Lidenskap er transportmiddelet mitt

Jeg tar gjerne med ei notisbok på tur, for jeg får ofte ideer jeg vil ta vare på før jeg glemmer dem.
Jeg tar gjerne med ei notisbok på tur, for jeg får ofte ideer jeg vil ta vare på før jeg glemmer dem.

Jeg hører og leser til stadighet utsagn som at «du kan bli det du vil bare du bestemmer deg for det» eller «følg lidenskapen din». Det siste er ikke en dum idé, men det krever at du har funnet lidenskapen din først.

Det er ikke noen ulempe med litt realisme heller. Jeg forventet aldri å bli en musiker alle dyrket, en vitenskapsmann, forfatter eller skaperen av det neste store innen teknologi. Det er litt seint for det, men jeg ønsker å være litt nærmere enn jeg er i øyeblikket. Det spiller likevel ingen rolle hva jeg mener om saken, for det har vært langt større talenter enn meg gjennom historien som ikke hadde suksess. Det var ikke bare opp til dem, og det er ikke utelukkende opp til meg heller. Jeg kan ikke gjøre mer enn mitt beste, og jeg er for øyebliket fornøyd med at jeg jobber med å komme litt nærmere. Jeg antar at jeg følger lidenskapen min, men det gjenstår å se hvor langt den kan ta meg.

Jeg er ikke overbevist om at det er lurt for foreldre å si til barna at de kan bli absolutt hva de vil. Det er på den annen side sunt på den måten at det oppmuntrer dem til å prøve mange ulike ting, og erfaringer er viktig. Det er likevel ikke så enkelt at det bare er mangelen på ressurser og muligheter som stopper oss. Jeg hadde som ungdom et stort ønske om å bli gitarist i et rockeband, og jeg drømte seinere om å bli en konsertpianist som imponerte med fremførelser av Grieg, Mozart, Händel, Chopin, Mussorgsky og de andre klassikerne. Jeg gjorde flere forsøk på å lære begge instrumentene, både som barn og voksen, men måtte motvillig innse at det aldri kom til å skje.

Jeg ville også bli en ledende vitenskapsmann, helst innen astrofysikk eller teoretisk fysikk, men det var en mye mindre sjanse for at det skulle skje. Jeg var tilfreds med å sikte lavere, og hadde vært fornøyd som snekker, elektriker eller murer, men to år på yrkesskolen bare bekreftet det jeg allerede visste. Jeg hadde ingen praktiske evner, og samme hvor mye jeg prøvde, ødela jeg mer enn jeg reparerte og skapte. Det var aldri fordi jeg ikke ønsket det nok, fordi jeg ikke var motivert, eller fordi jeg ikke arbeidet hardt nok. Det bare fungerte ikke.

De engelske uttrykkene «follow your passion» og  «you can be anything you want to be» dukker med jevne mellomrom opp i sosiale medier. Jeg liker det første best, selv om det er ganske meningløst i den betydningen de fleste bruker det. Hva skal du gjøre hvis du vil følge lidenskapen, men ikke har en? Jeg var en Gen X’er, men følte meg som en Gen Y eller millennial. Jeg hadde ikke noe som ledet meg i en bestemt retning. Jeg prøvde mye forskjellig, men alt var feil, så jeg var litt i drift. Det er nyttigere å hjelpe ungdommer med å finne lidenskapen enn å si at de må følge noe vagt de ikke klarer å definere.

Det tok meg mange år å finne lidenskapen min, samtidig som den var rett foran meg hele tida. Det var litt som i de historiene der en mann reiser over hele kloden for å finne kjærligheten, bare for å oppdage at hun bodde i nabolaget hans. Den første kjærligheten min var bøker. Jeg har alltid hatt en ulogisk dragning mot bøker. Den var ulogisk fordi lesing og skriving har alltid vært en utfordring. Det logiske hadde vært å gi opp fordi språket skapte så mye smerte og så mange nederlag at jeg kanskje hadde hatt det bedre uten, men jeg er glad jeg fortsatte.

Skolen var et mareritt, og hovedfokuset mitt var på hvordan jeg kunne unngå å gjøre lekser, men jeg fant endelig motivasjonen i åttende klasse, som da var andre året på ungdomsskolen. Det var ingen som sa at jeg skulle gjøre det, men jeg tror jeg endelig fant en lidenskap for ord, og den hjalp meg til å ta igjen det forsømte. Ordene var fremdeles unnvikende, og selv om jeg har noen diagnoser, var ikke dysleksi en av dem. Den burde kanskje ha vært det, for jeg husker fra barndommen at ordene likte å bryte reglene. Det var fullstendig anarki i perioder da ord og bokstaver fløt ut over arket og byttet posisjon.

Det krevde stadig mer arbeid etter som jeg ble eldre, for det eneste som forandret seg var at jeg var villig til å gjøre det arbeidet som krevdes. Lesehastighet og forståelse var fremdeles lav, og skriveferdighetene var… Jeg kan si såpass at verken skrifta eller innholdet var forståelige for andre. Det gikk likevel sakte i rett retning. Jeg jobbet hardere enn noen andre, selv om jeg som regel var blant de svakeste karaktermessig. Jeg antar at det var en suksess likevel, for jeg fikk på en måte det jeg ønsket. Jeg mestret språket godt nok til at jeg kunne ha glede av å lese og skrive.

Jeg var for sein til å bli musiker, vitenskapsmann, ingeniør eller forfatter, eller var jeg det? Jeg prøver ikke å bli en Charles Dickens eller Henrik Ibsen, men jeg er en forfatter (jeg liker det engelske ordet writer som et synonym for author). Fordelen med å følge lidenskapen er at jeg ikke trenger å være en av de store for å oppnå noe. Jeg arbeider sakte men sikkert mot noe mer enn jeg har vært. Det hadde sikkert hjulpet hvis jeg hadde litt mer teori, men jeg følger stort sett instiktene. Jeg skriver som jeg tror det skal være. Jeg blir ikke noe geni, men jeg tror jeg kommer litt nærmere før jeg slutter å skrive.

Jeg innrømmer at jeg har en agenda. Jeg har en annen blogg der jeg skriver hovedsakelig om NLD og autisme. Jeg har «mer enn NLD og autisme» som undertittel, og det er en del av prosjektet mitt der å vise at vi er mer enn mange ser oss som. Jeg antar at det er et slags mål for meg personlig også, å vise at jeg var her, og at jeg oppnådde noe. Jeg vil vise at lidenskapen kan sende deg til et bedre sted.