Undertrykte forfattere

Johan Sverdup i Haugesund. Statoil har skiftet navn til Equinor, men det er likevel Johan Sverdrup og olje som skal skal sikre velstanden de neste tiårene. Har vi lov å være kritisk.
Statoil har skiftet navn til Equinor, men det er likevel Johan Sverdrup og olje som skal skal sikre velstanden de neste tiårene. Har vi lov å være kritisk?

Det er et spørsmål som sikkert er like gammel som litteraturen, bør forfattere ha meninger? Jeg kommer stadig over blogginnlegg og artikler som advarer forfattere mot å ytre politiske meninger. Det er forståelig når en ser utfallet for f.eks. Jostein Gaarder eller J.K. Rowling. Førstnevnte kommenterte krigen i Libanon for tolv år siden, mens Rowling har vært en aktiv kritiker av Donald Trump, og begge har blitt kraftig kritisert for det.

Det er noen emner som er mer kontroversielle enn andre. Hvis en er følsom for kritikk bør en si minst mulig om Israel. Begge sider i den konflikten er semitter, og en blir en antisemitt nesten samme hvor objektiv en er eller hvor mye en utelukkende holder seg til politikk. En må også være klar over at en del ateister og representanter for LHBT-miljøet er ganske sarte, så det er ikke nødvendigvis lett å ha klare meninger som strider med de populære.

Jeg er ikke overbevist om at det er lurt å kneble forfattere. Jeg vokste opp med science fiction, og denne genren har røtter tilbake til f.eks. Jonathan Swifts Gullivers reiser, som bl.a. inspirerte Ludvig Holberg (Nils Klim). H. G. Wells var nesten en sjanger helt alene, og det er ingen tvil om at bøker som Time machine, The Sleeper Awakes, The Island of Doctor Moreau og War of the Worlds var ment som kritikk av vårt eget samfunn. Det var styrken til den tidlige science fiction-litteraturen at den kunne sette spørsmålstegn ved politiske og religiøse makthavere i det som i realiteten var et diktatur, uten at en havnet i trøbbel. Vitenskapsmenn som gjorde det samme ble gjerne forfulgt fordi de sa det rett ut.

Aldous Huxley, George Orwell, Kurt Vonnegut, Ray Bradbury, Robert Heinlein, Isaac Asimov, Suzanne Collins, Nancy Farmer og Veronica Roth er kjente forfattere som har videreført den arven fram til våre dager. Det er altså ikke noen som hevder at forfattere ikke skal mene noe, men diskusjonen går på om de skal gjemme seg bak de figurene de skaper, eller om de også skal ha lov til å uttale seg som privatpersoner.

Jeg liker tanken om at en bruker bøkene til å si det en vil, men det er ikke nok. En kan f.eks. lese Harry Potter-bøkene som en støtte til grupper i samfunnet som ellers ikke har så mye støtte. Harry Potter, Ron Weasley, Hermione Granger, Neville Longbottom, Luna Lovegood, Hagrid, Sirius Black og Remus Lupin er alle skikkelser som av ulike årsaker ikke finner seg til rette i dette samfunnet. Rowling sa en gang at hun alltid hadde sett på Professor Dumbledore, rektoren ved Hogwarts, som homofil. Det er mulig hun hadde gjort det, men det kommer ikke fram i bøkene, og de som har prøvd å vise til eksempler, har stort sett avslørt veldig stereotypiske holdninger.

Vi tar kanskje avstand fra forfattere som mener noe vi er dypt uenig i, men hvis vi skal diskutere dette som et prinsipp kan vi ikke gi bare noen få forfattere retten til å ha en mening. Kan du f.eks. støtte #metoo, men ignorere minoriteter? Feministene har en lang tradisjon for nettopp det, og en hendelse i Australia nylig viser at mange fremdeles ikke er vant til å tenke inkluderende. MEANJIN er et litterært tidsskrift som har fått navnet sitt fra en utdødd aboriginerdialekt fra Brisbane. De ville fokusere på #metoo i det siste nummeret sitt, og krysset ut den siste delen av ordet, mens de satte inn too. Det ble dermed #MEANJINToo.

Jeg antar at det er mange som har sett forsida før det ble tatt en avgjørelse om å trykke/legge magasinet ut på nettet, men det var altså ingen som kunne se problemet med at en europeisk kultur, som har en lang tradisjon i å utøve vold mot Turrbal-kvinner, strøk ut dette ordet. Les en beklagelse fra tidsskriftet her. Det er positivt at de beklaget, men det burde ha lyst noen varsellamper før de publiserte. Hvis en skal holde seg vekke fra politiske meninger, kan en heller ikke kritisere den totale avsporingen av #metoo, eller regimer som åpenbart bryter menneskerettigheter.

Mange er opptatt av at regimer som Nord-Korea, Russland, Kina og Syria ikke resepekterer internasjonal lov, mens vi er mindre opptatt av at vi bryter meneskerettigheter selv. Hvis heller ikke forfattere skal kunne gi de ulike sakene oppmerksomhet, hvilket samfunn er vi da i ferd med å bli?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s