Justice will not be served until those who are unaffected are as outraged as those who are. Benjamin Franklin
Jeg leste på diverse nyhetssider i kveld om en stor demonstrasjon i Oslo til støtte for George Floyd, den siste av en lang rekke afrikansk-amerikanere som har blitt henrettet av politiet i USA. Det er i utgangspunktet positivt at nordmenn tar et standpunkt mot rasisme, men det er et men. De gjør nemlig ikke det. Rasisme er ikke-eksisterende i Norge. Det er en holdning jeg ofte treffer på, og det er en del som tar det som et personlig angrep på dem hvis jeg prøver å diskutere temaet.
Hva er bevisene for at rasisme er en realitet i Norge? Det er mange. Det har f.eks. blitt dokumentert gjennom studier at arbeidssøkere med «unorske» navn har en betydelig redusert sjanse for å bli kalt inn til et jobbintervju. Statistikk fra SSB viser også at sysselsettingen er mye lavere blant innvandrere fra Asia og Afrika enn resten av befolkningen.
Jeg har ikke tall på hvor mange overskrifter jeg har sett de siste årene der innvandrere eller minoritetsnordmenn blir diskriminert på boligmarkedet. Jeg har hørt om flere tilfeller der afrikanske kvinner blir antatt å være prostituerte, og kona mi, som er afrikansk-amerikansk, har selv opplevd å få n-ordet ropt etter seg på bussen.
Det som kanskje er verst er at ingen vil innrømme noe, og ingen vil forandre på noe, aller minst seg selv. Det er kanskje ikke overraskende, for det er en generell holdning som vi ser i andre spørsmål også. Jeg har diskutert noen av de mange henrettelsene av svarte i USA, og det er noen som til stadighet kommer med kommentarer som at den drepte hadde en kriminell bakgrunn, eller at han hadde Korona, eller at han hadde brukt narkotika. Det er som regel ikke tilfellet i disse sakene, men hva om det var sant? Betyr det at de fortjente å bli dømt og henrettet på gata, eller i sin egen leilighet?
VI har store anti-rasistiske demonstrasjoner i Norge med lange mellomrom, og det blir lovet at vi aldri skal la rasismen vinne, men det betyr faktisk ingenting hvis vi ikke tar stilling når vi ser det på bussen, på jobben, i butikken, eller andre steder. Det er ikke lett, og det er ikke poenget å starte en konfrontasjon heller, men vi må alle bli flinkere til å si i fra. Det er lettere å gå i fakkeltog om vinteren eller å bryte smittevernreglene i juni. En demonstasjon er ikke nytteløs, for det betyr at vi gir et signal om at vår egen aksept av problemet har vært uakseptabel, men demonstrasjonen er likevel ikke forpliktende.
Jeg tror Benjamin Franklin hadde et poeng. Det er ikke mye som forandrer seg hvis vi godtar at noen av oss blir behandlet annerledes. Det begynner med oss selv. Vi må spørre oss selv om vi gjør det rette, om vi har rett når vi går i forsvarsposisjon hver gang vi har muligheten til være den solidariteten og empatien vi ønsker å finne selv når vi trenger hjelp. Jeg tror svaret er innlysende.
Historier fra skriveloftet 