Jeg følger instinktene

Notatboka lufter meg i parken på fine dager.
Notatboka lufter meg i parken på fine dager.

Det er mange blogger som tilbyr råd jeg trenger, men som jeg ikke liker. Det er ulike varianter av dette rådet, som Wikihow-artikkelen How to write when you don’t feel like writing. Det første rådet på lista er å skrive en skisse eller en disposisjon. Jeg feiler på dette punktet hver gang.

Jeg antar at en oppsummering av alle denne type artikler og blogginnlegg ville vært omtrent som dette: Gjør noe! Poenget er at en er opptatt med noe, samme hva det er. Noen liker å gå en tur eller å trene på et treningsstudio når de ikke klarer å skrive noe, mens andre foretrekker å ta fram en gammel tekst de kan redigere eller omskrive. Disse rådene er som regel ikke noen stor suksess for min del, men det hender jeg snubler over et innlegg som i det minste bekrefter at instinktene mine ikke er så verst. Jeg vet ikke hvorfor det ikke fungerer for meg, men jeg har konkludert med at jeg får gjøre ting på min måte. Det ser ut til å virke.

Livet hadde nok vært langt lettere hvis jeg hadde vært litt mer strukturert. Jeg markerte ikke hele sider med markeringstusj i sjokkerende farger da jeg studerte. Jeg leste hvert ord en million ganger, samt at jeg skrev sammendrag av bøkene. Det var naturligvis en arbeidskrevende studieteknikk, men det var den eneste jeg hadde suksess med. Lærerne ville at jeg skulle gi dem en disposisjon før jeg skrev en oppgave, men det var alltid betydelig vanskeligere enn å skrive oppgaven. Jeg utvikler fremdeles teksten mens jeg skriver, og jeg er aldri helt sikker på hvor den leder meg.

Jeg følger den australske forfatteren Allison Tait, og hun delte nylig et to år gammelt innlegg fra bloggen sin. Det var en gjesteblogg av Ruth Devine med tittelen 3 ways to make yourself write when you really don’t want to. Jeg fokuserer på skriveprosessen på denne bloggen, men det er ingen hemmelighet at jeg har noen utfordringer. Jeg kan ha et ekstremt fokus hvis jeg får være i bobla mi, men det er noe jeg verken kan tillate meg eller får anledning til. Vi bor i en liten blokkleilighet med ganske mye lyd fra de andre leilighetene, så det er ikke lett å finne et stille tidspunkt mens jeg er opplagt nok.

Jeg har også vansker med å holde orden på ting. Jeg skriver en barneroman, og det er mye å passe på for å få historien til å henge sammen. Jeg kommer stadig nærmere målet, men jeg kan se at det hadde vært nyttig med en plan. Utfordringen er at jeg er avhengig av bortimot fullstendig stillhet, og boka mi er derfor et lappeteppe der jeg arbeider i de korte peridoene når forholdene er ideelle. Jeg har sett på de tre rådene Ruth Devine ga og vurdert dem mot mine metoder.

Time
Ruth Devine anbefaler å bruke en alarm. Hun jobber i bolker på 30 minutter, og det skal hjelpe med å fokusere. Stillhet er som sagt like viktig for meg som tid, og det får jeg mest av på lørdag og søndag morgen. Det irriterte meg tidligere at jeg alltid våknet lenge før resten av familien, samme hvor seint jeg la meg. Jeg våknet som regel klokka sju, en time seinere enn resten av uka, men jeg hadde likevel sett for meg at jeg skulle sove minst to timer til. Det er imidlertid perfekt i dag, for en stor del av boka mi har blitt skrevet i de ganske rolige timene på lørdag og søndag morgen. Det hadde vært nyttig hvis jeg kunne ha skrevet mer om kveldene, for da har jeg mye tid, men det er vanskelig å fokusere da.

Mix it up
Jeg føler meg på hjemmebane her. Jeg liker å skrive på pc’en, men jeg bruker også god, gammel teknologi (penn og papir). Jeg har mistet mange gode ideer og formuleringer fordi jeg ikke hadde skriveredskaper tilgjengelig, så jeg prøver å ta med meg en notatbok hver gang jeg går ut. Jeg bor i en liten leilighet, og det er ikke praktisk å bytte arbeidssted, men jeg skriver av og til på kjøkkenet. Det føles av en eller anne grunn annerledes å sitte der, og det kan noen ganger utløse nye tanker.

First and last lines
Jeg har aldri vurdert å starte med den første og siste linja i hvert kapittel, for deretter å fylle inn resten, men det er likevel noe liknende jeg har gjort. Jeg følger bare instinktene mine, og de leder meg i rett retning. Jeg starter et kapittel med 300-400 ord, og hvis jeg ikke kommer videre, starter jeg på et nytt kapittel. Jeg utvikler kapitlene etter hvert, og jeg fullførte to av disse kapitlene i løpet av helga. Jeg lar dem være som de er til jeg skal redigere hele manuskriptet.

Jeg liker også One final tip
Dette handler også om instinkter. Jeg tenker aldri på hva jeg må eller bør gjøre, men det er noe med skriftspråket som utvikler ideer. Jeg tenkte på denne boka i årevis uten å foreta meg noe. Jeg skal ikke gå inn på detaljer, men kan si såpass at livet skjedde. Det var en tilsynelatende uendelig rekke med motgang, så jeg var for opptatt til å kunne fokusere på å skrive det jeg ville. Det skjedde noe magisk da jeg endelig kom i gang. Det var som at skriftspråket transporterte meg til et sted der figurene mine ble levende. Det er nesten som at de er virkelige personer nå.

Det siste rådet er det beste, sett i gang. Magien starter i det øyeblikker du begynner å skrive.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s