Den utforskende forfatteren

Det er et så vanlig spørsmål på litterære blogger, podcaster og You tube-kanaler at jeg ikke har skrevet spesifikt om det tidligere. Er du en plotter eller pantser?

En plotter foretrekker å legge en plan som han følger mekanisk. Det kan være at han har tenkt nøye gjennom handlingen, i tillegg til at han har laget en detaljert disposisjon med ganske utviklet subplot, karakterer og en idé om hvordan han skal unngå hull i historien. Dette er en forfatter som ikke får seg noen overraskelser fordi alt er planlagt før han begynner å skrive. Han vet derfor hvordan karakterene vil reagere i enhver situasjon. Dette har sine fordeler, for en kan føle seg sikker på at research og det forberedende arbeidet sikrer fremdrift, og at en dermed klarer å fullføre prosjektet.

Noen vil kanskje si at en pantser bare hopper ut i det og håper på det beste, men jeg kan som en pantser si at det fungerer bedre enn det. En pantser bruker utelukkende sin egen erfaring, og stoler på sin egen dømmekraft. Det kan bety at det er dager da en ikke klarer å skrive noe særlig, fordi en ikke er i den rette stemningen. Jeg har selv hatt en del dager da jeg måtte erkjenne at jeg ikke kom til gi å produsere noe den dagen, og jeg har noen ganger vært nødt til å omskrive scener fordi de motsa andre scener.

Jeg jobber med en bokserie, og startet med en viss idé om hva jeg skulle skrive om. De første kapitlene kom ganske lett, for jeg hadde tenkt en del på begynelsen før jeg begynte å skrive. Jeg fulgte deretter impulser eller instinkter, og redigerte underveis når jeg så at det var noe som ikke fungerte. Jeg skrev til jeg følte at jeg hadde en avslutning som fungerte, men manuskriptet er i lengste laget. Det er på 115 000 ord, men en YA roman bør ikke være over 100 000 ord, og aller helst på 80 000-90 000 ord.

Unntaket er etablerte forfattere. J. K. Rowling debuterte med 92 000 ord (Harry Potter and the Sorcerer’s Stone), mens flere av de senere bøkene i serien hadde godt over 200 000 ord. En kan altså tillate seg nesten hva som helst hvis den første boka gjør det bra. Det er alltid noen unntak, som Rick Riordan som endte på 112 000 ord med The Lightning Thief (Percy Jackson), mens to av de tre siste bøkene i serien faktisk var under 100 000.  Det er altså mulig å få forlagene til å se det du ser samme hvor lang romanen er, men det er ingen tvil om at en øker sjansene sine hvis en begrenser lengden. Jeg jobber derfor med å kutte ned minst 15 00 ord nå.

Denne gata er i det styggeste nabolaget i hjembyen min, men den er ganske fin. Jeg fant den fordi jeg var nysgjerrig på hvor den ville lede meg.
Denne gata er i det styggeste nabolaget i hjembyen min, men den er ganske fin. Jeg fant den fordi jeg var nysgjerrig på hvor den ville lede meg.

Jeg vet ikke om det er noen som er en ren plotter eller en ren pantser. Jeg er i alle fall ikke det. Da kunne jeg fort ha havnet i trøbbel, som mannen i en episode av Grand Designs jeg så en gang. Denne serien viser vanlige folk som satser alt de har på uvanlige og ofte i overkant ambisiøse byggeprosjekt. Mannen i denne spesielle episoden hadde ikke noen planer som fagfolkene kunne følge. Det meste var inne i hodet hans, og jeg vet ikke om han alltid hadde en klar plan for hva han skulle gjøre heller. Det gikk vel som det måtte gå, noen av detaljene hadde ikke de rette målene, og han måtte derfor forandre på planene underveis. Han fikk huset sitt, men denne improvisasjonen førte nok til mye frustrasjon, og jeg vet ikke om han var garantert at sluttresultatet ble ganske bra, eller om det ble helt som han hadde tenkt.

Det hadde vært en uholdbar situasjon hvis det samme skjedde for en forfatter som jobbet med en serie, så en må planlegge noe. Forfatteren av en av favorittseriene mine, C. J. Cherryh, har nok gjort det. Hun startet på Foreigner-serien i 1994 og den 21. boka kom ut i fjor, men det var noen små detaljer hun ikke hadde helt klart for seg. Det jeg husker best er Ramirez, som er en av fire kapteiner på stjerneskipet Phoenix. Stillingen som kaptein gikk i utgangspunktet i arv, med mindre de voksne barna ikke klarte de nødvendige testene. Ramirez var gift og hadde to barn i ei av bøkene, mens han seinere er ugift og barnløs. Det kan være fordi det passet bedre med det plottet Cherryh utviklet seinere, da kapteinen brukte to prøverørsbarn som en del av planen sin, og en av dem ble kaptein da Ramirez døde. Jeg synes likevel Cherryh gjorde en god jobb med å tenke fremover, for hun har utviklet karakterer, politikk, intriger og krigsføring som fungerer svært bra.

Jeg er nok en naturlig pantser. Det er sånn jeg liker å jobbe, men jeg innså tidlig at jeg ikke kunne la intuisjonen styre alt. Jeg skriver på en serie, og jeg ville ikke havne i en situasjon der jeg stod fast eller valgte en feil løsning. Jeg er ferdig med det første manuskriptet, og har sendt det til forlagene, men er allerede ferdig med det første utkastet av det andre manuskriptet, i tillegg til at jeg har gjort en del notater til de to siste bøkene i serien. Jeg vet altså hvor dette ender, og føler meg derfor trygg på at jeg kommer i mål.

Det er noen som klarer seg best med detaljert planlegging, men jeg synes det fungerer bedre uten en plan jeg må holde meg til. Jeg liker å oppdage ting underveis, og å lære noe.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s