er ikke alle innen autismespekteret som blir representert heller, og de kan kanskje få sin egen versjon av GNC etter hvert.

Det er naturlig for mennesker å ønske en stammetilhørighet. Vi organiserer stammer i kirka, på skolen, på arbeidsplassen, i frivillie organisasjoner og foreninger. Mennesker har en tendens til å trekke mot sine egne når de reiser på ferie også. De vil gjerne oppleve en annen kultur, men likevel ha sin egen nær. De reiser derfor ikke til Mallorca eller Algarve bare for å oppleve noe ekte spansk eller portugisisk, for de treffer stort sett på andre nord-europeere under oppholdet. Det virker som at at vi er programmert til å søke mot likesinnede mennesker, og det inkluderer nære relasjoner.

Husker du Paula Abdul-sangen Opposites attract? Det er en poulær tanke at vi tiltrekkes av motsetninger, men det er ikke sikkert at det stemmer. Tenk deg at du møtte partneren din på bussen, toget, flyet, kjøpesenteret eller et annet sted der en tilfeldigvis begynner å prate med et fremmed menneske. Det hender sikkert at en utvikler et vennskap til en som er alt en ikke er selv, men det krever mye å opprettholde et forhold til motpolen sin.

Det er noe liknende i politikk. Det er kommuner og fylker som stort sett stemmer på det samme partiet. Røde kommuner holder seg stort sett røde og grønne holder seg grønne. Tendensen er mer ekstrem i USA, der det er en lang tradisjon for å flytte til andre stater i denne store unionen. Det er likevel ikke ofte at demokratiske byer og stater (blå) blir republikanske (røde). Det tyder på at en bosetter seg der ens likesinnede allerede bor.

Vi søker etter stammen vår mesteparten av tida, og det kan gjøre forandring vanskelig. Det virket brutalt, men jeg hørte om en predikant som ba høyt i ei kirke en gang. Han ba til Gud om at han måtte hente hjem de som motsatte seg forandring, sånn at de som ble igjen kunne utrette noe godt. Det kan være fristende noen ganger. Dette er noen av de tingene jeg gjerne har i bakhodet når jeg skriver. Forandring er et viktig tema.

Reklamer

Dysfunksjon, fremmedgjøring og Donald

Vardafjell. Utsikten bunkersen kan være fin på avstand, men en ser ikke detaljene.
Utsikten bunkersen kan være fin på avstand, men en ser ikke detaljene.

Jeg skriver om et ganske bredt spekter på denne bloggen, og det inkluderer emner som ikke har direkte med litteratur eller skriveprosessen å gjøre. Psykologi er et av de emnene jeg liker, både fordi skjønnlitteratur er et en god arena for å utforske mennesket, og fordi det gjør fiktive skikkelser mer troverdige.

Jeg er ofte både fascinert og irritert over menneskelig atferd, for den er samtidig forståelig og uforståelig. Jeg tenker i dette tilfellet på hatet mot Donald Trump. Jeg vil trekke linjer tilbake til computerspill, ikke fordi det er en direkte sammenheng, men fordi jeg tror det er en av flere ting som trekker oss i samme retning. Forskningen er litt uenig om konsekvensene av funnene, men American Psychological Association publiserte en pressemelding for fire år siden der de argumenterte for en viss sammenheng. Dette er min egen oversettelse fra dokumentet.

Det er en sammenheng mellom voldelige spill og en økt aggressiv atferd, kognitiv aggresjon (planlagt), aggressive sinnsbevegelser, redusert konstruktiv atferd, empati og sensitivitet til aggresjon.

Les mer på apa.org. Det betyr ikke at videospill automatisk gjør oss voldelige, men det kan forandre hvordan vi tenker om vold, og det kan redusere sjansen for at vi griper inn når vi ser vold i det virkelige liv. Jeg må innrømme at jeg er skeptisk til den enorme utviklingen jeg har vært vitne til siden jeg ble fascinert av den enkle grafikken til Nintendo på begynnelsen av 1980-tallet. Teknologien er på den ene tiden fascinerende, men jeg har også sett ganske små barn leve seg inn i spill med 18 års aldersgrense, og jeg har sett voksne med et ganske avslappet forhold til hva barna ser av filmer som advarer mot sterke volds og sexscener.

Jeg gikk på lærerhøgskolen på slutten av 1990-tallet og husker godt den siste praksisperioden jeg hadde. Det hadde vært et urolig tiår i internasjonal politikk, og 1999 var ikke noe unntak. USA og Storbritannia bombet bl.a. mål i Irak, og flere av elevene i en 8. klasse var bekymret for verdenskrig. De hadde fått med seg noen av overskriftene, men ikke nok av innholdet. Informasjonen er lett tilgjengelig i dag og mange leser/ser nyhetssaker de ikke forstår. Det betyr at de må snakke med voksne om dem, noe som ikke alltid er oppklarende. Barna ser en aggressiv atferd, dog ikke nødvendigvis voldelig atferd, i mange voksne. Hva skal de tro hvis ingen gir dem objektive svar?

Politikk er generelt et sirkus for meg, og jeg forstår ikke sirkus. Det er ikke stort bedre i Norge, selv om mange her liker å tro at sirkuset er begrenset til USA. Jeg har blitt ganske forbløffet de siste tre årene over hva Donald Trump har fått verden til å gjøre. Det er ikke det at han har gått aktivt inn for å påvirke dette sirkuset, for mennesker har stort sett meldt seg frivillig. Han har riktignok en personlighet som naturlig provoserer mange, men jeg reagerte på at denne aggressive tonen mot en valgt president startet før han fikk sjansen til å flytte inn i Det hvite huset. Det er kaskje ikke hans fortjeneste, men det er vanlig at den sittende presidenten får æren når økonomien går bedre. Trump er kanskje unntaket.

Det vi ser i dag, både i Norge og USA, er nesten som en stygg skillsmisse der foreldrene bruker absolutt alle midler de har tilgjengelige. Det har til sammenliknig vært skillsmisser der en av partene sendte en falsk bekymringemelding til barnevernet og/eller en falsk voldtektsanklage til Politiet. Det skjedde ikke fordi det var grunnlag for mistanke, men fordi den ene forelderen ville hindre at motparten fikk snakke med barna.

Jeg synes det er tendenser til noe liknende i Storbritannia. Jeg følger ikke nyhetene hver dag, men hvis jeg ser på TV-nyheter er det som regel BBC eller Sky News. Det er stort sett ett budskap de har, Brexit er en total katastrofe. Det virker å være et fokus på å skremme velgerne. Jeg aner ikke hvorfor dette blir gjort eller hvorfor media kjører dette løpet, men det er som at vi har med veldig dysfunksjonelle familier å gjøre. Vi stoler ikke lenger på at sannheten er nok, og vi skal tvinge andre til å mene det samme vi gjør selv.

Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å være objektiv, og å la være å snakke om eksen til barna når vi ikke klarer å være objektiv. Når det gjelder Donald Trump, hvorfor må media kommentere håret hans, hvordan han går, hvordan kona hans dekorerer Det hvite huset til Jul, om sønnen har autisme, om dattera hans holder hånda over hjertet når nasjonalsangen spilles, eller latterliggjøre etableringen av Space Force?

Jeg håper historikerne vil være mindre emosjonelle enn folk flest når de skal vurdere den jobben Trump har gjort. Det er ikke mange presidenter som har et positivt ettermæle, og de tre siste før Trump ligger kanskje ikke noe særlig høyere på lista enn Richard Nixon og Gerald Ford. Det mange vil huske Trump for er sannsynligvis hans halvveis diskriminerende kommentarer og de mange tåpelige nyhetsdekningene. Space Force er forøvrig en interessant sak, for det var en videreføring av amerikansk politikk og NATOs planer. Det er faktisk litt urovekkende at få er villige til å se videre enn de mange tåpelige tingene de kritiserer presidenten for.

Det er mange som opplever fremmedgjøring, en avstand til medmennesker og til samfunnet. Det virker nesten som at Trump er svaret på alt som er feil i dag, inkludert fremmedgjøring. Det interessante spørsmålet er om vi har noe ansvar, om det er noe vi kan gjøre. Jeg mener svaret er ja. Det er noe predatorisk over en holdning der vi blir oppfordret til å hate noen vi ikke kjenner, og det er ganske creepy at mange ikke ser at de blir manipulert.

Virkelighetens Sims

 

Det er viktig med troverdighet, er det ikke? Vi ønsker som forfattere å skape verdener og karakterer som leserne tror på. Vi trodde som lesere på at Katniss Everdeen (Hunger Games), Beatrice «Tris» Prior (Divergent) og Lauren Oya Olamina (Parable of the Sower) levde i en skremmende, dystopisk verden. Det er viktig å gjøre den fiktive verdenen troverdig fordi dystopi er en del av den virkelige verdenen.

Vi skaper likevel en verden som ikke finnes, men hva om den virkelige verden utviklet seg til noe uvirkelig? Media er pålagt å opplyse om produktplassering, men denne informasjonen er langt mer skjult, om den i det hele tatt finnes, i bøker, TV-serier og filmer. Jeg ser på TV-serien Sleepy Hollow i sommer, og de to hovedpersonene bruker en energidrikk i en av de første episodene for å holde seg våkne. Tror du det var tilfeldig hvilket merke de hadde godt synlig i denne scenen? Neppe! Det var nok reklame produsenten hadde betalt for.

Verden er i ferd med å forandre seg. Jeg skrev flere innlegg for noen år siden om utviklingen av AI og roboter. Det er lenge til vi har den verden Isaac Asimov beskrev i f.eks. The Caves of Steel, Robots of Dawn, The Naked Sun og I, Robot, men det er ingen tvil om at framtida kommer stadig nærmere. Det har vært flere rapporter de siste årene som mener at en stor del av de jobbene mennesker utfører i dag kan bli overtatt av eksisterende teknologi, og denne utviklingen vil sannsynligvis skyte fart. Det vi tenker på som roboter, maskiner som likner på mennesker, ligger litt lenger inn i framtida, men det er ikke utenkelig at verden ser ganske annerledes ut mot slutten av dette århundret.

Det vil skje raskere med såkalte computer generated imagery (CGI). Lil Miquela er kanskje den mest kjente kunstige modellen og influenseren, og Time magazine hadde henne sågar på ei liste over de 25 største influenserne i fjor. Det gjorde de etter at folkene bak Instagram-kontoen avslørte at hun ikke var ekte. Det er altså mange unge i dag som ikke har noe problem med å godta at de virkelige influenserne gjemmer seg bak denne profilen.

Det er flere av den type kontoer på Instagram og de forteller en historie. Det skal sies at det er noen bilder der Lil Miquela helt åpenbart ser ut som et databilde, men det er også noen som er så bra at mange sannsynligvis hadde godtatt henne som et menneske før det ble kjent at dette var en fake. Lil Miquelas Instagrambilder viser en person som shopper, spiller basketball, spiser, tar selfies og er opptatt av viktige politiske saker som abort og frihet til å velge hvem en vil være (LGBT). Hun gjør altså det mennesker gjør, bortsett fra at det er fake.

Dette er problematisk, for selv om fake news er et like stort problem i mainstream media som i det mest alternative du kan tenke deg, synes jeg dette representerer noe nytt. Dette burde bekymre alle, men spesielt sangere, modeller, skuespillere, og kanskje forfattere også. Denne teknologien innebærer at du ikke kan være sikker på om det du ser på TV eller på sosiale medier er ekte. Det er ikke lenger nødvendig å redigere gamle opptak så dårlig at ingen blir lurt. Det er dessuten et spørsmål om hvem som eier rettighetene hvis en bruker et reelt ansikt, er det skuespilleren  eller det selskapet som skapte computerversjonen?

Barack Obama er ikke i denne videoen. Skuespilleren og filmregissøren Jordan Peele brukte teknologi for å vise hvor lett det, og resultatet var overbevisende. Det finnes nok verktøy som kan avsløre AI fakes, men jeg lurer på hvor mange som hadde brydd seg om sannheten noen timer etter at en ødeleggende video ble publisert.

 

 

Det var en seriøs debatt blant vitenskapsfolk og filosofer for noen år siden om muligheten for at vi levde i en computersimulasjon. Vi gjør kanskje det, selv om verden er virkelig nok, men det er en virkelighet vi har skapt selv. Jeg har aldri følt at dystopia var begrenset til gode romaner. Jeg har alltid visst at den var mye nærmere. Jeg lurer noen ganger på om jeg lever i samme verden som de som ikler seg kostymer fra The Handmaid’s Tale, eller de som er overbeviste om at verden ble dystopisk den dagen Donald Trump vant. Han er bare en distraksjon.

Den jeg vil være

I have already lost touch with a couple of people I used to be Joan Didion

Jeg liker bøker som forteller meg litt om hvordan det er å være menneske, og jeg er fascinert av minner og erfaringer. Det er det jeg prøver å utforske når jeg skriver selv også.

Jeg har nevnt tid i et annet innlegg, og jeg liker tanken om sirkulær tid. Vi har en lineær tid, som i vitenskapen gjerne blir illustrert med ei pil. Den beveger seg fremover fra det øyeblikket den forlater buestrengen, og det er ingen mulighet for at den kan fly tilbake til utgangspunktet. Men hva om den kunne? Det har vært et scenario i science fiction, f.eks. i filmen Arrival eller den første episoden av TV-serien Star Trek: Deep Space Nine. Tanken i disse historiene er at all tid eksisterer samtidig. En kan huske framtida fordi en har vært der allerede.

Sitatet av Joan Didion viser til den personen vi pleide å være. Vi forandrer oss gjennom hele livet, og vi forlater noen av de personene vi var. Det kan noen ganger være fordi vi ikke liker den personen, og noen ganger fordi vi vet at den personen ikke kan klare det vi ønsker å oppnå i livet. Det kan noen ganger være sårt fordi vi savner den personen vi var.

Banen var fin da jeg spilte fotball I Ramsdalen på 1970/80-tallet. Det er en gutt jeg vil huske.
Banen var fin da jeg spilte fotball i Ramsdalen på 1970/80-tallet. Det er en gutt jeg vil huske.

Det er vel derfor fortida er så vankelig. Det er kanskje derfor tida er som den er, lineær, fordi det er vanskelig å bære med seg alle minnene. Jeg gjør mindre av det enn tidligere, men det hender jeg tenker over hvordan livet hadde vært hvis det og det skjedde, eller ikke skjedde. Hvor hadde jeg vært nå hvis jeg valgte en annen utdanningsvei enn jeg gjorde? Hvor hadde jeg vært hvis jeg hadde holdt kontakten med den jeg var som tenåring? Hvor hadde jeg vært hvis jeg hadde fått beholde det livet jeg hadde i Tokke, eller hvis jeg ikke hadde tatt jobben jeg hadde i Meløy? Hvor hadde jeg vært hvis jeg drepte den personen i meg som anklager meg og minner meg på de nederlagene jeg ikke vil huske? Det er den personen jeg aller mest vil miste kontakten med.

Når det gjelder gode minner vil jeg gjerne beholde somrene på bestefars hytte i Sveio, bestefars hage i Kong Sveres gate i Haugesund, mammas hytte i Vikebygd, turene vi gikk sammen i fjellene i Vikebygd, Etne og Nesna, besøkene hos tante Ingeborg, samtalene med onkel Kristen, de tre årene jeg bodde i Vikebygd med min egen familie, og de fire årene vi bodde i Dalen. Dette er likevel bare minner. De personene jeg var lever ikke lenger. De har i det minste forandret seg, men det er den kontakten jeg vil ha med fortida, og hvis det er mulig vil jeg at mest mulig av det de var skal leve videre. Jeg vil noen ganger at fortid og nåtid skal eksistere samtidig, og jeg antar at de gjør det i meg fremdeles Jeg tar vare på det beste jeg var, men beholder den personen jeg er i dag.

Det er egentlig ingenting som er fullstendig tapt.

Helten følger lyset

Julekrybbe fra Baumkirchen i Østerrike. Mange liker ikke påminnelser i det offentlige rom, men denne krybba fra Baumkirchen i Østerrike minner oss på håpet i en dystopisk verden.
Mange liker ikke påminnelser i det offentlige rom, men denne krybba fra Baumkirchen i Østerrike minner oss på håpet i en dystopisk verden. Wimimedia Commons

Jeg innrømmer at jeg har en agenda. Den er på ingen måte mørk og dyster, for det er hele poenget at den skal være det motsatte.

Jeg liker litteratur som er underholdende, men som samtidig appellerer til noe høyere, og som skaper forandring i oss. Jeg liker bøker som lærer meg noe om å være menneske. Det er mye etikk og filosofi i fantasy og science fction. Ringenes Herre er f.eks. ei fantastisk spennende bok, men den er også kristendommen fortalt gjennom en mytologi som er mer interessant og relevant for mennesker i dag enn Bibelen. Det er i det hele tatt mye religion i de mest ikoniske historiene våre. George Lucas uttalte f.eks, i et intervju en gang at et av målene hans med Star Wars var å få ungdom mer interessert i spiritualitet. Harry Potter-bøkene har temaer som lojalitet, vennskap, mot, kampen mot det onde etc.

Det er så mye som virker alt annet enn oppbyggende i samfunnet, så hvis jeg skaper noe andre vil lese, vil jeg være en motvekt. Det er mange forfattere som tenker budskap når de skriver underholdning. J. K. Rowling er lite aktiv på sosiale medier. Det er stort sett bare Donald Trump og Lumos som frister henne til å dele noe på Twitter. Lumos er forøvrig en stiftelse som jobber for å la barn bo hjemme, ikke i institusjoner. Jeg tror hun tenker at hun kan legge alt hun vil dele inn i bøkene.

Det var en som delte følgende sitat på Twitter i dag:

Speak the truth even of your voice shakes.

Det minner meg på det jeg vil oppnå. Sitatet ble delt i form av et bilde av et hus der noen hadde malt dette på veggen. Det er positivt, er det ikke det? Jeg googlet teksten og fant ut at det var aktivisten Maggie Kuhn som formulerte det. Hun sa i alle fall nesten det samme: Speak your mind, even when your voice shakes,.

Jeg fant også at noen musikere hadde blitt inspirert av Maggie Kuhn da de fant et navn til bandet sitt. Jeg antar i alle fall det er der de hentet navnet fra. Bandet Speak The Truth… Even If Your Voice Shakes har ei låt med tittelen «Everyone you love will slip away from you». Teksten beskriver en som ikke kan knytte seg til noen eller noe annet enn «dette mørket». Alle denne personen kjenner kommer til å dø og det er ingenting han kan gjøre med det faktum at dette er en vanskelig eksistens, og i siste verset sier fortellerstemmen at han alltid spør seg selv om livet har noen mening.

Veldig oppløftende, må jeg si! Jeg er egentlig ikke sjokkert. Jeg lyttet til en god del dyster musikk selv i ungdommen, og titlene alene er i dag en påminnelse om at ungdommer gjerne blir tiltrukket av det morbide. Jeg var fascinert av genrer som grindcore, thrash metal, speed metal, death metal og ulike undergenrer av goth metal. Det var stemningen mer enn tekstene jeg var opptatt av, men det er lenge siden jeg fikk det motsatte fokuset. Jeg er mer opptatt av tekst i dag, og jeg ser ikke poenget i å fokusere på det negative. Jeg søker løsninger.

Dystopi har vært en lang trend i ungdomslitteraturen, men jeg er, som  Tolkien og Rowling, mer opptatt av å vise at det er håp enn å oppmuntre de mørke kreftene i oss. Jeg vil at de lyse kreftene skal vinne. Det gir ikke mye mening for meg å beskrive en verden der ingen synes det har noe for seg å slå tilbake mot de mørke kreftene. Det er derfor jeg liker bøker der én, eller noen få helter, forandrer utfallet. Doctor Seuss sier det ganske treffende i Horton Hears a Who:

A person’s a person no matter how small.

Jeg tror verden trenger helter, også den litterære verden.

Et yrke for de introverte

Det meste har ei bakside. Det er faktisk ikke så lett å unngå det, og det kan gi handlingsrom for pessimisten i oss. Nå er ikke jeg en av de som sitter rundt midtsommerbålet og tenker at hver dag fram til like før jul er et steg nærmere mørket, men jeg liker likevel negativ tenkning. Nei, ikke på den måten at jeg er pessimistisk, men i motsetning til positiv tenkning og selvhjelpsbøker, liker jeg å forberede meg. Jeg tenker på det som kan skje, og forbereder meg på hvordan jeg skal takle ulike utfordringer. Jeg tenker ikke på det som negativt, men de som lever av positiv tenkning gjør sannsynligvis det.

Det er ikke alle trender jeg er like begeistret for, selv om en kanskje skulle tro at de var midt i blinken for meg. Jeg husker boka til Susan Cain for noen år siden. Quiet: The Power of Introverts in a World that Can’t Stop Talking var en oppvekker for noen, mens andre følte at de kunne stå fram som en introvert. De hadde kanskje aldri forstått hvorfor de var annerledes, men nå så de at dette bare var en av mange personligheter i samfunnet, en samfunnet ikke hadde inkludert. Det er nemlig en av påstandene i boka at samfunnet ikke er innrettet for introverte. Hun hadde sannsynligvos et poeng i at introverte trenger å jobbe alene i perioder før de presenterer ideene sine for ei større gruppe, og at det ikke blir gitt mye rom for denne tankegangen i skole og yrkesliv.

Vi tenker gjerne at mennesker som er alene må oppleve den dypeste fortvilelse du kan tenke deg. Det er ikke alle som føler det sånn, mens andre må ha levd noen år før de kan si at de er komfortable med å være alene. De blir på en måte introverte fordi de ser at det motsatte ikke fungerer.

Litteratur er hovedtemaet når jeg søker etter kontakter på Twitter eller podcaster jeg kan lytte til, og jeg hører ofte kommentarer som at forfatter er et ensomt yrke. Det stemmer nok, for det innebærer jo å sitte alene å skrive. Det er noen som liker å samle informasjon gjennom å snakke med andre, eller å sitte på en kafé, men jeg må ha absolutt stillhet når jeg skal skrive, og siden jeg arbeider seint, kan det dreie seg om lange perioder. Jeg prøver å se positivt på det. Jeg vet ikke om det er alderen, men jeg synes ikke det er så verst å være alene, men så er jeg heller ikke helt alene.

Jeg har familie, men jeg har også utviklet noen fiktive skikkelser som er med meg. Jeg har en barnslig glede av å dagdrømme om dem, og det mest dystopiske jeg kan tenke meg er å våkne opp i en himmel uten et bibliotek. Apropos mørke krefter, en forfatter jeg følger delte nylig innlegget Why Does Writing Suck fra The Cut. Artikkelen kommer bl.a. inn på at arbeidet aldri er over og at en frykter nederlag. De fleste får nok lite eller ingen tilbakemeldinger, verken av media eller lesere, men selv de beste må vente lenge før de får vite hva andre mener. Det er et stort potensiale til å bli en drama queen i mellomtiden.

Det er nok et ensomt yrke, men jeg synes jeg får mye ut av det også. Jeg sitter ofte og humrer med meg selv fordi det jeg skriver er så levende inne i hodet mitt. Det betyr ikke at skriveprosessen er uten frustrasjon, spesielt når det nærmer seg slutten, og jeg bare vil sende teksten til forlaget. Jeg vil likevel hevde at det er verdens beste yrke for en introvert. Jeg synes forøvrig det blir for enkelt å sidestille ordene introvert og sjenert. Det trenger absolutt ikke være det samme.

Jeg liker outsidere

fargede påskeegg. Et mulig hjelpemiddel til en skriveøvelse.
Et mulig hjelpemiddel til en skriveøvelse.

Jeg følger Goodreads på Twitter og de stiller gjerne spørsmål de vet skaper interesse. Det hender jeg er litt interessert, men siden de har en tendens til å stille de samme spørsmålene med jevne mellomrom, er det grenser for hvor mye entusiasme jeg kan mønstre. Jeg har mistanke om at Stephen King la ut et agn som fikk minst mye oppmerksomhet som det opprinnelige innlegget fra Goodreads denne uka. Han svarte nemlig ganske tørt at fiktive skikkelser ikke er ekte.

Spørsmålet var hvilken fiktiv karakter en ville ta en «road trip» med. Spørsmålet minner meg forøvrig om noen plakater som stod utstilt hos Norli tidligere. Det var sitater av ulike forfattere, og et av dem var av Stephen King: Books are uniquely portable magic. Det kan jeg skrive under på, og jeg lar ofte dagdrømmene transportere meg vekk til et annet sted. Jeg tenker noen ganger på verdener andre forfattere har skapt, men jeg tenker også mye på de karakterene jeg har skapt selv.

Det er fortellinger overalt og selv de påskeeggene jeg illustrerte dette innlegget med kan være starten på en fortelling. Det kan f.eks. dreie seg om å velge det rette egget, og konsekvensene ved å velge feil, eller det handle om vansker med å passe inn fordi en er annerledes. Når det gjelder fortellinger jeg vil være en del av er det nok forskjell på historier jeg liker å lese, og fortellinger jeg vil være en del av. Jeg elsker Harry Potter og Ringenes Herre, men vil jeg virkelig leve i en verden der Voldemort og Sauron m/undersåtter er bestemt på å drepe meg? Det er på den annen side gode muligheter for fine opplevelser der uten at fienden dukker opp.

Jeg tror Sherlock Holmes var den første fiktive skikkelsen jeg knyttet meg til, tett etterfulgt av en lang rekke klassiske science fiction-fortellinger. Jeg har de siste årene lest forfattere som Isaac Asimov, C. J. Cherryh, Sheri Tepper, Ursula Le Guin og Rick Riordan. Jeg har også gode minner fra bøkene til Charles Dickens, Jane Austen, Mary Norton, Lewis Carroll, C. S. Lewis og Roald Dahl. Det er litt som med spøken om de som ikke har noen klær til festen fordi de har så mye at det er umulig å bestemme seg. Jeg har så mange historier å velge mellom, men jeg vil ikke velge. Jeg vil ha alle.

Jeg har en tendens til å bli tiltrukket av outsidere. Jeg liker karakterer som ikke passer helt inn i det miljøet de lever i, f.eks. Anne, Marilla og Matthew Cuthbert fra Anne of Green Gables, eller Luna Lovegood, Remus Lupin og Severus Snape fra Harry Potter, samt Jane Eyre, Mr. Darcy, Silas Marner, Pip (Great Expectations),  Spock (Star Trek) eller Shevek (fra Dispossessed av Ursula Le Guin). Denne fascinasjonen kan nok forklares med at det er relevant for den verdenen jeg lever i.

Vi er offisielt et samfunn med mangfold og et samfunn som oppmuntrer til mangfold, men sannheten er at du trenger den type mangfold samfunnet har godkjent. Du må være annerledes på rett måte. Jeg må innrømme at jeg liker skikkelser som Spock, Worf og B’Elanna fra Star Trek, men dette er neppe gode reisefølger.

Spock er fra planeten Vulcan og denne rasen er kjent for at den bruker logikk som et forsvar mot de sterke, voldelige følelsene de har. Han kunne like gjerne ha vurdert det som logisk å la meg dø som å hjelpe meg i en farlig situasjon. Jeg tenker derfor på hvem jeg ville tatt med som hadde fått meg ut av en kinkig situasjon, og når det gjelder Star Trek-universet er Kathryn Janeway og James T. Kirk høyt på lista. Jeg liker også Cordelia Naismith fra Vorkosigan Saga (Lois McMaster Bujold) og Bren Cameron fra Foreigner-serien (C. J. Cherryh).