En perfekt storm

Jeg liker å skrive i parken. Fordelen med gammel teknologi er at den tåler en støyt og er anvendelig å ta med overalt.
Fordelen med gammel teknologi er at den tåler en støyt og er anvendelig å ta med overalt.

Overskriften er en oversettelse av et engelsk idiom, som har begynt å bli vanlig å bruke på norsk også. Det ble opprinnelig brukt om en sjelden sekvens av individuelle hendelser eller omstendigheter som i kombinasjon førte til en katastrofal, eller i det minste en svært ubehagelig situasjon. Det var altså et uttrykk som absolutt ikke ble brukt positivt, men jeg har inntrykk av at det etter hvert har blitt synonymt med perfekte omstendigheter uansett utfall.

Jeg tenker i dette tilfellet på stormen som de optimale forholdene for å skrive. Du kommer sannsynligvis til å vente svært lenge hvis du venter på det rette tidspunktet eller de rette forholdene til å skrive. Det er gode muligheter for at du aldri kommer til å få tid til å skrive. Du må rett og slett ta deg tid.

Det er mange muligheter til å miste fokus, og jeg er ganske flink til å gå i fellene. De store for min del er musikk og podcaster på Spotify og iTunes, Netflix og bøker. Den sistnevnte er viktig å ta seg tid til, spesielt i den genren du skriver i selv, men det er viktig med disiplin. Jeg bor dessuten i en liten leilighet sammen med kone og en tenåring. Det er ikke lett å finne den stillheten jeg trenger. Hva gjør jeg med dette?

Jeg har lært meg at jeg må stresse ned. Det var en lang periode der jeg ble veldig stresset fordi jeg hadde en tendens til å bli trøtt ganske tidlig på kvelden. Jeg må derfor jobbe tidligere, men det er ikke alltid lett å få den nødvendige roen. Jeg lærte meg etter hvert til å kutte ut alt annet. Jeg fokuserte bare på manuskriptet mitt, men jeg fant også at jeg noen dager klarte å fokusere i korte øyeblikk. Jeg kan derfor sette meg ned i 30-60 minutter mellom ulike oppgaver jeg har i familien, og få ned en del ideer. Jeg bruker altså den tida jeg har i stedet for å vente på den tida jeg ikke får.

Jeg er ikke typen som kan skrive hundrevis av ord hver dag. Jeg må tenke, og bruker mye tid på det. Det er også en del av arbeidet med manuskriptet, så jeg arbeider selv når jeg ikke skriver. Jeg får mange ideer når jeg gjør noe fysisk, f.eks. når jeg sykler, vasker huset eller går tur. Jeg må deretter skrive, og selv om jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, viser det seg at ordene kommer når jeg først setter i gang. Den perfekte stormen kommer altså aldri. En må skape den selv. Jeg jobber seint, men jeg kommer litt nærmere målet hver dag. Det beste rådet jeg kan gi er altså å sette i gang, og ikke la seg stresse av det tempoet utgitte forfattere sier de har.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s