Det ultimate sorteringssamfunnet

Bilde av framsida til to science fiction blad. Science fiction utforsker konsekvensene av gode og dårlige valg som individer eller samfunnet tar. Det blir det mye god filosofi og samfunnskritikk av.
Science fiction utforsker konsekvensene av gode og dårlige valg som individer eller samfunnet tar. Det blir det mye god filosofi og samfunnskritikk av.

Jeg har lest og sett mye science fiction siden jeg oppdaget denne genren i barndommen, og jeg startet med å lese klassikere som H. G. Wells, Ray Bradbury, Philip K. Dick, Larry Niven og Isaac Asimov. Det er selvsagt en del bøker som advarer, som forteller oss om hva som kan skje i framtida, noe som er en berettiget bekymring når vi har med mennesker å gjøre. Det er også mye science fiction som forteller oss om mulighetene vi har til å bygge et bedre samfunn. Det er mye håp i de to mest kjente fiktive universene, Star Wars og Star Trek, men god science fiction er langt mer enn masseprodusert kiosklitteratur og overbetalte Hollywood-stjerner. Det er litteratur med større kvaliteter enn arrogante kritikere er i stand til å se. 

Jeg har ikke tro på at vi skal tenke på framtida etter at den har dukket opp, og har derfor skrevet en del innlegg om ei framtid som kan bli dystopisk. Vi ser allerede at AI-teknologi er på vei inn, og det har vært flere store rapporter de siste årene som har advart mot konsekvensene. Jeg har i tidligere innlegg bl.a. vist til rapporter fra Bank of America Merryl Lynch, Center for Human-Compatible Artificial Intelligence ved UC Berkeley, Deloitte og en fra Obama-administrasjonen. Det var ingen av disse rapportene som snakket hypotetisk. De var sikre på at maskiner vil gjøre stadig flere av de jobbene som mennesker gjør i dag. Det er altså ikke et spørsmål om det kommer til å skje, men hvor raskt.

Italieneren Vilfredo Pareto formulerte for drøye hundre år siden 80/20-regelen. Den gikk ut på at 20 prosent av Italias befolkning eide 80 prosent av verdiene. Regelen går under flere navn, og et av flere i det engelske språket er «the law of the vital few.» En trenger altså ikke mange for å skape verdier. Denne regelen har blitt brukt i ulike teorier, og det er ikke utenkelig at 80 prosent av befolkningen i framtida vil bli overflødige.

Sosialisme er ikke kjempepopulært i USA, så det er mange der som allerede har erfaring med å være irrelevante. Vi europeere har nytt godt av sosialisme, og siden tanken om likhet har vært så dominerende blir også politikere på høyresida påvirket av det samfunnet de har vokst opp i. Det er likevel tegn som tyder på at selv sosialister ikke tror på likhet og solidaritet. Det er stadig flere europeere som har problemer med å forsørge seg selv, til tross for at de har fast jobb. Dette er såkalte working poor. Sentrale europeiske land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia er åpenbart kapitalistiske, men jeg vil likevel hevde at sosialistiske ideer har stått sterkt der også. Det har dessuten vært mange sosialistiske regjeringer i disse landene.

Sosialdemokratiet er allerede under press, men effektiviseringen gir oss nye utfordringer. Hva skal 80 posent av befolkningen gjøre når samfunnet ikke trenger arbeidskraften deres? Land med en sosialistisk mentalitet vil kanskje klare seg bedre enn de kapitalistiske landene som har en tradisjon for å ignorere de fattige, men det kan bli dramatisk her også. Dette kan få følger for det sorteringssamfunnet som har vært under utvikling i en del år, også i sosialistiske Norge. Det er en god del blant oss som mener at verden hadde blitt bedre uten f.eks down syndrom og medfødte muskelsykdommer. Det er også noen som mener at vi skal skjule autisme, NLD, Tourette syndrom o.l. Det er ikke lett å leve med en tilstand som samfunnet ikke aksepterer, men alle som har disse diagnosene viser at livet kan bli bra, også for de som må kjempe for det.

Det er et tankekors at det moderne livet ser ut til å være skadelig. Det er ikke mange som ikke har noen lyter i løpet av livet. Depresjon og angst kan ramme hvem som helst, og det er mye som tyder på at tarmen med sine flere milliarder nerveceller har mye å si for hjernen. Når det gjelder et framtidig samfunn av den typen jeg har antydet i dette innlegget anbefaler jeg science fiction klassikeren Soylent Green. Den viser samfunnet før en total kollaps, mens Isaac Asimovs serie om politimannen Elija Bailey (The Caves of Steel, The Naked Sun og The Robots of Dawn) viser en mulig løsning, i form av kommunisme, etter en brutal overgang. Alle fikk mat (alger) og ei seng i dette overbefolkede samfunnet, men ingen vil beskrive de to fiktivene samfunnene som gode. Boka Parable of the Sower av Octavia Butler viser et scenario som er skremmende realistisk på kort sikt. Det er en kollaps forårsaket av klimaforandringer, store økonomiske forskjeller, og grådige bedrifter.

Netflix viser forøvrig to av Charlton Hestons filmer for tiden, The Omega Man fra 1971 (basert på boka I Am Legend) og Soylent Green fra 1973, samt en relativt ny versjon av I Am Legend med Will Smith. Dette er temmelig dystopiske filmer. De viser ei framtid der alt går galt. Jeg har ikke tro på at det er det framtidige generasjoner i Europa kommer til å oppleve. Jeg tror heller ikke, som noen konspirasjonsteoretikere i USA gjør, at myndighetene planlegger å drepe en stor del av befolkningen (f.eks. gjennom å tillate alvorlige sykdommer). Det er likevel rimelig å anta at mange regjeringer reflekterer over hvordan de skal takle migrasjon, 80 prosent arbeidsledighet, og en gjennomsnittlig levealder som blir stadig høyere. Det blir mange år med med pensjon.

Det er vanskelig å se for seg at løsningen blir mindre sosialisme. Jeg er ikke pessimistisk av natur. I alle fall ikke i den grad at jeg godtar nederlag. Jeg prøver igjen og kommer ofte fram til en løsning, selv om det noen ganger tar lenger tid enn nødvendig. Jeg er likevel betenkt når jeg tenker over hvilket samfunn dattera mi og eventuelle barnebarn kommer til å arve. Det blir ikke lettere å leve i et samfunn der det kanskje ikke er plass til like mange som i dag. Det blir neppe et samfunn som omfavner annerledeshet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s