Den jeg vil være

I have already lost touch with a couple of people I used to be Joan Didion

Jeg liker bøker som forteller meg litt om hvordan det er å være menneske, og jeg er fascinert av minner og erfaringer. Det er det jeg prøver å utforske når jeg skriver selv også.

Jeg har nevnt tid i et annet innlegg, og jeg liker tanken om sirkulær tid. Vi har en lineær tid, som i vitenskapen gjerne blir illustrert med ei pil. Den beveger seg fremover fra det øyeblikket den forlater buestrengen, og det er ingen mulighet for at den kan fly tilbake til utgangspunktet. Men hva om den kunne? Det har vært et scenario i science fiction, f.eks. i filmen Arrival eller den første episoden av TV-serien Star Trek: Deep Space Nine. Tanken i disse historiene er at all tid eksisterer samtidig. En kan huske framtida fordi en har vært der allerede.

Sitatet av Joan Didion viser til den personen vi pleide å være. Vi forandrer oss gjennom hele livet, og vi forlater noen av de personene vi var. Det kan noen ganger være fordi vi ikke liker den personen, og noen ganger fordi vi vet at den personen ikke kan klare det vi ønsker å oppnå i livet. Det kan noen ganger være sårt fordi vi savner den personen vi var.

Banen var fin da jeg spilte fotball I Ramsdalen på 1970/80-tallet. Det er en gutt jeg vil huske.
Banen var fin da jeg spilte fotball i Ramsdalen på 1970/80-tallet. Det er en gutt jeg vil huske.

Det er vel derfor fortida er så vankelig. Det er kanskje derfor tida er som den er, lineær, fordi det er vanskelig å bære med seg alle minnene. Jeg gjør mindre av det enn tidligere, men det hender jeg tenker over hvordan livet hadde vært hvis det og det skjedde, eller ikke skjedde. Hvor hadde jeg vært nå hvis jeg valgte en annen utdanningsvei enn jeg gjorde? Hvor hadde jeg vært hvis jeg hadde holdt kontakten med den jeg var som tenåring? Hvor hadde jeg vært hvis jeg hadde fått beholde det livet jeg hadde i Tokke, eller hvis jeg ikke hadde tatt jobben jeg hadde i Meløy? Hvor hadde jeg vært hvis jeg drepte den personen i meg som anklager meg og minner meg på de nederlagene jeg ikke vil huske? Det er den personen jeg aller mest vil miste kontakten med.

Når det gjelder gode minner vil jeg gjerne beholde somrene på bestefars hytte i Sveio, bestefars hage i Kong Sveres gate i Haugesund, mammas hytte i Vikebygd, turene vi gikk sammen i fjellene i Vikebygd, Etne og Nesna, besøkene hos tante Ingeborg, samtalene med onkel Kristen, de tre årene jeg bodde i Vikebygd med min egen familie, og de fire årene vi bodde i Dalen. Dette er likevel bare minner. De personene jeg var lever ikke lenger. De har i det minste forandret seg, men det er den kontakten jeg vil ha med fortida, og hvis det er mulig vil jeg at mest mulig av det de var skal leve videre. Jeg vil noen ganger at fortid og nåtid skal eksistere samtidig, og jeg antar at de gjør det i meg fremdeles Jeg tar vare på det beste jeg var, men beholder den personen jeg er i dag.

Det er egentlig ingenting som er fullstendig tapt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s