Et yrke for de introverte

Det meste har ei bakside. Det er faktisk ikke så lett å unngå det, og det kan gi handlingsrom for pessimisten i oss. Nå er ikke jeg en av de som sitter rundt midtsommerbålet og tenker at hver dag fram til like før jul er et steg nærmere mørket, men jeg liker likevel negativ tenkning. Nei, ikke på den måten at jeg er pessimistisk, men i motsetning til positiv tenkning og selvhjelpsbøker, liker jeg å forberede meg. Jeg tenker på det som kan skje, og forbereder meg på hvordan jeg skal takle ulike utfordringer. Jeg tenker ikke på det som negativt, men de som lever av positiv tenkning gjør sannsynligvis det.

Det er ikke alle trender jeg er like begeistret for, selv om en kanskje skulle tro at de var midt i blinken for meg. Jeg husker boka til Susan Cain for noen år siden. Quiet: The Power of Introverts in a World that Can’t Stop Talking var en oppvekker for noen, mens andre følte at de kunne stå fram som en introvert. De hadde kanskje aldri forstått hvorfor de var annerledes, men nå så de at dette bare var en av mange personligheter i samfunnet, en samfunnet ikke hadde inkludert. Det er nemlig en av påstandene i boka at samfunnet ikke er innrettet for introverte. Hun hadde sannsynligvos et poeng i at introverte trenger å jobbe alene i perioder før de presenterer ideene sine for ei større gruppe, og at det ikke blir gitt mye rom for denne tankegangen i skole og yrkesliv.

Vi tenker gjerne at mennesker som er alene må oppleve den dypeste fortvilelse du kan tenke deg. Det er ikke alle som føler det sånn, mens andre må ha levd noen år før de kan si at de er komfortable med å være alene. De blir på en måte introverte fordi de ser at det motsatte ikke fungerer.

Litteratur er hovedtemaet når jeg søker etter kontakter på Twitter eller podcaster jeg kan lytte til, og jeg hører ofte kommentarer som at forfatter er et ensomt yrke. Det stemmer nok, for det innebærer jo å sitte alene å skrive. Det er noen som liker å samle informasjon gjennom å snakke med andre, eller å sitte på en kafé, men jeg må ha absolutt stillhet når jeg skal skrive, og siden jeg arbeider seint, kan det dreie seg om lange perioder. Jeg prøver å se positivt på det. Jeg vet ikke om det er alderen, men jeg synes ikke det er så verst å være alene, men så er jeg heller ikke helt alene.

Jeg har familie, men jeg har også utviklet noen fiktive skikkelser som er med meg. Jeg har en barnslig glede av å dagdrømme om dem, og det mest dystopiske jeg kan tenke meg er å våkne opp i en himmel uten et bibliotek. Apropos mørke krefter, en forfatter jeg følger delte nylig innlegget Why Does Writing Suck fra The Cut. Artikkelen kommer bl.a. inn på at arbeidet aldri er over og at en frykter nederlag. De fleste får nok lite eller ingen tilbakemeldinger, verken av media eller lesere, men selv de beste må vente lenge før de får vite hva andre mener. Det er et stort potensiale til å bli en drama queen i mellomtiden.

Det er nok et ensomt yrke, men jeg synes jeg får mye ut av det også. Jeg sitter ofte og humrer med meg selv fordi det jeg skriver er så levende inne i hodet mitt. Det betyr ikke at skriveprosessen er uten frustrasjon, spesielt når det nærmer seg slutten, og jeg bare vil sende teksten til forlaget. Jeg vil likevel hevde at det er verdens beste yrke for en introvert. Jeg synes forøvrig det blir for enkelt å sidestille ordene introvert og sjenert. Det trenger absolutt ikke være det samme.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s